oss 150 kroner!
Mandag 7. oktober var jeg på et NUPI-arrangement som i høytidelige former tok sikte på å sikre demokrati som styringsform i Europa: «How to ensure democratic resilience in Europe», som det het i invitasjonen. For her foregikk alt på engelsk, som det ofte gjør når NUPI*, Prio*, Helsingforskomiteen* og den slags inviterer nordmenn til noe.
Skjønner de hvordan bruk av fremmedspråk skaper avstand til ‘folk flest’ og slik svekker folkestyret, det vil si demokratiet i Norge? Jeg regner meg som godt over gjennomsnittet engelskkyndig. I alle fall for en nordmann på min alder. Likevel er det for meg langt lettere å gripe ordet på norsk.
(* Norsk Utenrikspolitisk Institutt. * Peace Research Institute Oslo * Den norske Helsingforskomite(
De unnskylder seg sjølsagt med at de har utlendinger som inviterte gjester. Men det er de jo ikke nødt til å ha. I hvert fall ikke hver gang.
Intet galt med utlendinger. Men jeg tror NUPI-medarbeidere til dels inviterer dem for å bygge nettverk og, gjennom det, karrieremuligheter for seg sjøl, også utenlands.
Premisset under seminaret var på den ene siden at det er svært viktig med demokrati og at vi prater om hvordan demokrati av vestlig type kan sikres i framtida. På den andre siden er det tabu å stille spørsmål ved om EU er demokratisk. Og vi skal absolutt ikke snakke om hvor demokratiske de såkalte demokratiene faktisk er.
Hvor demokratisk er egentlig Norge når nesten all utenrikspolitikk bestemmes av ikke-folkevalgte i USA, NATO og EU, og mye av innenrikspolitikken bestemmes av ikke-folkevalgte i EU?
Forestillingen om absolutte forskjeller mellom ‘demokratier’ og ‘diktaturer’ – at denne forskjellen er det eneste som betyr noe, som om den dreier seg om forskjellen mellom godt og ondt, svart og hvitt – dyrkes som en helligdom i Vesten. For den (vrang)forestillingen er med på å legitimere mye av USA/NATO/EU og Norges politikk. Derfor må den dyrkes til tross for at den ikke er sann.
Når det gjelder den offentlige samtalen ble det under arrangementet presisert «right to speach, not to reach». Det kan neppe tolkes som annet enn at det er greit at du sier sånn og slik så lenge ingen hører det. Eller rettere sagt at ‘forbudte’ tanker kan ytres, så lenge de ikke slipper til i de store mediene, de mediene som politikerne bruker til å forme våre meninger. Som da de lyktes med å lure mange, også seg sjøl, til å støtte krigene mot Libya og Syria. Og Russland.
NUPIs Pernille Rieker ønsket velkommen og var moderator for samtalen. Noen diskusjon var det egentlig ikke, da den eneste uenigheten i panelet dreide seg om hvor hardt EU bør straffe medlemsland som ikke følger bestemmelser fra ikke-folkevalgte i EU.
Den norske regjeringen var representert ved Jens Stoltenberg-kloningen Maria Varteressian, som er statssekretær for utenriksminister Espen Barth Eide. Tyskland var representert ved Anna Lührmann, som er «Europa-statsminister i Tysklands utenriksdepartement», ifølge Wikipedia. Også hun flink pike.
Europarådet var representert ved den noe mer udogmatiske Bjørn Berge som er «Deputy Secretary General» for rådet. Sist ut av innlederne var franske Christophe Hillion, som er «research professor at NUPI».
«He is also Professor of European Law at the University of Oslo, senior adviser at the Swedish Institute for European Policy Studies (SIEPS) in Stockholm and Academic Fellow at the European Policy Centre in Brussels», heter det i NUPIs invitasjon. «Fint skal det være, sjøl om halve ræva henger utafor», som vi sa der jeg vokste opp.
Ved anledninger som dette føler jeg meg nærmest ‘kringsatt av fiender’, da jeg vet at det jeg ønsker å si er upopulært, og at jeg neppe har en eneste meningsfelle. Likevel prøver jeg å tvinge meg sjøl til å si noe, litt for å øve meg opp i kunsten, da det faktisk er noe jeg er uvant med, sjøl om jeg i mange år har ytret meg veldig fritt skriftlig. Men også fordi jeg mener at jeg har noe viktig å si, i en nesten 100 prosent ensrettet norsk offentlighet.
«Speak your mind even if your voice trembles», som Nina Simone skal ha sagt. Hun var ikke skvetten. Noen ganger har motet mitt sviktet, som oftest ikke. I dag var det en forsamling på anslagsvis 40 mennesker og det gikk ganske bra, bortsett fra at skjelven i stemmen kom mot slutten.
Også upopulære meninger har livets rett. I mange tilfeller viser de seg å bli alminnelig aksepterte. Og det som regnes selvfølgelig i Norge er ikke nødvendigvis det i et annet land eller i en større sammenheng. Jeg er i mindretall med mitt syn på krigen i Ukraina i det NATO-indoktrinerte Norge, men jeg er del av et stort flertall i verden som helhet.
Det var skuffende, men ikke overraskende at også dette arrangementet ble bruk til å mobilisere til det som faktisk er USA/NATO/EUs krig mot Russland. Nesten alt brukes til det. I alle fall alt som er avhengig av offentlige midler: skoler, medier, idrettslivet, kulturlivet, NUPI, PRIO, den såkalte fredsprisen mm. Det forventes at alle skal mene det samme. Sånn sett har Norge blitt bortimot totalitært.
Ja, det er også en krig mellom Russland og Ukraina (samt at det er USAs krig for å beholde verdenshegemoniet med hjelp av NATO og EU). Men er man ærlig må man også innrømme at USA/NATO/EUs uansvarlige og arrogante oppførsel over mange år var med på å provosere fram krigen, og at norske regjeringer og storting dermed også er medansvarlige, i og med at de har støttet denne politikken og fortsetter å støtte den.
Men tar de ansvar? Nei, det slipper de. Og det vet de. Hovedfunnet i Ståle Eskelands De mest alvorlige forbrytelsene (2011) er nettopp at politiske og andre ledere, også norske ledere, «i betydelig utstrekning begår de mest alvorlige forbrytelser og at de bare unntaksvis blir strafforfulgt». https://www.jus.uio.no/ior/forskning/omrader/strafferett/publikasjoner/boker/2011/20110630-eskeland.html Derfor har de ingen incentiver til å skjerpe seg. Tvert i mot: uansvarlighet lønner seg i mange tilfeller.
Ansvaret smuldrer opp, særlig i de alvorligste tilfellene, som dette, fordi alle innenfor ‘politikerkasten’, og deres hjelpere i mediene og nevnte organisasjoner, er enige om sine feilgrep. Terje Tvedt lanserte et begrep som passer også her: «Det humanitær-industrielle kompleks», som til sammen omfatter titusenvis av mennesker i Norge.
I og med at folks sviktende tillit til medier og autoriteter også ble omtalt med bekymring, spurte jeg hvorfor man bør ha tillit når de er så ute av takt med virkeligheten? Apropos populisme spurte jeg hvorfor folket bør ha tillit til en keiser som påstår at han er ikledd de fineste klær når han i virkeligheten er naken?
Jeg spurte også hvordan EU kan være et fyrtårn for demokrati, når EU styres av ikke-folkevalgte som sensurerer medier, som straffer medlemsland som ikke oppfører seg slik de ikke-folkevalgte forlanger og som dessuten truer ikke-medlemslandet Norge med konsekvenser hvis Norge ikke innfører EUs fjerde energipakke.
Spørsmålet om EU som fyrtårn ble ikke besvart i det hele tatt. Men både Varteressian og Lührman svarte på det første spørsmålet, skjønt ved at de kun stilte krav til hva Russland må gjøre. Ingen krav til seg sjøl, NATO og EU, som er uklanderlige, tror de. Og slik bekreftet de mitt poeng ovenfor.
Etterpå vekslet jeg noen ord med Varteressian, Barth Eides statssekretær. Da sa jeg at forestillingen om at kun Russland har skylda for krigen er farlig fordi den er til hinder for kompromisser og dermed for fred.
Hvilke kompromisser da, svarte hun. La oss ta Krim som det mest opplagte, svarte jeg. Et massivt flertall av befolkningen der foretrekker Russland framfor Ukraina.
Ja, men Krim er ukrainsk, svarte hun, og siktet da til at det kun er få land som, så langt, har anerkjent Krim som russisk (det tok 11 år før USA anerkjente Sovjetunionen).
Og dermed bekreftet hun hva den falske forestillingen om egen fortreffelighet og Russlands forferdelighet fører til, nemlig uforsonlighet/mangel på kompromissvilje også når det gjelder Krim, og at det umuliggjør fred. På den andre siden er det sånt hun og andre i hennes situasjon er nødt til å si og mene for å beholde sine privilegerte stillinger. Så det er ikke gitt at de tror på det de sier.
Folkeretten regulerer ikke bare forhold mellom stater, men sier også noe om folks rett til sjølbestemmelse, sa jeg så og fulgte opp med å si at Norge/Vesten har akseptert grenseendringer i andre tilfeller (som da Jugoslavia ble delt i seks på 1990-tallet med NATOs medvirkning og som når USA med allierte okkuperer 30 % av Syria og stjeler syrernes olje, hvete og andre naturresurser, som de har gjort i ca ti år).
Maria Varteressian er statssekretær for en tidligere statssekretær, Espen Barth Eide, nå utenriksminister. Det skulle ikke forundre meg om hun satser på en lignende karriere. Hun hadde en egen mannlig ‘oppasser’ under arrangementet (han er muligens også hennes sjåfør), som passet på å si at Varteressian ikke kunne snakke mer med meg fordi hun hadde en annen avtale. Men hun hadde tid til å prate med andre, viste det seg.
For å oppsummere er vi i den uheldige og farlige situasjonen at Norge/Vesten styres av folk som insisterer på at kun Russland har skylda for krigen (enten de tror det eller ei), at det kun er Russland som driver med desinformasjon (enten de tror det eller ei), at Vesten og Ukraina er skyldfrie osv. Og de slipper unna med det, mens Vesten svekkes i deres forsøk på å svekke, eventuelt ødelegge Russland.
