oss 150 kroner!
«Operasjon Gladio» er samlebetegnelsen på et beryktet hemmelig program fra Den kalde krigen, der anglo-amerikanske etterretningstjenester og NATO, i samarbeid med mafiaelementer og fascistiske paramilitære, konstruerte en pan-europeisk forbindelse av hemmelige væpnede motstandsenheter, såkalte «stay behind»-grupper. Deres angivelige formål var å alltid være klar til å svare på en mulig fremtidig sovjetisk invasjon. I virkeligheten utførte disse geriljafraksjonene falskt flagg-angrep, attentater, ran, bombeangrep med massetap av sivile og andre undergravende handlinger for å diskreditere den vestlige venstresiden, samtidig som de oppildnet til en «spenningsstrategi». Målet deres var enkelt:
Global Delinquents, 17. februar 2025
«Det var meningen at du skulle angripe sivile, kvinner, barn, uskyldige mennesker fra utenfor den politiske arenaen. [Dette ville] tvinge publikum til å henvende seg til staten og be om større sikkerhet … Folk ville villig bytte friheten sin mot sikkerheten til å kunne gå i gatene, gå på et tog eller gå inn i en bank. Dette var den politiske logikken bak bombeangrepene. De forblir ustraffet fordi staten ikke kan fordømme seg selv».
Denne ærlige forklaringen ble gitt av en italiensk fascist, fengslet på livstid i 1984 for en bilbombe 12 år tidligere som drepte tre politibetjenter og skadet to. Angrepet var ment å skyldes på De røde brigadene, en venstreorientert militant gruppe. Oppklaringen av denne falske flagg-terroren, spilte en betydelig rolle i senere å blåse den hemmelige operasjonen på vidt gap. Men tre og et halvt tiår senere er mye fortsatt uklart og usikkert om Gladio, og bevissporet ble kaldt for lenge siden.
Kanskje det mest slående trekket ved Operation Gladio er også det minst kjente. Innsatsen er vanligvis forstått og bredt fremstilt som en primært CIA-ledet innsats. I virkeligheten fungerte Storbritannia som inspirasjon, hovedkvarter og treningsområde for alle Europas hemmelige «stay behind»-armeer gjennom hele den kalde krigen, med MI6 som tok ledelsen for å bevæpne disse fraksjonene og lede deres terroraktiviteter. Denne lite anerkjente historien har enorm samtidsrelevans, gitt at London i hemmelighet fortsetter å forevige Gladio-modellen utenlands i dag.
I november 2024 avslørte The Grayzone hvordan det britiske forsvarsdepartementet opprettet en hemmelig celle av militær- og etterretningsveteraner, kalt Project Alchemy, ment for å «holde Ukraina i kamp … for enhver pris». Siden stedfortrederkrigens første dager har enheten lagt strategier og orkestrert et stort utvalg av krigerske handlinger, både skjulte og åpenlyse, for å eskalere konflikten og forhindre en forhandlet løsning. Den viktigste blant deres første anbefalinger var opprettelsen av en «stay behind», Gladio-lignende styrke, for å utføre attentater og sabotasje på russisk territorium.
«De ondeste»
En unik og avslørende innsikt i Storbritannias sentrale rolle i Operation Gladio er gitt i intervjuer med Francesco Cossiga, publisert i november 2010 av Bulletin of Italian Politics, et statsvitenskapelig tidsskrift. Cossiga var en fremtredende politiker gjennom Romas blodstenkte «blyårene» og videre, og tidsskriftet bemerker at Cossiga «alltid hadde vært stolt av sin tilknytning» til Gladio, og tok personlig æren «for opprettelsen av antiterrorist-hurtigresponsenheter i Italia», knyttet til Romas paramilitære «stay behind».
Under intervjuene avslørte Cossiga at disse «spesialtjenestene» ble født etter en reise i Europa, hvor han studerte «forskjellige modeller» av spesialstyrkeenheter for inspirasjon. Gjentatte besøk i baseleiren til Storbritannias SAS, hvor han ble vist «falske landsbyer» som ble brukt til å trene soldater utplassert til Nord-Irland, under Londons brutale «opprørsbekjempelse» mot provinsens katolske minoritet, overbeviste ham om å «velge den britiske modellen». Cossiga forklarte, «de ondeste av alle var britene» – og dessuten, hvis Gladios aktiviteter noen gang kom frem i offentlighetens lys:
«Jeg kunne alltid forsvare meg selv ved å si at jeg hadde valgt modellen som ble brukt i det eldste parlamentariske demokratiet i verden».
Dessuten, vitnet Cossiga, var Storbritannia «hovedkvarteret» for alle europeiske «stay behind»-organisasjoner. Nemlig Fort Monckton, hvor MI6-operatører er trent i alle skjulte disipliner, inkludert overvåking, sabotasje, attentater, fangenskap og andre svarte operasjoner. Ifølge Cossiga mottok Italias Gladio-legioner og «spesialtjenester» på samme måte instruksjon i disse morderiske mørke kunstene, i det samme anlegget, og fra SAS. En hemmelig base på Sardinia ble også «gjort tilgjengelig for CIA og for andre etterretningstjenester», for å styrke «stay behind»-operasjoner i landet og videre.
Til tross for alt dette, og en rapport fra den italienske etterretningstjenesten i 1959, som tydelig sa at «innenlandske trusler» var et dedikert «stay behind»-mål, tilbakeviste Cossiga på det sterkeste enhver antydning om at Operasjon Gladio noen gang var «ment å bekjempe undergraving» av lokale politiske elementer. Dens eneste formål, insisterte han, var å «motstå invasjon» fra Sovjetunionen, som aldri ble noe av. Likevel gled Cossigas lite overbevisende slør av fornektelse noe bort, da han ble spurt om han trodde det var mulig for sikkerhets- og etterretningsbyråer «å handle uten implisitt eller eksplisitt godkjenning fra en regjering»:
«Ja, det er det. En viss autonomi eksisterer, og det er ikke som om en etterretningstjeneste må fortelle regjeringen hva den gjør. Regjeringen setter mål, men den trenger ikke å vite hvordan tjenesten opererer for å nå disse målene. Det vil den heller ikke vite. En etterretningstjeneste som respekterer reglene, eksisterer ikke. Det er en selvmotsigelse. Hvis MI5 måtte adlyde loven, kunne de like gjerne bruke Scotland Yards spesialavdeling».
«Undertrykkende tilbakeslag»
Cossigas diskusjon om mordet på Aldo Moro – angivelig hans «fortrolige og venn», hvis «politiske filosofi» han ivrig holdt fast ved – får ytterligere alarmklokker til å ringe. Moro var en veteran fra sentrum-venstre i politikken og en italiensk statsmann som fungerte som landets statsminister fem ganger i løpet av 1960- og 70-tallet. Høyt respektert da og nå, ble han kidnappet av De røde brigadene i mars 1978, på vei til et historisk møte der han ville gi grønt lys til en koalisjonsregjering, og formelt bringe Italias kommunistparti inn i regjering for aller første gang.
Etter 55 dager i fangenskap ble Moro henrettet, hans gjennomhullete lik etterlatt i et bagasjerom i sentrum av Roma for å råtne, som myndighetene så skulle finne. Ifølge Cossiga – daværende innenriksminister – var offisiell redningsinnsats uttømmende og omfattende. «Vi prøvde alt», proklamerte han, inkludert «luftpatruljer … utstyrt med infrarøde sensorer som ville fange opp varme fra menneskekropper», for å finne den bortførte statsministeren. Cossiga skal også ha forberedt den SAS-trente Comsubin, en italiensk spesialstyrkeenhet, til å gjennomføre raid for å finne Moro.
Cossiga fortalte hvordan «en kveld» under Moros fangenskap, «mottok myndighetene informasjon» om at han «kunne være på et bestemt sted». Comsubin ble dermed mobilisert, med en lege som skulle «[kaste] seg over Moro hvis det ble en skuddveksling». Cossiga bemerket begeistret at den aktuelle legen ikke bare var hans «klassekamerat fra skolen», men «ble senere den reelle kommandanten for Gladio!» Dette ekstraordinære sammentreffet kan forklare hvorfor, som Bulletin of Italian Politics rapporterer, Comsubin faktisk «ikke gjennomførte noen raid» overhodet mens Moro var fengslet.
Denne iøynefallende motsetningen har en tendens til å bekrefte konklusjonene til den italienske sikkerhets- og etterretningsveteranen, Roberto Jucci – at jakten på Moro var satt opp for å mislykkes. I mars 2024 avslørte han offentlig hvordan den formelle komitéen, med utenlandsk rådgivning, som ble etablert for å redde Moro, «i stor grad» var sammensatt av individer knyttet til Propaganda Due – også kjent som P2 – en CIA-tilknyttet frimurerlosje uløselig knyttet til Operation Gladio. Disse rabiate antikommunistiske aktørene var, ifølge Jucci, fast bestemt på å ødelegge Moro «politisk og fysisk», og dermed forhindre utviklingen av radikal politikk lokalt.
Juccis avsløringer forårsaket nasjonale og internasjonale sjokkbølger på den tiden. Likevel, deklassifiserte dokumenter fra det britiske forsvarsdepartementet datert til november 1990, i det umiddelbare kjølvannet av de offentlige avsløringene av Operation Gladio, viser at tjenestemenn i London var godt klar over den stinkende rollen P2 spilte i å sabotere oppdraget for å redde Moro. Frimurerlosjen ble beskrevet som bare én «undergravende» kraft i Italia, som anvendte «terrorisme og gatevold for å fremprovosere et undertrykkende tilbakeslag mot Italias demokratiske institusjoner», i tjeneste for en «spenningsstrategi».
Disse dokumentene bemerker også at «indisier» indikerte at «en eller flere av Moros kidnappere var i hemmelig kontakt» med Romas «sikkerhetsapparat på den tiden», og italienske spioner «unnlot bevisst å følge opp spor som kunne ha ført til kidnapperne og reddet Moros liv». Man kan med rimelighet spørre hvordan Londons hemmelige stat kunne ha vært i besittelse av slik kunnskap. Et åpenbart svar er at gitt Storbritannias varige status som Operation Gladios «hovedkvarter», var MI6 på en eller annen måte involvert i komplottet for å nøytralisere Moro.
Alle mine undersøkelser er gratis å få tilgang til, takket være sjenerøsiteten til leserne mine. Uavhengig journalistikk krever likevel investeringer, så hvis du tok verdi fra denne artikkelen eller andre, bør du vurdere å dele, eller til og med bli en betalt abonnent. Din støtte blir alltid mottatt med takknemlighet, og vil aldri bli glemt. For å kjøpe meg en kaffe eller to, vennligst klikk på denne lenken.
Denne artikkelen er Hentet fra Global Delinquents:
Britain: Operation Gladio’s Secret ‘Headquarters’
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også:
