oss 150 kroner!
I skrivende stund er så mange som 44.708 blitt drept i en kollektiv avstraffelse av palestinerne på Gaza-stripen. I tillegg til 807 på Vestbredden. Barna utgjør en betydelig andel av dette. Hele 40% i Gaza, på Vestbredden noe mindre … men likevel, 20%.
Israelernes hevnlyst synes å være uten grenser. Men så handler det jo om folkemord – og etniske rensning. Rensning av områder for alt av arabere, palestinere og annet uvesen. De skal vekk, langt vekk … og ut av syne. For aldri noen gang å vende tilbake. Slik at israelerne kan ha disse områdene for seg selv. Og det endelig, etter alle disse årene i utlendighet. Tidligere israelsk forsvarsminister Moshe Yaalon i perioden 2013-2016 sier det selv, i det han knytter de tre ordene – okkupere, annektere og etnisk rense – sammen. Etnisk rensning – «finnes ikke noe annet ord for det», sier han. Kan det derfor lenger være noen tvil ?
«Vi må bosette Israels land og samtidig sette i gang en militær kampanje, sprenge bygninger og myrde terrorister. Ikke én, eller to, men dusinvis, hundrevis, eller om nødvendig, tusenvis». Israels sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir. (TRT World 22. juni 2023): Hvem er så disse terroristene? Israelernes handlinger, i ettertid, viser oss det.
Dette er ikke noe nytt. Det begynte langt tilbake i tid, og har pågått siden …
«Vi må fordrive araberne og ta deres plass … og hvis vi må bruke makt … for å garantere vår egen rett til å bosette oss på disse stedene, så har vi den til rådighet». David ben-Gurion, den 5. oktober 1937, i et brev til sin 16 år gamle sønn Amos.
«Vi må gjøre alt for å forsikre oss om at de (palestinerne) aldri kommer tilbake». David ben-Gurion, i sin dagbok, 18 juli 1948.
Det synes ikke å være noen grense for hvor langt israelerne er villig til å gå – med Norges og den vestlige verdens støtte. Medskyldige som vi med det blir. Og som om ikke det er nok. Vi hjelper til med med å sende dem våpen. Stadig mer våpen. Våpen som dreper, lemlester og ødelegger – både kropp og sinn.
Med det er vi inne på det som er tema denne gangen. Alle de skader som denne utryddelseskampanjen medfører. I øyeblikket, til sammen 106.050 i Gaza, og 6.250 på Vestbredden. Av disse utgjør barna den største andelen.
I følge et oppslag i MEMO ( Middel East Monitor ) den 11. oktober i år, uttalte Lisa Doughten fra OCHA ( Occupied Palestinian Territory ) under et møte i FNs Generalforsamling at Vestbredden og Gaza «er hjem for den største gruppen av amputerte barn i moderne historie … hver dag mister 10 barn ett eller begge bena». Hun la til at kvinner i disse områdene har tre ganger større sannsynlighet for å få spontanaborter som følge av Israels bombing. (1 – MEMO. Middle East Monitor)
I følge WHO (World Health Organization) blir mange av operasjonene utført uten bedøvelse og med stor mangel på leger, sykepleiere, foruten medisinsk utstyr som anestesi og antibiotika. Og årsaken kjenner vi fra talløse rapporter. Helsepersonell er gjenstand for målrettede angrep. Medisinsk utstyr og medisiner blir ikke sluppet inn i området. (2 – Save the Children)
På 17 av Gazas 36 sykehus, som – på en eller annen måte – fremdeles er i bruk, utføres det operasjoner. Dette til tross for at det er mangel både på drivstoff, strøm, rennende vann og helt nødvendige medisinske forsyninger. Operasjonene utføres under dårlige hygieneforhold. På 9 av sykehusene i den sydlige del av Gaza, opererer de opptil tre ganger opprinnelig kapasitet. Bare 30 % av det opprinnelige medisinske personellet er fortsatt på plass. Dette i følge WHO. (2 – Save the Children)
Ayadil Saparbekov, representant for WHO på stedet, opplyser at helsesystemet lider under gjentatte og målrettede angrep. Siden den 7.oktober i fjor, har dette hendt hele 516 ganger. Dette har resultert i 765 drepte leger og sykepleiere. Sykehusene som fortsatt er i bruk hadde opprinnelig en sengekapasitet på 1.500 – nå redusert til kun 650. Ikke på noen måte tilstrekkelig. Data fra Palestinas eget helseministerium oppgir, i følge Ayadil Saparbekov, at hele 1.000 av personellet ved sykehusene er blitt drept, som følge av angrepene. (3 – AA / Anadolu Ajansi)
Jason Lee, direktør for Redd Barna i de palestinske områdene, uttaler :
«Jeg har sett leger og sykepleiere bli helt overveldet av å se barn komme inn med sår forårsaket av eksplosiver. Virkningen av å se barn ha så mye smerte og ikke ha utstyr, medisiner til å behandle dem eller lindre deres smerter blir for mye selv for erfarne fagfolk. Selv i en krigssone kan ikke synet og lyden av et lite barn lemlestet av bomber forenes med, enn si forstås i kraft av, vår menneskelighet».
Lege / Unicef
«Små barn rammet av eksplosjoner er spesielt sårbare for store, livsvarige skader. De har svakere nakke og torso (bryst, mage og rygg). Derfor skal det mindre krefter til for å forårsake hjerneskade. Hodeskallene deres er fortsatt ikke fullt utformet, og ikke fullt utviklede muskler gir mindre beskyttelse. Så en eksplosjon vil derfor mer sannsynlig rive fra hverandre organer i mageregionen selv når skaden ikke er synlig.
Vi kan ikke forestille oss lidelsene til barna i denne konflikten. Enda mer fordi den er unødvendig og lett kan unngås. Disse lidelsene, drapene og lemlestelse av barn må sees på som en alvorlig krenkelse av barn, og gjerningsmenn må derfor stilles til ansvar. Bare en endelig våpenhvile vil få slutt på drap og lemlesting av sivile og tillate helt nødvendig humanitær hjelp – inkludert nødvendige medisiner for sårede barn – i en skala og på de steder som er nødvendig». (2 – Save the Children)
Selv om foreldrene forsøker å beskytte barna sine mot alt det grusomme som utspiller seg, blir det etter hvert stadig vanskeligere. Ja, enda vanskeligere – rett ut sagt umulig, som det nå er blitt. Et sant mareritt. Hele 87% av Gazaz boligmasse er helt eller delvis ødelagt – det finnes ikke lenger et trygt sted. Ingen ting å vende tilbake til. Ubeboelig, nesten alt sammen.
Ghazals historie
Ghazals historie bærer bud om utryddelseskrigens hensynsløse og hjerteløse angrep på de aller minste. Ei lita jente. En spire til nytt liv, enda ikke utfoldet i all sin prakt. Født inn i verden med en drøm om å leve i fred med sine egne – i et land – hvor hun har sine røtter. Og utvikle de evner som er henne gitt, til glede for både henne selv og de omkring henne. En drøm som den 12. oktober i fjor brått ble knust. Knust av de mørkeste krefter vi tenke oss kan. Og lille Ghazal – hun var bare 4 år gammel da det skjedde. Ikke hadde vel hun del i noe av det som skjedde omkring henne.
Huset hun bodde i ble truffet av granater – og sprengt i stykker. Der, hvor hun nå var – midt oppe i det alt sammen, lamslått og ubevegelig. Forvirret. Desorientert. Hva var alt dette ? Og så denne smerten i det venstre benet. Vanvittige smerter … Hennes smil var ikke lenger der. Kun et uttrykk av enorme smerter.
På grunn av de store ødeleggelsene, og sikkerhetsproblemene som fulgte, kunne ikke det medisinske personellet slippe til for å ta seg av henne. En lege som bodde i nabolaget gjorde det som under omstendighetene var mulig for å stoppe blødningene i benet. Slett ikke uvanlig i Gaza. Inngrepet ble gjort under lite tilfredsstillende forhold. Med høy risiko for infeksjoner. Uten bedøvelse, og mangel på medisinsk utstyr.
Legen klarte å stoppe blødningen. Joda. Men dessverre – såret væsket, ble rødt, varmt og hovent. Tegn på infeksjon. Da hun etter noen dager ble bragt til Khan Younis sykehus, ble legene konfrontert med det uunngåelige : å måtte amputere Ghazals venstre ben.
Familien var sammen med henne hele tiden. Mens det medisinske teamet gjorde seg klare til å foreta amputasjonen, sto hennes pappa ved siden av henne, og holdt henne inntil seg. Han ga henne sin kjærlighet og støtte – for at hun skulle tåle det som ingen barn noen gang ellers skal måtte tåle.
Ghazal – Unicef
Ghazal – Unicef
Ghazal lå, etter operasjonen, i timevis på en liten seng ute i korridoren og kjempet med intense smerter. Og det mens familien var der. Sammen med henne.
Med sin kjærlighet og omsorg så stor – en kjærlighet som mange av israelerne øyensynlig ikke tillegger dem. For dem er ikke palestinerne mennesker.
Dunias historie
Den 12 år gamle Dunia Abu Mohsen ble den 27.oktober 2023 rammet av et israelsk luftangrep mens hun opphold seg i slektningenes hjem i Al-Amal-området. En del av Khan Younis i sør på Gaza-stripen. Seks av hennes nærmeste, både foreldrene og to av hennes søsken, ble drept i dette angrepet. Selv ble hun påført så store skader i sitt høyre ben at det ble nødvendig for legene på Nasser Hospital å amputere hennes høyre ben like oppunder hoftepartiet.
Dina fortalte de besøkende fra Defense of Children International – Palestine om sine fremtidsdrømmer – om det som tente et håp i henne. Dette som ga en mening i det som nå hadde skjedd. «Jeg vil at noen skal ta meg med til utlandet, til hvilket som helst land, for å utstyre meg en benprotese, for å kunne gå som alle andre». Dette fremkommer av videoen. Den ble filmet 25. november under den syv dager lange våpenhvileavtalen mellom israelere styrker og palestinske væpnede grupper. «Jeg ønsker å bli lege, en slik som behandler oss – slik at jeg kan behandle andre barn».
«Jeg vil bare en ting: At krigen skal ta slutt».
Hennes drøm ble ikke oppfylt.
Da hun var i ferd med å komme seg etter operasjonen, ble sykehuset hvor hun oppholdt seg, rammet av en granat avfyrt av tank. En av legene ved sykehuset, Mohamed Zaqqout, fortalte Al Jazeera-korrespondent Wael al-Dahdouh at Dina sov i barselbygningen på Nasser sykehus da en granat trengte gjennom taket på rommet hennes. Granaten eksploderte ikke, men forårsaket store hodeskader. Flere av de andre som oppholdt seg der ble også skadet.
Zaqqout sa at de israelske styrkene, verken advarte sykehuset eller ga dem noen evakueringsordre. Området som sammenstøtet mellom Hamas og de israelske styrkene fant sted i, ligger ikke ikke i nærheten av sykehuset. (5 – DCIP / 6 – Palinfo)
De skadene som Dunia ble påført gjorde at hun døde. En brennende flamme – et streif av lys og et håp i denne mørke tid – ble med det slukket. Så ung og modig, med forhåpninger om å bli lege. En lege som en gang i fremtiden kunne ta seg av de mange skadede barna. Men nei, israelerne ville det ikke så.
Israelske styrker har, siden 7.oktober i fjor, systematisk og målrettet, angrepet og lagt i ruiner store deler av Gazas helsesystem. Den eneste muligheten til å kunne ta seg av de mange skadene som israelerne har forårsaket med sin utryddelseskrig. Hjerteløst, og uten kontakt med det gudommelige som bor i dem, og i oss alle. Hvor vi alle er ett. De har forlatt sin plass ved bordet – Communio – som en Compano. Og deler ikke lenger sitt brød med dem omkring seg. Den eneste virkelige kjærlighet vi derfor kan vise våre jødiske søsken, er å gjøre dem oppmerksom på det. Slik at deres øyne igjen kan åpne seg, bli i stand til å se og komme i hu hvem de er. Og også dette : å se hvem de har stående foran seg.
Vi her i steigan.no er ikke antisemitter. Overhodet ikke. Er de ikke heller det, de som unnlater å si ifra, ved å la våre arme søsken bli en paria i resten av verden – og med det gå til grunne?
Jørgen Chr. Thorkildsen
Psykoterapeut
1 – https://www.middleeastmonitor.com/20241011-un-gaza-home-to-largest-number-of-amputee-children-in-modern-history/
2 – https://www.savethechildren.net/news/gaza-more-10-children-day-lose-limb-three-months-brutal-conflict
3 – https://www.aa.com.tr/en/middle-east/over-1-000-doctors-nurses-killed-in-israeli-attacks-in-gaza-local-authorities-say/3402871
4 – https://www.unicef.org/sop/stories/facing-life-gaza-strip-new-disability
5 – https://www.dci-palestine.org/israeli_tank_fired_shell_kills_palestinian_girl_in_gaza_hospital
FDel to av denne artikkelen kommer i morgen.
