oss 150 kroner!
Dette er første del av en serie på 6 deler som omhandler overgangen fra vareøkonomien, som forfatteren beskriver består av en kapitalistisk og en sosialistisk type, til arbeidsøkonomi. Artikkelserien er et sammendrag av bind tre som er under arbeid, i serien «Forandring» hvor bind 1 «Den store sammenhengen» og bind 2 «Kapitalens svanesang» har kommet ut tidligere.
Fortjenestens faser
Vareøkonomiens kjerne består i å tjene penger uten å arbeide for dem, penger skal tjenes på kapital. Arbeidsøkonomiens kjerne består i at alle må arbeide for de pengene de skal bruke til forbruk, ingen kan tjene penger til forbruk på kapital.
Det finnes ved nærmere ettertanke bare to hovedformer for å tjene penger uten å arbeide for dem under vareøkonomien. Den ene består i å stadig produsere flere varer og tjenester med færre timeverk, den andre består i omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne. I tillegg finnes det under gitte omstendigheter en periode med mulighet for å skape fortjeneste gjennom trykking av penger, som fører til en stadig økende pengemengde, og noe som er det samme, en økende mengde kreditt og gjeld.
Hvis man ser på vareøkonomiens utvikling og historie i lys av hvordan fortjenesten oppstår, danner det seg naturlig tre faser, hvorav den siste fasen deler seg i to, i de kapitalistiske vareøkonomiene. Jeg har tidligere kalt disse fasene kapitalismens barndom, ungdom, voksenalder og alderdom, men jeg skal her benevne dem som fase 1, 2, 3.1 og 3.2.
Fortjenestens kilder i 3 faser
Kilden til fortjeneste har variert i disse 3 fasene. I den første fasen er vareøkonomen avhengig av at den infrastrukturen skapes, som er nødvendig for at vareøkonomien skal kunne fungere. Infrastruktur som; nasjoner med en nasjonal finansorganisasjon, borgerskap, markeder, transportveier, transportteknologi, mv. I den perioden er omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne fortjenestens viktigste kilde. Det medfører at fase 1 preges av utbredt fattigdom og nød.
Vareøkonomiens neste fase, fase 2, er selve industrialiseringsfasen. Denne perioden kjennetegnes av rask vekst i vare- og tjenestemengden, med bruk av stadig mindre mengde arbeid pr. produkt.. I denne perioden er forbedringene av produktiviteten fortjenestens kilde. Fortjenesten i perioden er så stor, at den også muliggjør en omfordeling fra kapitaleierne til det arbeidende folket. Dermed blir fasen preget av framgang for det arbeidende folket.
Så følger en fase, fase 3, som foranlediges av et fall i forbedringer av produktiviteten på slutten av fase 2. I fase 3 skapes fortjenesten i tiltagende grad av pengetrykking, og noe som er det samme, kreditt som fører til et økende gjeldsberg. I de kapitalistiske vareøkonomiene deler denne fasen seg i to perioder. Til grunn for første perioden ligger privatisering av samfunnets finansorganisasjon. Det bygges et system, hvor fortjenesten i økende grad kommer fra at de private bankene gradvis øker mengden kreditt og gjeld.
Denne første perioden i fase 3 starter med en deregulering av finanskapitalen, noe som fører til at perioden innledes med en svært høy styringsrente. Når denne styringsrenten gradvis faller gjennom perioden kan bedrifter, det offentlige med videre øke sin gjeldsmengde til samme daglige kostnad. Når styringsrenta når 0 i de kapitalistiske vareøkonomiene slutter denne modellen å fungere, fordi gjelden ikke kan økes, uten å øke de daglige kostnadene til betjening av gjelden i samme takt som gjelden øker. Denne økende kreditt- og pengemengden kontrollert av privat finanskapital førte til inflasjon på verdien av kapitalvarer, som næringseiendom, boliger, produksjonsbedrifter i form av aksjer og annet eierskap.
I den tredje fasens andre periode har fortjenesten i de kapitalistiske vareøkonomiene blitt avhengig av tilførsel av penger og kreditt/gjeld. Grensen for gjeldsøkning ble nådd i avslutningen av den første perioden, og kapitaleierne er i periode 3.2 avhengig av direkte subsidier fra staten, og i økende grad omfordeling fra det arbeidende folket, for å opprettholde fortjenesten. Direkte subsidier fra staten får en sterk start med koronapandemien, og fortsetter med subsidier til kapitaleiernes versjon av det grønne skiftet og økning av militærsektoren. Den stadige tilførselen av penger og kreditt fører til at kapitalverdiene holder seg høye, noe som medfører at fortjenestemarginene holdes nede. Denne fase 3.2 medfører et stadig voksende penge- og gjeldsberg, men nå føres gjelden mer og mer over på staten.
I statskapitalistiske/sosialistiske vareøkonomier hopper man over fase 3.1, perioden med privatisering av kreditt- og pengetrykking. Der går man rett over i det som i de kapitalistiske vareøkonomiene er fase 3.2, perioden med vekst i statlig kreditt og gjeld.
I fase 3 blir det store iboende problemet i vareøkonomien tydeligere og tydeligere. Så lenge forbedring av produksjonen holder et høyt nivå, skapes mye fortjeneste, og det kan bli bedre for alle. Når forbedringene av produksjonen avtar må fortjeneste skapes gjennom at kapitaleierne tar den fra det arbeidende folket på ulike måter, gjennom omfordeling. Perioden med økt mengde penger- og kreditt kan utsette det unngåelige, men når en metningsgrense. Omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne vil, i en vareøkonomi, føre til en nedadgående spiral for den totale produksjonen og for det arbeidende folket, som betaler gildet. Det skjer fordi lavere lønn til det arbeidende folket, fører til en krympende etterspørsel i forbruksvaresektoren.
En vareøkonomi fungerer ikke som en føydal økonomi hvor en slik omfordeling fra bønder og leilendinger til aristokrati kunne være en permanent tilstand. Når hverdagen blir dårligere lønn til det arbeidende folket, og en krympende forbruksvaresektor må vareøkonomien bli avløst av en arbeidsøkonomi. En arbeidsøkonomi kan få flere former, men kjernen er at man bare kan tjene penger til forbruk gjennom å arbeide, og at muligheten til å tjene penger på kapital uten å arbeide for dem, penger som så benyttes til forbruk, opphører.
Denne artikkelserien fortsetter i morgen.
Artiklene merkes med @arbeidsøkonomi.
