oss 150 kroner!
Vietnam januar/februar 2025 – Den sjuende av ti artikler fra/om Vietnam.
«Ho Chi Minh (…) født 19. mai 1890, død 2. september 1969, var en vietnamesisk revolusjonær og statsleder. Han var statsminister (1945–1955) og president (1945–1969) i Den demokratiske republikken Vietnam (Nord-Vietnam)».
31. januar ble det ’tilbake til start’, eller rettere sagt til Ho Chi Minh-byen/Saigon, der jeg først ankom Vietnam 14. januar. Da flyet landet lød straks britiske Ewan McColls «The Ballad of Ho Chi Minh» over høytalerne (det skjedde ikke da jeg kom med Thai Airways til samme by et par uker tidligere).
«Far away across the ocean
Far beyond the sea’s eastern rim
Lives a man who is father of the Indochinese people
And his name, it is Ho Chi Minh»
[Chorus]
Ho, Ho, Ho Chi Minh
Ho, Ho, Ho Chi Minh».
Hovedprioriteten da jeg var i Ho Chi Minh-byen var å få sett tunnelene i Cu Chi og Mekong-deltaet.
«Tunnelene (…) er et enormt nettverk av tunneler som ligger i Củ Chi-distriktet i Ho Chi Minh-byen (Saigon), Vietnam, og er en del av et mye større nettverk av tunneler under store deler av landet (…)
Tunnelene ble brukt av Viet Cong-soldater som gjemmesteder under kamp, i tillegg til å tjene som kommunikasjons- og forsyningsruter, sykehus, mat- og våpenlager og boligkvarter for mange nordvietnamesiske krigere. Tunnelsystemene var av stor betydning for Viet Cong i deres motstand mot amerikanske og ARVN-styrker, og bidro til å motvirke den økende amerikanske militære tilstedeværelsen.
Tunnelene inneholdt forskjellige bambusfeller laget av Viet Cong for å skade og potensielt drepe Sør-Vietnams inntrengere hvis de brøt gjennom tunnelene. Tunnelene inneholdt også ventilasjonssjakter for å frigjøre røyk fra brann og eventuelle giftige gasser pumpet inn i tunnelene av amerikanske soldater».
«Den nasjonale front for frigjøringen av det sørlige Vietnam», forkortet FNL, var det egentlige navnet på det som først ble kjent som Viet Cong i Norge/Vesten, «en betegnelse som ble brukt av motstanderne (…) Norske medier benyttet tidlig i krigen benevnelsen Vietcong, men dette endret seg utover mot slutten av 1960-tallet, da dette ikke ble ansett som politisk korrekt og hadde preg av skjellsord etter at det politiske arbeidet til Solidaritetskomiteen for Vietnam fikk større gjennomslagskraft. I stedet ble den franske betegnelsen Front National de Libération som også ble brukt om frigjøringsbevegelser i andre tidligere franske kolonier, som Algerie». (Wikipedia.)
Det ble sprøytet vann inn i tunnelene for å drukne eller drive FNL ut, ble vi fortalt under en guidet gruppetur til tunnelene. Men det fant FNL strategier for å motvirke.
Så ble det brukt giftgasser. Men dette klarte FNL å nøytralisere med ’murer’ av vann som gassen ikke klarte å trenge gjennom. Spør meg ikke om hvordan de klarte det. Wikipedia igjen:
«(USA) ble klar over fordelene Viet Cong hadde med tunnelene og startet derfor flere store kampanjer for å finne og ødelegge tunnelsystemet (…) Når USA-soldater fant en tunnel undervurdere de ofte størrelsen. Vanligvis ble ingen sendt inn for å søke i tunnelene, da det var så farlig. Tunnelene var ofte rigget med eksplosive booby-feller eller punji-pinnegroper. De to vanligste metodene når det ble funnet en tunnelåpning var å skylle inngangen med gass, vann eller varm tjære for å tvinge Viet Cong-soldatene ut i det fri, eller å kaste noen granater ned i hullet og «krympe» av åpningen. Disse tilnærmingene viste seg å være ineffektive på grunn av utformingen av tunnelene og den strategiske bruken av luker».
Her en video jeg filmet som viser hvor godt kamuflert tunnelene var og som videoen under illustrerer hvor trange de må ha vært, også for småvokste vietnamesere. Sjøl var jeg nær ved å sette meg fast et par ganger, samt at det var veldig klam og tung luft i tunnelene.
Se bildet under.
Det at tunnelene var viktige i vietnamesernes motstandskamp er velkjent. Men hvordan var det å leve der? Wikipedia:
«For Viet Cong var livet i tunnelene vanskelig. Luft, mat og vann var det knapphet på, og tunnelene var infisert av maur, giftige tusenbein, slanger, skorpioner, edderkopper og gnagere. Mesteparten av tiden tilbrakte soldater dagen i tunnelene med å jobbe eller hvile, og de kom bare ut om natten for å lete etter forsyninger, stelle avlingene sine eller engasjere fienden i kamp.
Noen ganger, i perioder med kraftig bombing eller amerikansk troppebevegelse, ble de tvunget til å forbli under jorden i mange dager av gangen. Sykdom var utbredt blant menneskene som bodde i tunnelene, spesielt malaria, som var den nest største dødsårsaken ved siden av kampsår. En fanget Viet Cong-rapport antyder at halvparten av en enhet i People’s Liberation Armed Forces (PLAF)-enheten til enhver tid hadde malaria og at «100 prosent hadde intestinale parasitter av betydning».»
Jeg hadde ikke tenkt mye over dette før jeg var der og før jeg leste dette. Men nå som jeg vet mer om det er er jeg enda mer imponert over vietnamesernes motstandskraft og vilje.
Vietnameserne klarte å drive ut vestlige kolonimakter to ganger, Frankrike i 1954 og USA i 1975. En biografi om Ho Chi Minh (bildet),utgitt av Ho Chi Minh Museum i Hanoi, gir et hint om hvorfor det var Vietnam som først klarte det, nemlig Ho Chi Minhs enorme kapasitet som organisator og motivator og hans store nettverk av kontakter i verden.
Ho Chi Minh ble født i 1890 og var fra 20 års alder bestemt på å fortsette kampen for frigjøring fra Frankrike, etter at Vietnam ble gradvis til fullt kolonisert mellom 1862 og 1884, «formally integrated into the union of French Indochina in 1887». (Wikipedia.)
Ho Chi Minh var naturligvis inspirert av pionerene, sine forgjengere blant patriotiske vietnamesere, og han respekterte dem. Men han søkte nye strategier, da pionerene jo hadde mislyktes med å frigjøre Vietnam.
Hva gjorde de feil, tenkte Ho Chi Minh før han reiste ut i verden og så at Frankrike ikke bare undertrykte vietnameserne i Vietnam, men også sitt eget proletariat i Frankrike. Dette mønsteret fant han igjen i land etter land, og i verdensdel etter verdensdel han kom til. «Mennesker har forskjellige hudfarver. Men i virkeligheten er det kun to typer mennesker, de som utnytter andre og de som blir utnyttet» (the exploiter and the exploited). Ho Chi Minh hadde samme innstilling til de etniske og religiøse minoritetene i Vietnam.
Ho Chi Minh arbeidet som kokk, sjømann etc, lærte seg fransk, engelsk, kinesisk og russisk mens han holdt foredrag og appeller og skrev brev, artikler og bøker under en rekke forskjellige navn, der han søkte om internasjonal hjelp til sitt frigjøringsprosjekt.
Slik knyttet han også mange forbindelser i andre land og slik ble han kjent som frihetskjemper langt utenfor Vietnam. Slik samlet han kommunistpartiene i fransk Indokina – Vietnam, Laos og Kambodsja. Slik foregikk frigjøringskampen parallelt i de tre landene, mens han var ettersøkt som oppvigler og også satt i fengsel i perioder.
Slik ble frigjøringsbevegelser i andre deler av Asia/verden inspirert. Og slik henvendte Ho Chi Minh seg på 1960-tallet til folket i USA på en annen måte enn til lederne der og lot folket vite at det ikke var dem vietnameserne hadde noe i mot. Det kan naturligvis ha bidratt til motstanden mot krigen i USA.
Jeg var også på en utflukt langs en av elvene i Mekong-deltaet, som vist her:
I neste del reiser jeg 90 km nordvestover fra Ho Chi Minh-byen, til Tay Vinh, langs hovedveien til Kambodsja.
