oss 150 kroner!
Jeg kjører så øra står rett ut. Kaldsvetter, gearer, banner og bremser. Hengeren vil først opp på venstre, så på høyre side av bilen. Den første snøen har kommet.
Klassekampen, 30. desember 1987
Den første snøen vekker forskjellige assosiasjoner, avhengig av alder og jobb. Da vi var guttunger var det spenning og lengsel og så ut på ski. Der traff en de andre unga med kjelker i snor, luer på hue, vanter på nevan, latter og glade smil. Det var en fryd, det var en opplevelse på de hvitkledde jordene, bakkene og skauen rundt huset hjemme.
I dag, som trailersjåfør, er den første snøen noe man gruer seg til i lange tider. Kjettingene passer ikke til hjula, kjettingkrokene og låsene mangler, det er mørkt når du må legge på, batteriene i lommelykta er flate… Tankene jobber. Før en blir vant til glatta og vinterføre igjen.
I fjor møtte jeg den første snøen på Hardangervidda. Jeg hadde lasta bil og henger i Bergen, med kurs for Oslo. Mellom Vøringsfossplatået og Dyranut begynte det. Men først på andre sida, på vei ned mot Haugastøl kom problema. Jeg hadde vært nødt til å laste tung henger og lett bil. Hvordan tror du det fungerer i utforbakke? Når det plutselig slipper? Hengeren skyver på noe jævlig, bremser du mister du styringa, og bremser du ikke så går du rett ut. Hva gjør du da? Når førti tonn bil og lass skal teste tyngdekraft, sentrifugalkraft og hva det heter. Store krefter er det, og den som tror han har full kontroll der han sitter med 40 tonn under og bak seg er en tosk.
Kort fortalt er det like enkelt som å oppdra et barn. Man pumper på bremsa, tvangskjører på lavt gear, bruker telmaen og drar i hengerbremsen, tråkker på motorbremsen og lar adrenalinpumpa gå på full innsprøyting. Når det er over prøver man å sette seg ned i sete igjen, å få pulsen ned i under 150 slag i minuttet.
Jeg kom ned i fjor, med bilen først og hengeren sist, blek, men fattet som man sier.
I år fikk jeg den første snøen på samme sted, men motsatt vei denne gang. Det første varsel kom allerede på Sollihøgda, og jeg begynte å grue. Var innom Pers kro ved Haugastøl fordi magen var så underlig løs. Maten smakte overhodet ikke, og to ganger må jeg på toalettet før jeg kommer meg videre.
Den svingete bakken opp fra Ustevatn er snøfri helt opp til den lille demningen på høyre side. Dermed er det bratteste partiet over. Her ligger snøen, og dekka prøver seg fram. De biter fint. Vektfordelingen mellom drivhjul og trailer er perfekt. Dette går problemfritt. Kloa i magen slipper langsomt taket, det forventede sjokket glir over. I det skarpe månelyset ser jeg snøen dekke de slake viddene innover på begge sider av veien. En varm følelse av ensom stillhet tar plass. Det vakre landskapet, fullmånen, skyggevirkningene, den gode ensomheten. Aleine på Norges tak. I et kort øyeblikk er jeg tilbake i barndommens første snødag. Ingen høylytt jubel denne gangen, men en indre, stille fryd.
Et kort øyeblikk, midt i all elendigheta.
