oss 150 kroner!
Fra vareøkonomi til arbeidsøkonomi (6)
Dette er sjette og siste del av en serie på 6 deler som omhandler overgangen fra vareøkonomien, som forfatteren beskriver består av en kapitalistisk og en sosialistisk type, til arbeidsøkonomi. Artikkelserien er et sammendrag av bind tre som er under arbeid, i serien «Forandring» hvor bind 1 «Den store sammenhengen» og bind 2 «Kapitalens svanesang» har kommet ut tidligere.
Vareøkonomien har gjennom årene funnet mange forskjellige former, slik kan man anta det også vil bli med arbeidsøkonomien. Men selve kjernen i vareøkonomien har vært til stede overalt hvor den er tatt i bruk, og slik vil også trolig også kjernen i arbeidsøkonomien fungere. Kort beskrevet kan man si at i vareøkonomien er det varen som er verdiobjektet, pengene følge varen. I en arbeidsøkonomi er det arbeidet som er verdiobjektet, pengene følger arbeidet.
Timeverk og produkt
Utgangspunktet for en arbeidsøkonomi vil være det samme som for en vareøkonomi, og andre måter å organisere menneskenes virksomhet på. På den ene siden vil man ha menneskenes samlede arbeidsmengde, gjerne målt i timeverk, og på den andre siden vil man ha det samlede arbeidsproduktet og forbruket av det.
Både antall arbeidete timer, størrelsen og sammensetningen av det samlede arbeidsproduktet vil påvirkes av hvordan menneskene organiserer seg. Vareøkonomien har fungert så lenge forbedringshastigheten i produksjonen har vært stor, men vil snu seg til sin motsetning når forbedringshastigheten blir lav. Når kapitaleierne må omfordele penger fra det arbeidende folket til seg selv for å tilegne seg fortjeneste, vil det samlede arbeidsproduktet gradvis tvinges nedover etter hvert som forbrukssektoren reduseres.
En arbeidsøkonomi vil fungere slik at det samlede arbeidsproduktet skapes av, og fordeles blant det arbeidende folket som har skapt det. Det er ikke noe rom for at kapitaleiere skal forsyne seg av store deler av det samlede arbeidsproduktet til fortjeneste. For å si det med Marx i Gotha-programmet: «Det samme kvantum arbeid han (arbeideren) har gitt samfunnet i en form, får han tilbake i en annen».
Hvilke utvikling må modnes i vareøkonomien
Et betimelig spørsmål er hvilke krefter i samfunnsutviklingen som fører samfunnet i retning av en arbeidsøkonomi? Slik jeg ser det er det i vareøkonomien to viktige drivkrefter i retning en arbeidsøkonomi. Den ene er at tjenesteandelen i samfunnet stadig øker, mens den samlede vareproduksjonens andel av samfunnets produksjon stadig blir mindre. I alle land i den kapitalistiske vareøkonomien er flertallet sysselsatt med tjenester, og i noen land er andelen over 60%. I tjenestesektoren faller som regel arbeidet og arbeidsproduktet sammen, og den som leverer tjenesten har ofte større kontroll over produksjonsmiddelet. Det gir som regel den som leverer tjenesten større innflytelse både på produksjonen, og av produktet i seg selv. Innenfor vareproduksjonen er modellen at kapitaleieren eier produksjonsmidlene, og arbeideren som en del av dem. Tjenesteproduksjonen ligger derimot nærmere en arbeidsøkonomi. Den andre drivkraften i retning arbeidsøkonomi vil oppstå når kapitaleierne må sikre fortjenesten med omfordeling fra det arbeidende folket. Det vil føre til at forbruksvaresektoren vil bli mindre, og det vil etter hvert dra med seg store deler av kapitalvaresektoren. Subsidiert kapitalvareproduksjon i form av det grønne skiftet og militærproduksjon vil knapt klare å erstatte den reduksjonen. Dette er to drivkrefter i retning arbeidsøkonomi som vokser fram av utviklingen innenfor vareøkonomien. De må imidlertid, som i vareøkonomien, suppleres med regulatoriske bestemmelser.
Organisering av arbeidsøkonomien
Det bærende prinsippet vil være at kapitaleiere ikke skal kunne forsyne seg av det samlede arbeidsproduktet, men det gis forskjellige muligheter for organisering når det prinsippet er ivaretatt. Et tema som raskt vil komme på banen er om samfunnet skal satse på plan eller marked. Antageligvis må en arbeidsøkonomi satse på begge deler. En plan for «magens bruksverdier» – nødvendighetsvarer, og et marked for «fantasiens bruksverdier» – fint å ha varer (se artikkel 2 i denne serien). For å skape et samfunn med trygghet for alle, vil det være nødvendig med en plan, både for produksjonen og fordelingen av nødvendighetsvarer. Sannsynligvis vil produksjon av slike nødvendighetsvarer ikke utgjøre mer enn 20-30% av samfunnets produksjonskapasitet, forutsatt at man kan unngå for store ødeleggelser gjennom vareøkonomienes mulige bruk av sin militærproduksjon, gjennom kriger. For å gi folk et reelt valg mellom arbeid og fritid, vil det være nødvendig at underholdning, turisme, statusvarer etc. organiseres gjennom et marked. Begrensning av forbruk av den type varer bør være et valg folk foretar selv, ikke et valg foretatt av politikere eller andre maktpersoner. Hvilke varer som defineres som planlagte nødvendighetsvarer, og hvilke som defineres som varer og tjenester det er fint å ha, vil nødvendigvis variere med tid og sted.
Inntektsfordelingen
I vareøkonomien blir kapitaleierne eiere av det samlede arbeidsproduktet – varene og tjenestene. Det arbeidende folket får så sin inntekt fra kapitaleierne, bestemt etter hva som er gjennomsnittlige levekår for befolkningen, slik at den kan reprodusere seg. I en arbeidsøkonomi må det samlede arbeidsproduktet fordeles slik at det underbygger organiseringen av samfunnet. Gitt at samfunnet består av en plandel og en markedsdel, må inntektsfordelingen bygge opp under det. Det kan gjøres på forskjellige måter, som full utbetaling av det samlede arbeidsproduktet og skattlegging for plandelen, eller det kan gjøres med inndeling av inntekten i en plandel og en markedsdel.
Fortjeneste
Hva er hovedforskjellen på vareøkonomi og arbeidsøkonomi? En vareøkonomi er bygd opp rundt det å tjene penger uten å arbeide, å tjene penger på kapital. Fortjenesten oppstår i tidsintervallet (fortjenesteperioden) mellom endring i salgspris og endring av kostnader. Hvis vi forutsetter en fast pris, oppstår fortjenesten når selgeren kan redusere kostnadene sine slik at de ligger under prisen. Kostnadsreduksjonen kan i hovedsak skje gjennom forbedringer av produksjonen, så det benyttes færre timeverk, eller gjennom omfordeling til kapitaleierne fra det arbeidende folket. Fortjenesteperioden medfører at produksjon og timeverk som blir hengende for langt etter gjennomsnittet er ubrukelig, og blir utslettet.
Arbeidsøkonomien bygger på et annet prinsipp, enn vareøkonomiens flyktige fortjenesteperiode, som må gjenskapes og gjenskapes. Summen av samfunnets arbeid utgjør samfunnets totalprodukt, og alle timeverk bidrar til dette totalproduktet. Både timeverk som produserer over gjennomsnittet, og de som produserer under, og kanskje langt under gjennomsnittet, bidrar til totalproduktet.
Men så lenge forbedringshastigheten i produksjonen er så stor, eller at mulighetene for økning av gjeldsberget er til stede, slik at behovet for omfordeling fra det arbeidende folket som fortjenestens kilde ikke er overskyggende, fungerer vareøkonomien. Det betyr også at tiden vil ikke være moden for en arbeidsøkonomi før forbedringshastigheten i produksjonen avtar og mulighetene for å holde gjeldsbergøkonomien når sin grense, og erstattes av omfordeling. Når omfordeling fra det arbeidende folket blir fortjenestens hovedkilde, er dagen for å forlate vareøkonomien begynt å modnes.
Illustrasjon som viser vareøkonomiens tid med stor forbedringshastighet i produksjonen, mellom de to rød linjene, tiden før og etter denne perioden med lav forbedringshastighet i produksjonen.
Varens verdi
I vareøkonomien dannes verdien av balansen mellom bytteverdien og bruksverdien som påvirkes på mange måter. I arbeidsøkonomien vil verdidannelsen også bestå av de to samme komponentene. Dersom man innfører en plan for nødvendighetsvarer, virker det fornuftig at man søker å eliminere bruksverdipåvirkninger på nødvendighetsvarene, slik at disse holdes så rimelig som mulig, og så nær timeverksforbruket som har medgått i produksjonen som mulig.
Penge- og kredittorganisasjonen
Det har som regel vært tenkt at felleseie gjennom staten var den sikreste måten og fordele alt som ble skapt på, rettferdig til alle. I industrialiseringsfasen skaper vareøkonomien veldige fortjenester. I statsdrevne vareøkonomier har byråkrater som regel erstattet kapitaleiere som mottakere av denne fortjenesten. Man kan jo sammenligne Ceausescus palass i Bucuresti med Einar Gerhardsens leilighet på Tøyen i Oslo. Statlig eie er neppe en måte å organisere en arbeidsøkonomi på. Om det er private eller en stat som eier kapitalen, vil ikke det endre på at kapitaleieren blir eier av produktet og tar ut fortjenesten av det samlede arbeidsproduktet, for så å utbetale lønn til det arbeidende folket. Det eneste som forandres er innmaten i kapitaleieren. I kapitalistiske vareøkonomier er ofte det arbeidende folkets pensjonsfond en del av innmaten i kapitaleieren, uten at det har noe å si for måten vareøkonomien fungerer på.
Jeg tror den beste måten å sikre en arbeidsøkonomi på, går gjennom penge- og kredittorganisasjonen. La oss si at man innførte to typer penger: kapitalpenger og forbrukspenger. Kapitalpenger kan kun brukes til kapitalformål, og ikke til forbruksformål. Forbrukspengene kan kun kunne brukes til forbruksformål, og skal ikke kunne hamstres for å utnyttes til fortjenesteformål. For å unngå hamstring av forbrukspenger kunne de utstyres med en negativ rente, for eksempel 5%, sånn at de var verdiløse etter 20 år.
Hva som er den beste metoden for å sikre en arbeidsøkonomi og hvordan den skal se ut, er spørsmål ingen foreløpig har brukt mye tid på. Det lengste man har kommet er diskusjonen mellom stat og privat, som egentlig oppstår på grunn av omstendighetene rundt den opprinnelige akkumulasjonen i de forskjellige land. Man får tro og håpe at diskusjoner om hvordan man kan sikre en arbeidsøkonomi vil tvinge seg fram i årene som kommer.
Dette er sjette og siste artikkel i denne serien.
Artiklene merkes med @arbeidsøkonomi.
