oss 150 kroner!
I en artikkel i Financial Times lekkes det at Vesten har gitt opp å vinne krigen mot Russland i Ukraina. Mens man tidligere sto fast på å «frigjøre alt land som var ukrainsk før 2014», har man nå innsett at dette ikke lar seg gjøre og at det ikke er mulig å drive de russiske styrkene ut av de områdene de nå holder.
I Washington og noen vestlige hovedsteder – og i korridorene i Kiev – skifter stemningen: fra en beslutning om at krigen bare kan ende med Russlands hær blir drevet fra Ukraina, til den motvillige erkjennelsen av at et forhandlet oppgjør som etterlater hoveddelen av landet intakt kan være det beste håpet. Likevel får ikke Kiev den støtten den trenger for å nå det nedskalerte målet.
Kiev holder lukkede samtaler om en fredsavtale som vil få Russland til å beholde kontrollen over ukrainske territorier de kontrollerer, men ikke anerkjenne sin suverenitet over dem, – Financial Times
▪️ «Bak lukkede dører er det snakk om en avtale der Russland kontrollerer omtrent 1/5 av Ukraina, selv om russisk suverenitet ikke er anerkjent – mens resten av landet har lov til å bli med i NATO eller motta tilsvarende sikkerhetsgarantier».
▪️ FT beskriver et scenario som ligner på hvordan Vest-Tyskland restrukturerte seg og integrerte med EU under den kalde krigen.
Artikkelen åpner med å erkjenne at stemningen bak kulissene er «mørkere enn noen gang» og at Ukraina står overfor en ødeleggende vinter med strømmangel. Det som er ekstremt interessant, er hvordan de erkjenner at en løsning av konflikten som er «ugunstig» for Ukraina til fordel for Russland, vil utgjøre en alvorlig sikkerhetsrisiko for Europa og USA.
Analytikeren Simplicius kommenterer:
Så innrømmer de at et ikke-nøytralt Ukraina er en sentral bufferstat som utgjør enorme risikoer for begge sider, avhengig av dens innretting? Hvis det er tilfelle, hvorfor den hysteriske fornektelsen av Russlands berettigede bekymringer om Ukrainas skiftende tilpasning til Vesten etter det CIA-sponsede kuppet i 2014? De kan sikkert se at Russland på samme måte har den samme bekymringen som de nå bekjenner til for seg selv.
Selv det nedskalerte målet er uoppnåelig
Etter at de viktigste maktsentrene i Vesten har innsett at de har tapt krigen skisserer de et «kompromiss» som også er uoppnåelig.
Det er ingen grunn til å tro st USA vil gi et rest-Ukraina en beskyttelse etter NATOs Artikkel 5, altså det kollektive forsvaret. Det ville ha krevd en massiv overføring av styrker fra USA til Øst-Europa, noe ingen politiske fraksjoner på Capitol Hill er villige til. Det kommer ikke på tale.
Det er heller ingen grunn til å tro at Russland og Vladimir Putin vil godta en «løsning» som innebærer at NATO blir stående på grensa til Russland med alle sine våpensystemer, klar til å kjøre en reprise på krigen en gang i framtida. Russland gikk til krig for å hindre akkurat en slik situasjon og fordi NATO og USA ikke ville gi dem sikkerhetsgarantier.
Nå som Russland langsomt, men ikke veldig langsomt, vinner på slagmarka, er det ingen grunn til å tro at landet vil godta noe slikt.
Lavrov skisserer betingelsene
I Moskva er man naturligvis fullstendig klar over at Kiev og Vesten vakler og famler etter en fredsløsning.
I et intervju med Newsweek skisserer utenriksminister Sergej Lavrov hvordan Moskva ser for seg framtida.
Lavrov innleder med et konsentrat av Putins uttalte holdning til konflikten:
«Russland er åpent for et politisk-diplomatisk oppgjør som bør fjerne de grunnleggende årsakene til krisen», sa han. «En slik løsning bør ta sikte på å avslutte konflikten i stedet for å oppnå en våpenhvile».
Dette er nøkkelen: Russland forsøker å få slutt på den bredere krisa, som ideologisk sett er større enn selve den fysiske krigen, i stedet for å bare oppnå en grunn våpenhvile. Kort sagt, Russland vil ha noe permanent, ikke enda et sett med avtaler i Minsk-stil.
Lavrov viser til behovet for at hele verdensordenen skal omformes til moderne realiteter som en del av denne løsningsprosessen – dette er en henvisning til Putins forslag om en helt ny sikkerhetsarkitektur. Putin tenker seg en løsning som minner om freden i Westfalen, altså fredsavtalene etter Trettiårskrigen. De regulerte religiøse, statsrettslige og territorielle spørsmål, og fastslo en ny politisk æra i Europa, kjent som det westfalske systemet.
«Det vi har i tankene er at verdensordenen må justeres til de nåværende realitetene», sa Lavrov. «I dag lever verden gjennom det ‘multipolare øyeblikket’. Et skifte mot den multipolare verdensorden er en naturlig del av ny balansering av makta, som gjenspeiler objektive endringer i verdensøkonomien, finans og geopolitikk. Vesten ventet lenger enn de andre, men det har også begynt å innse at denne prosessen er irreversibel».
Det siste er det viktigste. Lavrov gir for første gang endelig klart uttrykk for Russlands eksplisitte krav:
Lavrov:
«Vår posisjon er viden kjent og forblir uendret. Russland er åpen for et politisk-diplomatisk oppgjør som bør fjerne de grunnleggende årsakene til krisen. Den bør ta sikte på å avslutte konflikten i stedet for å oppnå en våpenhvile. Vesten bør slutte å levere våpen, og Kiev bør avslutte fiendtlighetene. Ukraina bør gå tilbake til sin nøytrale, ikke-blokk- og ikke-kjernefysiske status, beskytte det russiske språket og respektere rettighetene og frihetene til innbyggerne.
Istanbul-avtalene parafert 29. mars 2022 av den russiske og ukrainske delegasjonen kan tjene som grunnlag for forliket. De avslår at Kiev kan bli med i NATO og inneholder sikkerhetsgarantier for Ukraina samtidig som de anerkjenner realitetene på bakken i det øyeblikket. Det er unødvendig å si at på over to år har disse realitetene endret seg betydelig, også i juridiske termer.
Den 14. juni listet president Vladimir Putin opp forutsetningene for forliket som følger: fullstendig tilbaketrekning av den ukrainske hæren fra DPR [Donetsk People’s Republic], LPR [Luhansk People’s Republic], Zaporozhye og Kherson Oblasts, anerkjennelse av territoriale realiteter som nedfelt i den russiske grunnloven, nøytral, ikke-blokk, ikke-kjernefysisk status for Ukraina. Demilitarisering og denazifisering av Ukraina, sikre rettighetene, frihetene og interessene til russisktalende borgere og fjerning av alle sanksjoner mot Russland».
I land som Italia, Ungarn, Slovakia, Spania og Østerrike har man for lengst innsett at krigen at tapt og må avsluttes. Dette begynner også å sive inn i London, Paris, Berlin, og ikke minst Washington. USA har for mange tapende kriger på handa og et bankerott økonomisk system. Det er slutt på tålmodigheten.
Det krevde noen hundretusen menneskeliv og et ødelagt Ukraina for å innse dette. De langsiktige skadevirkningene av NATOs dårskap vil bli enorme, men jo før krigen avsluttes, jo før vil det bli mulig å bygge opp landet igjen og skape levelige forhold.
Fortsatt vil Vesten bruke lang tid på å fordøye nederlaget, og i mellomtida vil ytterligere titusener av soldater dø i en meningsløs krig for det militærindustrielle komplekset.
Alex Christoforou kommenterer situasjonen her:
Se også Brian Berletic:
Og Military Summary Channel:
