oss 150 kroner!
Russland anser NATOs inngrep i Ukraina som en eksistensiell trussel, og NATO har åpent uttalt sin intensjon om å gjøre Ukraina til et medlemsland etter krigen. Uten et politisk oppgjør som gjenoppretter Ukrainas nøytralitet, vil Russland derfor sannsynligvis annektere de strategiske territoriene de ikke kan akseptere havner under NATOs kontroll og deretter gjøre det som er igjen av Ukraina til en dysfunksjonell reststat. Ettersom krigen er i ferd med å tapes, vil den rasjonelle politikken for europeerne derfor være å tilby en avtale basert på å avslutte NATOs utvidelse østover for å redde ukrainske liv, territorium og nasjonen selv. Likevel har ingen europeisk leder i det hele tatt vært i stand til å foreslå en slik løsning offentlig. Hvorfor?
Presenter den gjennomsnittlige europeiske politikeren, journalisten eller akademikeren for følgende tankeeksperiment: Hvis du var en rådgiver for Kreml, hva ville være ditt råd til Russland hvis det ikke er forhandlinger for å løse Ukraina-krigen? De fleste ville følt seg moralsk tvunget til å gi latterlige svar som å råde Kreml til å kapitulere og trekke seg, selv om Russland er på vei til seier. Enhver impuls til å følge fornuften og ta opp Russlands sikkerhetshensyn vil sannsynligvis bli avskrekket av trusselen om å bli fordømt som å «legitimere» Russlands invasjon.
Hva forklarer nedgangen av strategisk tenkning, pragmatisme og rasjonalitet i europeisk politikk?
Europas virkelighet som en sosial konstruksjon
Den politiske klassen som dukket opp i Europa etter den kalde krigen har blitt overdrevent ideologisk og forpliktet til fortellinger for sosialt å konstruere nye virkeligheter. Europeernes omfavnelse av postmodernismen innebærer å stille spørsmål ved eksistensen av objektiv virkelighet ettersom vår forståelse av virkeligheten er formet av språk, kultur og unike historiske perspektiver. Postmodernistene søker derfor ofte å endre narrativer og språk som en kilde til politisk makt. Hvis virkeligheten er en sosial konstruksjon, kan de store narrativene være viktigere enn fakta. Faktisk må ideologiske narrativer forsvares fra ubeleilige fakta.
Det europeiske prosjektet hadde godartede intensjoner om å skape en felles liberal demokratisk europeisk identitet som ville overskride fortidens splittende nasjonale rivalisering og maktpolitikk. Relevansen av objektiv virkelighet er omstridt, og narrativer om virkeligheten antas å reflektere maktstrukturer som kan demonteres og reorganiseres.
Utbredelsen av konstruktivisme og fokus på «talehandlinger» i EU har ført til troen på at selv bruk av realistisk analyse og diskusjon av konkurrerende nasjonale interesser innebærer å legitimere realpolitikk og dermed sosialt konstruere en farligere virkelighet. Talehandlinger refererer til bruk av språk som en kilde til makt ved å konstruere politiske realiteter og påvirke utfall. Ved å redusere fokuset på sikkerhetskonkurranse i det internasjonale systemet, antas det at maktpolitikk kan dempes.
Er det mulig å sosialt konstruere en ny virkelighet? Overgår vi sikkerhetskonkurransen ved ikke å ta tak i den, eller forsømmer vi den ansvarlige ledelsen av sikkerhetskonkurransen. Kan vi overskride nasjonale rivaliseringer ved å fokusere på felles verdier, eller resulterer neglisjering av nasjonale interesser i nedgang?
Sosialt bygge et nytt Europa
Konseptet med den «retoriske fellen» forklarer hvordan EU nådde en konsensus om å tilby medlemskap til sentral- og østeuropeiske stater når det ikke var i alle EUs medlemslands egeninteresse å gjøre det. Den retoriske fellen ble satt ved at medlemslandene først skulle akseptere det ideologiske premisset om at legitimiteten til EU-prosjektet var basert på integrering av liberale demokratiske stater. Ved å appellere til verdiene og normene som grunnlaget for EU, ble det satt en retorisk felle da følelsen av moralsk forpliktelse skammet EUs medlemsland fra å nedlegge veto mot utvidelsesprosessen. Bruk av språk og narrativ kunne dermed påvirke europeiske stater til ikke å handle i sine egne interesser, ettersom de ble skammet til å lystre.
Frank Schimmelfennig, som introduserte begrepet den retoriske fellen, argumenterer for at «politikk er en kamp om legitimitet, og denne kampen utkjempes med retoriske argumenter». [1] Den retoriske fellen forenkler en kompleks sak til et binært valg om enten å støtte utvidelsesprosessen eller å forråde liberale demokratiske idealer. Den moralske innrammingen stenger ute viktige diskusjoner om de potensielle ulempene ved å akseptere nye medlemmer og hvordan man kan møte disse utfordringene på best mulig måte. Dissens kunne knuses ettersom utformingen av spørsmålet som et moralsk imperativ betydde at de som til og med stilte spørsmål ved den moralske utformingen kunne bli anklaget for å undergrave de hellige verdiene som opprettholder legitimiteten til hele det europeiske prosjektet.
Konseptet «Euro-speak» innebærer å bruke emosjonell retorikk for å legitimere en EU-sentrisk forståelse av Europa som de-legitimerer alternative begreper om Europa. Sentralisering av beslutningstaking og overføring av makt fra folkevalgte parlamenter til Brussel omtales typisk som «europeisk integrasjon», «mer Europa» eller «stadig nærmere union». Naboland som ikke er medlem av EU, som følger EUs eksterne styresett, tar det «europeiske valget», bekrefter deres «europeiske perspektiv» og omfavner «delte verdier». Dissens kan delegitimeres som «populisme», «nasjonalisme», «eurofobi» og «antieuropeanisme», noe som undergraver den «fellesstemme», «solidaritet» og «den europeiske drømmen».
Språket har også endret seg når det gjelder hvordan Vesten hevder makten i verden. Tortur er «forbedrede avhørsteknikker», kanonbåtdiplomati er «navigasjonsfrihet», dominans er «forhandlinger fra en styrkeposisjon», undergraving er «demokratifremme», kupp er «demokratisk revolusjon», invasjon er «humanitær intervensjon», løsrivelse er «selvbestemmelse», propaganda er «offentlig diplomati», sensur er «innholdsmoderering», og det nyere eksemplet på Kinas konkurransefortrinn som er merket med «overkapasitet». George Orwells konsept av Newspeak innebar å begrense språket til det punktet at det ble umulig å uttrykke dissens.
NATO og EU: Nyoppdeling av Europa eller «europeisk integrasjon»
Vestlige ledere innså først at å forlate en inkluderende pan-europeisk sikkerhetsarkitektur ved å utvide NATO og EU sannsynligvis ville provosere en ny kald krig. Den forutsigbare konsekvensen av å bygge et nytt Europa uten Russland vil være å dele kontinentet på nytt og deretter slåss om hvor de nye skillelinjene skal trekkes.
President Bill Clinton advarte i januar 1994 om at NATOs ekspansjon risikerte å «trekke en ny linje mellom øst og vest som kan skape en selvoppfyllende profeti om fremtidig konfrontasjon». [2] Clintons forsvarsminister, William Perry, vurderte til og med å trekke seg i opposisjon til å utvide NATO. Perry bemerket at de fleste i administrasjonen visste at sviket ville skape konflikter med Russland, men de mente at det ikke spilte noen rolle siden Russland var svakt. [3] George Kennan, Jack Matlock og en mengde amerikanske politiske ledere omtalte det også som et svik mot Russland og advarte mot å dele Europa på nytt. Disse bekymringene ble også delt av mange europeiske ledere.
Hva skjedde med diskursen og advarslene om å starte en ny kald krig? Fortellingen om EU og NATO som en «kraft for det gode» som fremmer liberale demokratiske verdier, måtte forsvares mot den «utdaterte» fortellingen om maktpolitikk. Russisk kritikk av å gjenopplive nullsumssikkerhetsarkitekturen til blokkpolitikk ble presentert som bevis på Russlands «nullsummentalitet». Russlands manglende evne til å erkjenne at NATO og EU var positive sum-aktører som overskrider maktpolitikk, avslørte angivelig Russlands manglende evne til å overvinne realpolitikkens farlige tankesett, som var forårsaket av Russlands varige autoritarisme og stormaktsambisjoner. EU bygget bare en «vennerring», mens Russland angivelig krevde «innflytelsessfærer».
Russland ble presentert for dilemmaet om enten å omfavne rollen som en lærling med sikte på å slutte seg til den siviliserte verden ved å akseptere NATOs dominerende rolle som en styrke for det gode, eller Russland kunne motstå NATOs ekspansjonisme og «oppdrag utenfor området», men deretter bli behandlet som en farlig kraft som skal stenges inne. Uansett ville Russland ikke ha plass ved bordet i Europa. Liberale demokratiske talemåter rettferdiggjorde hvorfor den største staten i Europa til slutt skulle være den eneste staten uten representasjon.
Utvidelsen av NATO og EU som eksklusive blokker påtvinger også et «oss-eller-dem»-dilemma for de dypt splittede samfunnene i Ukraina, Moldova og Georgia. Likevel, i stedet for å erkjenne den forutsigbare destabiliseringen av delte samfunn i et delt Europa, presenteres den som en positiv sum «europeisk integrasjon» til tross for den implisitte frikoblingen fra Russland. Samfunn som prioriterer tettere forhold til Russland fremfor NATO og EU blir delegitimert for å avvise demokrati mens lederne deres avfeies som autoritære «putinister» som frarøver folket deres europeiske drøm.
Den moralske utformingen av verden overbeviste europeiske ledere om å støtte et kupp for å trekke Ukraina inn i NATOs bane. Det var allment kjent at bare et lite mindretall av ukrainere ønsket NATO-medlemskap og at det sannsynligvis ville utløse en krig, men liberal demokratisk retorikk overbeviste fortsatt europeiske ledere om å ignorere virkeligheten og støtte katastrofal politikk. Sunn fornuft kan bli til skamme.
Vestlige politiske ledere, journalister og akademikere som forsøker å dempe sikkerhetskonkurransen ved å adressere Russlands legitime sikkerhetsbekymringer, blir på samme måte anklaget for å bære vann for Putin, gjenta Kreml-talepunkter, «legitimere» russisk politikk og undergrave det liberale demokratiet. Med den binære moralske utformingen av godt versus ondt, blir intellektuell pluralisme og dissens dømt som umoralsk.
Foruten å være plaget av krig, gjennomgår Europa også økonomisk tilbakegang. Europeerne kjøper russisk energi gjennom India som mellomledd da de er moralsk forpliktet til å følge mislykkede sanksjoner. Dydssignaleringen bidrar til at europeiske industrier blir mindre konkurransedyktige. Avindustrialiseringen av Europa er også forårsaket av ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene, men hendelsen som ødelegger tiår med industriell utvikling er hull i minnet siden de eneste to mistenkte er USA og Ukraina. Videre tilbyr USA subsidier til den påfølgende ukonkurransedyktige europeiske industrien hvis de flytter over Atlanterhavet. I mangel av akseptable fortellinger, tier europeerne ganske enkelt og forsvarer ikke sine nasjonale interesser. Fortellingen om liberale demokratier forent av verdier i stedet for delt av konkurrerende interesser, må forsvares fra ubeleilige fakta.
Diplomati, nøytralitet og krigens dyd
Diplomati stemmer ikke overens med den konstruktivistiske innsatsen for sosialt å konstruere en ny virkelighet. Utgangspunktet i internasjonal sikkerhet er sikkerhetskonkurransen der innsats for å øke sikkerheten til en stat kan redusere sikkerheten til en annen. Diplomati innebærer å styrke gjensidig forståelse og forfølge kompromisser for å dempe sikkerhetskonkurransen.
Sosialkonstruktivistene anser ofte diplomati som problematisk ettersom det «legitimerer» sikkerhetskonkurransen som anerkjenner at NATO kan undergrave legitime russiske sikkerhetsinteresser. Videre risikerer det å legitimere motstanderen og skape en moralsk ekvivalens mellom vestlige stater og Russland. De europeiske elitene mener at de legitimerer utdaterte og farlige maktpolitiske konsepter ved å engasjere seg i gjensidig forståelse. Den absurde overbevisningen om at forhandlinger er «forlikning» har blitt normalisert i Europa.
Diplomati har derfor blitt omdefinert som et forhold mellom et subjekt og et objekt, mellom en lærer og en student. I dette forholdet anser NATO og EU sin rolle som å «sosialisere» andre stater. Som en siviliserende lærer bruker det opplyste vesten diplomati som et pedagogisk instrument der stater blir «straffet» eller «belønnet» av deres beredskap til å akseptere ensidige innrømmelser. Mens diplomati historisk sett har vært avgjørende i krisetider, mener de europeiske elitene at de i stedet må straffe «dårlig oppførsel» ved å suspendere diplomatiet når en krise bryter ut. Møte med motstandere under kriser risikerer å legitimere dem.
Nøytralitet ble inntil nylig ansett som en moralsk holdning som reduserer sikkerhetskonkurransen og gjør det mulig for en stat å tjene som en mekler i stedet for å bli viklet inn og eskalere konflikter. I en kamp mellom godt og ondt anses nøytralitet også for å være umoralsk. Beltet av nøytrale stater som eksisterte mellom NATO og landene i Warszawapakten er nå demontert og til og med krig blir et dydig forsvar av moralske prinsipper.
Hvordan gjenopprette rasjonalitet og korrigere feilene etter den kalde krigen?
Unnlatelsen av å etablere et gjensidig akseptabelt oppgjør etter den kalde krigen som ville fjerne skillelinjene i Europa og styrke den udelelige sikkerheten, har resultert i en forutsigbar katastrofe. Likevel krever kurskorrigering intet mindre enn å revurdere politikken fra de siste 30 årene og begrepet Europa i et øyeblikk da fiendskapen hersker på begge sider. Det europeiske prosjektet ble sett for seg som legemliggjørelsen av Fukuyamas «slutt på historien»-oppgaven, og en hel politisk klasse har basert sin legitimitet på å samsvare med ideen om at å utvikle et Europa uten Russland var en oppskrift på fred og stabilitet.
Har Europa rasjonalitet, politisk fantasi og mot til å kritisk vurdere sine egne feil og bidrag til den nåværende krisen, eller vil all kritikk fortsette å bli fordømt som en trussel mot det liberale demokratiet?
[1] Schimmelfennig, Frank, 2003. EU, NATO og integreringen av Europa: Regler og retorikk, Cambridge, Cambridge University Press, side 208.
[2] B. Clinton, ‘Remarks to Multinational Audience of Future Leaders of Europe’, US Diplomatic Mission to Germany , 9. januar 1994.
[3] J. Borger, ‘Russisk fiendtlighet ‘delvis forårsaket av vest’, hevder tidligere amerikansk forsvarssjef’, The Guardian , 9. mars 2016.
Denne artikkelen ble publisert på Glenn Diesens Substack:
How Europe’s New Political Class Began Rejecting Reality
Eventuelle feil eller svakheter i oversettelsen er vårt ansvar. Red.
