oss 150 kroner!
Vi har i løpet av den siste tiden sett flere tegn til at ytringsfriheten og demokratiet er truet. Ikke bare i USA – vår nærmeste allierte – men også i vesten for øvrig. Selv ikke vårt eget kjære Norge slipper unna. De av oss som deler synspunkter som fremkommer i steigan.no opplever til stadighet at innlegg ikke tas inn i media for øvrig. Heller ikke er vi velkommen i det gode selskap.
Dog er sannheten meg kjær, og en avgjørende forutsetning for å ta beslutning, som viser seg å være holdbare over tid. Sannheten og vårt kjennskap til den knytter oss til muligheter som muliggjør en fremtid som tjener oss og våre felles interesser.
Dette synes ikke å være tilfelle for mange blant oss.
Ytringsfrihet er ikke lenger et gode, men et problem som gjør USA «vanskelig å styre». I følge tidligere utenriksminister John Kerry, er grunnlovens «First Amendment» en vesentlig hindring i å luke bort det han kaller «desinformasjon».
First Amendment, den første av til sammen ti endringer som ble vedtatt i 1791, og som Kerry nå viser til, lyder som følger: «Kongressen skal ikke vedta en lov vedrørende etablering av religion, som forbyr fri utøvelse av denne, eller forkorte ytringsfriheten eller pressefriheten, eller folkets rett til fredelig å samles og kreve av regjeringen at den etterkommer kritikk».
Men det var den gangen. Friheten for enkeltpersoner til å velge sine informasjonskilder gjør, i følge Kerry, det vanskelig å styre landet på en effektiv måte. Uttalelsen falt under en paneldebatt om grønn energi på World Economic Forums (WEF) i forrige uke. John Kerry kritiserte i den anledning First Amendment, i det han gjentok at «det er veldig vanskelig å styre i dag», og hevdet at sosiale medier utgjør en utfordringer for å bygge konsensus i et demokrati.
«De som vi pleide å ha for å avgjøre hva som er fakta og hva som ikke er det, er på en måte blitt fjernet», sa Kerry, og la til at «enkeltpersoner nå bestemmer hvor de skal innhente sin informasjon».
«Hvis folk benytter seg av kun én kilde … og legger ut desinformasjon på nettet, fungerer First Amendment som en betydelig hindring i å fjerne den,» la Kerry til. Så lenge demokratene kan «vinne terreng» og «vinne retten til å styre», vil de være «frie til å implementere endringer», uttalte han.
«Jeg tror demokratier i stor grad er utfordret nettopp nå og har vist seg å ikke bevege seg raskt nok eller i tilstrekkelig grad til å møte de utfordringene vi står overfor. For meg er det en del av hva dette valget handler om», la han til.
Og ikke nok med det. Wall Street Journals sjefredaktør Emma Tucker beklaget på et WEF-arrangement tidligere i år tapet av bedriftmedienes monopol på informasjon. Hun uttalte at «Vi eide nyhetene, og sto vakt ved porten». «Vi eide i stor grad fakta også», og viste til at leserne nå har tilgang til et bredere utvalg av kilder.
Dette som Kerry er inne på, oppnås på forskjellige måter. Både ved å la investeringsselskaper kjøpe opp media. Og med det få eiere av media som har sammenfallende interesser med myndighetene, og som derfor pålegger redaktørene å følge anvisninger om dette. Så også med nettjenester. Med den samme eierstruktur, og ved at yndighetene – gjennom bruk eller misbruk av regelverket, med ulike former for korrupsjon og økonomiske tvangsmidler – kan tvinge sosiale medier til å sensurere bort kontroversielle uttalelser. I tillegg til å utelate enkelte brysomme aktører.
Korrupsjon utgjør et kapittel for seg.
Tidligere president Jimmy Carter beskrev, under et intervju med The Intercept i juli 2015, landet som «et oligarki med utbredt bruk av politiske bestikkelser» som er bestemmende for «nominasjon av presidentkandidat og valg av president». I et forsøk på å begrense dette ble det av USAs Høyesterett, i april 2014, foretatt en kjennelse med bestemmelser om å begrense kampanjedonasjoner. For Carter er ikke dette nok og det landet nå trenger – i det han sa at kjennelsen «krenker essensen i det som gjør Amerika til et flott land med i sitt politiske system».
I følge ham favoriserer strømmen av kampanjepenger dem som allerede sitter i Senatet eller Representantenes Hus. «Det samme gjelder både guvernører, senatorer og kongressmedlemmer», sa Carter. «Så nå har vi nettopp sett en fullstendig undergraving av vårt politiske system med store utbetalinger fra bidragsytere, som ønsker, forventer og får tjenester utført for seg selv etter at valget er over».
Carters kommentarer fremkom under opptakten til presidentvalget i 2016. «De sittende – demokrater så vel som republikanere – ser på den utbredte bruken av politiske bestikkelser som en stor fordel for seg selv», sa Carter.
«Noen som allerede er i kongressen har mye mer å tilby en ivrig bidragsyter enn dem som i stedet befinner seg på utsiden og utfordrer disse».
Det fremgår av det Kerry sier, at han ser på den kontroll som eierne av big-media sammen med myndighetene og deres donorer utøver som utilstrekkelig. Enda mer, mye mer av det samme. En kontroll kombinert med bruk av propaganda, slik vi kjenner fra tiden under første verdenskrig, beskrevet av Walter Lippman i sin bok «Public Opinion» i 1922 og av Edward Bernays i boken «Propaganda» noe senere, i 1928.
Så dette er ikke noe nytt, men noe som har pågått gjennom lang tid – og beskrevet i boken – «Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media» – av Edward S. Herman, Edward Said, og Noam Chomsky.
Alternative kilder til informasjon gjør det vanskelig for amerikanske og hjemlige myndigheter å opprettholde narrativer om pandemi, grønt skifte, Gulfkrigen, Somalia, Bosnia, Kosovo, Sudan, Afghanistan, Irak, Mali, Syria, Libya, Ukraina, Gaza og Libanon.
Og hva med Norge? Norge har siden 1990 deltatt i tilsammen 31 NATO-ledede operasjoner. Seks ganger flere enn i perioden 1949-1990. På andreplass, hva angår militær aktivitet, sammen med Danmark. Fredsnasjonen Norge. Kjenner allmenheten her hjemme i Norge egentlig til det? Ja, og hva ville de i såfall si ? Det eneste landet vi føler oss truet av – naboen i øst, Russland – har aldri gjort oss fortred. Snarere tvert imot. Gjør media her hjemme i Norge oss oppmerksom på det? At vi påtvinges narrativer som gjør oss deltakere i amerikanernes felttog mot russerne. Og det uten at det på noen måte er i vår interesse.
La oss se litt nærmere på i hvilken grad Kerry finner støtte for sine synspunkter hjemme i USA. Hva sier amerikanerne selv om dette?
Hele 53 prosent av amerikanerne mener at First Amendment går for langt i å beskytte ytringsfrihet, ifølge en ny meningsmåling gjennomført av FIRE (Foundation for Individual Rights and Expression) i løpet av juli i år.
FIREs forskningsrådgiver Sean Stevens uttaler i forbindelse med meningsmålingen at «Åpenbart ønsker én av to amerikanere at de hadde færre borgerlige friheter. Mange av dem avviser retten til å samles, ha en fri presse og stille krav regjeringen. Dette er en diktators drøm».
Amerikanerne roper etter sensur. Omkring 40 % stoler «noe», «veldig» eller «fullstendig» på regjeringen i måten den forholder seg til uttalelser og informasjon som fremkommer i alternative media. Omkring 25 % stoler «litt» på regjeringen.
USA er et splittet samfunn. De følgende tallene viser det. Andelen av de spurte som er «noe» eller «veldig» bekymret for å få sparken på grunn uttalelser om kontroversielle spørsmål, var i følge en meningsmåling utført i april, er hele 28 %.
Mer enn 32 % av amerikanerne – en tredjedel av befolkningen – sier at de er ukomfortabel med at regjeringen begrenser ytringsfriheten – for eksempel i forhold pro-Hamas demonstrasjoner.
Spørreundersøkelser som Populac har gjennomført i samarbeid med Gradient og YouGov, viser dog at amerikanere stoler enda mindre på MSM ( main stream media) enn de er villige til å innrømme offentlig. Så mens 24% av amerikanerne nå offentlig hevder at de stoler på media, tror bare kun 7% av dem dette privat.
Så uansett hvor man enn befinner seg i det politiske landskapet, er tilliten til MSM lav.
Skal amerikanerne ha kontroll på det vi får av informasjon, må de også kontrollere den adgang utenlandske aktører har til allmennheten hjemme i USA, og verden forøvrig.
USA har, i følge det russiske utenriksdepartementets talskvinne Maria Zakharova, erklært «krig mot ytringsfriheten». Uttalelsen falt i forbindelse med de nye sanksjonene mot RT og andre nyhetskanaler som representerer «undertrykkelse uten sidestykke i omfang».
USAs utenriksminister Antony Blinken kunngjorde nylig en rekke nye sanksjoner mot RT, i det han anklaget dem for å engasjere seg i «hemmelige påvirkningsaktiviteter» og «fungere som en de facto arm av russisk etterretning». Uten å legge frem bevis. Kun en rekke påstander. Meningsløst. Jeg har ikke selv sett noe til det – og dessuten kan jeg hele tiden veie det som jeg leser der opp mot en rekke andre kilder. Hvilket også alle andre kan. Og dette gjør vi fordi vi ikke kan stole på egne medier, styrt av store investeringsselskaper, de vanlig mistenkte – med eierinteresser i militærindustrien og farmasøytisk industri. Krig og elendighet er god butikk for dem.
Lederen for utenriksdepartementets Global Engagement Center (GEC) i USA, James Rubin, uttalte at «det brede omfanget og rekkevidden» av RT er en av grunnene til at mange rundt om i verden ikke støtter Ukraina. Tro det eller ei. GEC har finansiert og fått laget et spill inneholdende propaganda rettet mot barn. I tillegg har de tvunget Twitter til å sensurere pro-russisk innhold.
Den samme Rubin ønsker å bruke GEC til å stenge russiske medier rundt om i verden. I følge ham har de allerede vært i kontakt med folk i Latin-Amerika, Afrika og Asia for å fortelle dem, at de ved å tillate RT, har forårsaket skadelig effekt på synspunktene rundt om i verden.
Dette er helt i overensstemmelse med det Zakharova uttalte, at de har « …tatt i bruk åpne trusler og utpressing mot andre land i et forsøk på å sette dem opp imot innenlandske medier og etablere kontroll over det globale informasjonsrommet».
Hvilke konsekvenser får dette så for oss? Vi vet at de beslutninger som blir tatt av dem som styrer vår nærmeste allierte, og som påtvinges oss – i stadig mindre grad baseres på en forutgående debatt i allmennhet. Hvor de forskjelligste synpunkter bryner seg imot hverandre, og gir mulighet til bevisshet om hvor vi står hver for oss, og hvilke konsekvenser det kan få. Et folkestyre, hvor vi alle deltar.
Det som gjør situasjonen enda verre er at de med de nødvendige midler kjøper opp media, og blir eiere av «sannheten» og den som bestemmer hva som «sant» er. Ikke nok med det. I et samfunn hvor «money talks», kan tjenester kjøpes ved utbetaling av valgkampbidrag til de av politikerne som innfrir disse. Med slike midler kan de kjøpe seg tid på en rekke TV kanaler, nå ut til almennheten og sikre seg gjenvalg. Nåværende president Jo Biden har, på grunnlag av data gjort tilgjengelig av hans biograf Branko Marcetic, mottatt til sammen USD 4.346.265 – bare fra den jødiske lobby alene.
Et tydelig emsempel på dette er virksomheten til den jødiske American Israel Public Affairs Committee (AIPAC). Med store midler avsatt til formålet. La oss i denne forbindelse ikke glemme Christians United for Israel med over 7 millioner medlemmene. Det blir penger av sånt. Og ikke minst resultater, i et land hvor det meste kan kjøpes for penger. På denne måten blir USAs og vår politikk – som den vasall vi er – overfor Israel bestemt i Tel Aviv og Jerusalem.
Hva med WEF (World Economic Forum)? Medlemmer fra norsk side, inluderer folk som Børge Brende (som sitter sammen med Kerry på videoen øverst i denne artikkelen), Jens Stoltenberg, Erna Solberg, kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit. Hva tar disse menneskene med seg hjem, av synspunkter som fremkom under John Kerrys besøk i forrige uke? Er det tillat å spørre? Eller gjør man ikke sånt …?
