oss 100 kroner!
Fyrstenes skam og et ventende nasjonalistisk tilbakeslag.
Glenn Diesens Substack, 10. september 2024
Konkurranse innen sikkerhetspolitikk er den viktigste kilden til konflikt i det internasjonale systemet, ettersom stater som forfølger nasjonale interesser og sikkerhet for seg selv, ofte undergraver andre staters sikkerhet. Evnen til å overskride nasjonalisme ved å forfølge en mer kosmopolitisk verdensorden er derfor et attraktivt forslag. For Tyskland, med sin destruktive historie med radikal etno-nasjonalisme og fascisme, har idealistisk internasjonalisme en enorm appell.
Men er det mulig å overskride maktkonkurranse når staten er den høyeste suverene makt? Bør aggressiv maktpolitikk adresseres ved å ignorere nasjonale interesser eller forvalte konkurrerende nasjonale interesser? Kosmopolitisme og liberal idealisme overskrider ikke maktpolitikk for så å skape en global landsby, snarere resulterer det i neglisjering av nasjonale interesser og underordning i møte med utenlandske makter. Aggressiv nasjonalisme vil sannsynligvis være det forutsigbare tilbakeslaget for å ignorere nasjonale interesser.
På begynnelsen av 1800-tallet falt tyskerne for fristelsen av internasjonal idealisme og klarte ikke å forsvare nasjonale interesser. Kulturell nasjonalisme og økonomisk nasjonalisme ble instrumenter for tyskerne til å balansere forholdet til franskmennene og gjenopprette verdighet og nasjonale interesser. To århundrer senere er Tyskland nok en gang ikke i stand til å forfølge nasjonale interesser – før det frikobler seg fra amerikansk kosmopolitisme, universalisme og hegemoni. Det virker sannsynlig at historien vil gjenta seg når Tyskland vil vende tilbake til kulturell og økonomisk nasjonalisme, eller bli dømt til en tilværelse som underordnet vasall og irrelevans.
Tysk underordning under Frankrike
På slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet representerte Frankrike en kosmopolitisk universell sivilisasjon, der utvikling betydde å bli mer lik Frankrike. Napoleon kunne dermed finne mennesker som var villige til å støtte ham i alle land, selv om internasjonalistiske initiativer vanligvis tjente en fransk nasjonal sak.
Da Napoleon invaderte på begynnelsen av 1800-tallet, overga noen tyske prinser sin suverenitet og nasjonale interesser til franskmennene med stor entusiasme. I det som ble kjent som «fyrstenes skam», ønsket mange tyske herskere Napoleons annektering av Vestbredden av Rhinen velkommen. En kombinasjon av å motta økonomisk kompensasjon og krypende underdanighet overfor Frankrike, resulterte i at de tyske fyrstene forlot nasjonale interesser og sin verdighet.
Tyskerne og andre europeere ble stadig mer bekymret for Frankrike og lydigheten som ble krevd av allierte under Napoleons kontinentale system. Under dekke av internasjonalisme og kosmopolitisme utviklet det seg et system som først og fremst var til fordel for franske produsenter. Den kulturelle forvirringen over Frankrike resulterte i at tyskerne ikke klarte å videreutvikle sin egen kultur. Mens franskmennene hadde lovet fred under deres ledelse, hadde europeerne i stedet konstant krig da de ble instrumenter for krig som skulle brukes mot britene.
Hva var løsningen? Tyskland begynte å forfølge kulturell suverenitet og økonomisk suverenitet som betingelser for å gjenopprette verdighet, nasjonale interesser og politisk suverenitet. Den kosmopolitiske filosofien til Voltaire og en felles vei til kosmopolitisme og universell sivilisasjon ble utfordret av filosofien til Johann Gottfried Herder, som argumenterte for at kulturelle forskjeller burde bevares for å bidra til menneskehetens rikdom.[1] Kultur er en spesifikk kobling mellom et særegent folk som kreves for sosial samhørighet og samfunnsmessig verdighet. Herder advarte om at imitasjon av fremmede kulturer gjorde folket overfladisk, kunstig og svakt. I Russland var det lignende bekymringer for at etterligning av fransk kultur undergravde Russlands unike utvikling og dets evne til å bidra med noe nytt til verden.
Økonomisk suverenitet var også et krav, da Friedrich List erkjente at overdreven økonomisk avhengighet også undergravde politisk suverenitet:
«Så lenge inndelingen av menneskeheten i uavhengige nasjoner eksisterer, vil politisk økonomi like ofte være i strid med kosmopolitiske prinsipper … en nasjon ville handle uklokt ved å forsøke å fremme velferden til hele menneskeheten på bekostning av dens egen spesielle styrke, velferd og uavhengighet».[2]
Tysk underordning under USA
Etter andre verdenskrig svingte pendelen i motsatt retning da tysk nasjonalmakt måtte kles opp i internasjonalistiske initiativer. Som kansler Helmut Schmidt hevdet i 1978, var det:
«Tysk utenrikspolitikk hviler på to store pilarer: Det europeiske fellesskapet og Den nordatlantiske alliansen … Det er desto mer nødvendig for oss å kle oss i denne europeiske kappen. Vi trenger denne kappen ikke bare for å dekke våre utenrikspolitiske nakenheter, som Berlin eller Auschwitz, men vi trenger den også for å dekke disse stadig økende relative styrkene – økonomiske, politiske og militære, til den tyske Forbundsrepublikken i Vesten».[3]
Pilarene i tysk utvikling var også et fengsel for å sikre at landet var underordnet USA. Med ordene til Lord Hastings Lionel Ismay, NATOs første generalsekretær, som erkjente at NATO ble opprettet for å «holde Sovjetunionen ute, amerikanerne inne og tyskerne nede».[4] Den historiske rollen til Storbritannia og USA hadde alltid vært å forhindre at Tyskland og Russland kom for nærme hverandre, da det ville danne et maktsenter som var i stand til å utfordre dominansen til den maritime hegemonen i periferien. Allianser i fredstid som begrenser og opprettholder motstandernes svakhet, sikrer også de alliertes avhengighet og lydighet. I likhet med sin franske forgjenger, appellerer USA til kosmopolitisme og universalisme for å styre et internasjonalt system som opprettholder en amerikansk nasjonal sak.
Tyskland i tilbakegang
Inntil nylig hadde Tyskland blitt kjent som den industrielle motoren som drev europeiske økonomier fremover, mens landet tilsynelatende hadde lært av sin historie ved å forsøke å heve liberale demokratiske prinsipper over maktpolitikk.
Denne epoken er tilsynelatende over ettersom Tyskland har forvandlet seg på bemerkelsesverdig kort tid. Tyskland klarer ikke å forsvare sine grunnleggende nasjonale interesser, økonomien avindustrialiseres, samfunnet blir mer pessimistisk, den politiske ledelsen har gjenoppdaget entusiasmen for krig, tyske stridsvogner brenner nok en gang i Kursk, det er enkelte tegn på politisk vold i vente, ytringsfriheten undergraves, og den politiske omveltningen åpner døren for politiske alternativer som regjeringen avviser.
Les:
Den tyske økonomiske modellen har blitt brutt da Tyskland avskar seg fra Russland som en kilde til billig energi og et enormt eksportmarked for produserte varer. Washington presser også i økende grad Tyskland til å kutte sine økonomiske bånd med Kina også, som resulterer i en mindre konkurransedyktig økonomi og overdreven avhengighet av USA. Tysklands underdanighet ble demonstrert av den øredøvende stillheten da landets viktigste energiinfrastruktur ble ødelagt av allierte (USA og Ukraina), mens europeiske allierte som Tsjekkia omtalte angrepet som legitimt og Polen ba Tyskland om å tie og be om unnskyldning for å ha bygget rørledningen. Etter hvert som Tyskland avindustrialiseres og økonomien avtar, har USA respondert med å tilby subsidier til tyske industrier som vil flytte over Atlanterhavet til USA.
Kjernen i problemet er at Tyskland ikke lenger tilstrekkelig forsvarer sine nasjonale interesser. Mens offentligheten flykter til alternative medier og nye politiske partier, vet ikke regjeringen hvordan den skal reagere. Politiet dukker opp på dørstokken til journalister, og demonstranter blir banket opp av politiet for å protestere mot et folkemord i Palestina – som Tyskland har støttet med våpenforsendelser. Tysklands utenriksminister følte seg komfortabel med å erklære at Ukraina vil fortsette å motta støtte «uansett hva mine tyske velgere mener». Mediene er lett avvisende til politisk vold mot Sahra Wagenknecht på den politiske venstresiden, noe som til en viss grad rettferdiggjøres ved å hevde at hun faktisk er på den politiske høyresiden. På den faktiske politiske høyresiden stormer AfD frem for å fylle vakuumet etterlatt av en inkompetent regjering uten en plan, og de politiske medieelitene har respondert på oppsvinget ved å diskutere om dette opposisjonspartiet bør forbys. AfDs fremvekst sammenlignes med Hitlers fremvekst, men AfD presser på for en forhandlet fred i Ukraina, mens regjeringen har støttet militære løsninger.
EU opptrer også dypt irrasjonelt i Ukraina-krigen. Europeerne pleide å erkjenne at den amerikanske ambisjonen om å trekke Ukraina inn i NATOs bane, ville resultere i en ny europeisk krig. I 2008 forsøkte europeerne å motsette seg NATO-medlemskap for Ukraina av denne grunn. Med Angela Merkels ord ville Moskva tolke forsøket på å bringe Ukraina inn i NATO som «en krigserklæring». Likevel gikk de videre med løftet om fremtidig medlemskap i 2008 for å blidgjøre Washington. Etter å ha destabilisert den ukrainske regjeringen var europeerne garantister for en samlingsregjering i Kiev i 2014, men forrådte deretter denne avtalen for stabilitet da USA i stedet presset på for et kupp. Etter at en krig brøt ut i Donbas som et direkte resultat av kuppet, forhandlet tyskerne og franskmennene frem Minsk-fredsavtalen, men innrømmet senere at det bare var for å kjøpe tid til å bevæpne Ukraina. Da Russland invaderte i 2022, var europeerne nok en gang tause da USA og Storbritannia saboterte fredsavtalen i Istanbul og i stedet presset på for krig.
Selv om Ukraina taper krigen, ønsker ikke europeerne å diskutere å gjenopprette Ukrainas nøytralitet. I stedet hevder den påtroppende utenrikspolitiske sjefen i EU, at det ikke bør være noe diplomati med Russland ettersom Putin er en «krigsforbryter», og hun har definert seier som å bryte opp Russland i mange mindre nasjoner. Ungarn har forsøkt å gjenopprette diplomati og forhandlinger, og Orban reiste til Kiev, Moskva og Beijing. EU svarte med å straffe Ungarn. Deretter har EU begrenset seg til det uoppnåelige målet om å beseire verdens største atommakt og en viktig handelspartner, samtidig som de avviser enhver diplomatisk løsning.
Å løse problemene til Tyskland og EU krever en viss refleksjon over den europeiske sikkerhetsarkitekturen som ble bygget i løpet av de siste 30 årene. Beslutningen om å dele Europa på nytt og gradvis flytte disse skillelinjene mot øst var en oppskrift på kollektivt hegemoni – ikke fred eller stabilitet. Med president Bill Clintons ord i januar 1994, har vi ikke råd til «å trekke en ny linje mellom øst og vest som kan skape en selvoppfyllende profeti om fremtidig konfrontasjon».[5] Utvidelse av NATO utløste en ny kald krig om hvor de nye skillelinjene skulle trekkes i Europa. Dette har ingenting med liberalt demokrati å gjøre, og alt å gjøre med å fremme en unipolar verdensorden som nå er avsluttet. Å fortsette på denne veien sikrer at Europa vil gå fra å være et subjekt for sikkerhet til å bli et objekt for sikkerhet. Å snu veien til irrelevans krever å innrømme feilene som er gjort de siste 30 årene, som ble feiret som dydig politikk. Uten noen korreksjon vil EU rive seg selv fra hverandre og Tyskland vil fortsette å synke i relevans.
Et kommende nasjonalistisk tilbakeslag?
Unnlatelsen av å forsvare nasjonale interesser etterlater et vakuum for nasjonalistiske politiske krefter. Nasjonalisme kan være en bevegelse for nasjonal frigjøring, suverenitet, frihet og velstand i Johann Gottfried Herders ånd. Men krisetider kan også produsere styggere former for nasjonalisme. Uansett vil en politisk korreksjon (eller overkorreksjon) til slutt komme.
[1] .G. Herders bok i 1784 «Ideas of the Philosophy of the History of Mankind».
[2] List, F. 1827. Outlines of American Political Economy, i Series of Letters. Samuel Parker, Philadelphia, s.30.
[3] Bundesbank. ‘EMS: Bundesbank, rådsmøte med kansler Schmidt (forsikringer om drift av EMS) [deklassifisert 2008],’ Bundesbank Archives, N2/267, 30. november 1978.
[4] https://www.nato.int/cps/en/natohq/declassified_137930.htm
[5] https://usa.usembassy.de/etexts/ga6-940109.htm
Denne artikkelen er hentet fra Glenn Diesens Substack:
Germany’s Neglect of National Interests – by Glenn Diesen (substack.com)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Se også:
UK missiles ready to strike Russia. Putin warns US/UK (youtube.com)
Abonner på Glenn’s Substack
Av Glenn Diesen · Lansert for 3 måneder siden
Professor i statsvitenskap med forskningsfokus på geoøkonomi, russisk utenrikspolitikk og eurasisk integrasjon
