oss 100 kroner!
Dette er et sitat fra Mao Zedong. Han sa dette med litt forskjellige formuleringer til minst to utenlandske delegasjoner 1. oktober 1970. Dette skjedde under feiringa av Kinas nasjonaldag 1. oktober og han sa dette til både vår delegasjon fra Sosialistisk Ungdomsforbund og til delegasjonen fra det forbudte kommunistpartiet i Paraguay.
Mao visste litt om Norge og var tydeligvis blitt briefet på oss, for han møtte meg med framstrakt håd og spørsmålet «You are 21; is that right?» Han roste Norge som verdens ledende sjøfartsnasjon og spøkte med at vi var «de første som slo britene». Han må ha ment vikingene, men tolken ble totalt forvirret, så den legendariske Zhou Enlai tok over som tolk.
Jeg prøvde å si noe fornuftig, men det var ikke så lett med en av århundrets mest berømte personer foran meg, med flomlyset, TV-kameraene og med halve sentralkomiteen til KKP i bakgrunnen.
Jeg sa at vi var store beundrere av Kina og alt de hadde fått til. Mao avfeide det og sa at det viktigste var oss og vårt eget arbeid. «Dere er unge. Framtida tilhører dere!» Til gruppa fra Paraguay var han enda tydeligere: «Når dere reiser hjem», sa han, «så glem Kina. Gjør deres egne greier!»
Da vi skulle forlate mottakelsessalen på Tienanmenporten, tok Zhou Enlai meg i handa og sa: «Det formannen ønsker å understreke er at framtida tilhører dere!»
I ettertid skulle jeg ønske vi hadde tatt Maos råd mer alvorlig.
Her om dagen kom jeg over en diger bunke interne papirer fra AKP i min tid som formann. Det var bokstavelig talt tusenvis av sider om Kina. Svære dokumenter, lange artikler. Lange polemikker om interne kinesiske forhold.
En god del av det var obligatorisk lesestoff for partiets medlemmer. Vi avholdt til og med intern avstemning i partiet om vår holdning til den kinesiske fraksjonen som ble kalt «firerbanden»!
På sitt største hadde AKP med ungdomsforbund 5000 svært aktive medlemmer. Hvis hvert av dem brukte i gjennomsnitt 100 timer på Kina-diskusjoner (lavt anslått) betyr det at vi brukte 500.000 arbeidstimer på å diskutere Kina! En halv million timer!
Løste det noe problem? Nei! Ikke i Norge. Og sjølsagt heller ikke i Kina.
Jeg skulle ønske at vi hadde brukt all den energien på noe langt mer jordnært. Vi skulle ha fulgt Maos råd.
Det betyr ikke at jeg er imot å diskutere og studere Kina. Kina er verdens største økonomi etter kjøpekraft. Kina er verdens største handelsnasjon og industrinasjon og verdens mest innovative nasjon. Kina er en av verdens gamle kulturnasjoner med en svært rik og sammensatt kultur. Landet har gått forbi USA på alle realvitenskapelige områder og tar ut flere patenter enn hele resten av verden til sammen. Kina har gjennom «silkeveibeltet», Belt and Road Initiativ, skapt et globalt samarbeidssystem som spenner over alle kontinenter. Kina kan bli den neste dominerende supermakta.
Så det er opplagt at man bør studere og diskutere Kina på godt og vondt.
Det er enormt mye å lære.
Personlig vil jeg ikke prioritere det på topp.
Jeg er litt som Zhou Enlai da han på sekstitallet ble spurt om hva han mente om den store franske revolusjonen, og svarte: «Det er for tidlig å si!»
Vi lever i en epoke der det kjernefysiske ragnaroket er bare en provokasjon eller to unna. I en forstand har verdenskrigen mellom Vesten og resten pågått en stund allerede.
Det begås folkemord mot palestinerne, og storkrigen i Midtøsten er bare en gjengjeldelse eller to unna. I Ukraina taper Vesten krigen mot Russland og etterlater seg et ødelagt land og hundretusener av døde og lemlestede.
Bunnen faller ut av europeisk økonomi og Norges ressurser gis bort i et slikt omfang og i et slikt tempo at det norske velferdssamfunnet forsvinner mens vi ser på.
Den dresskledde fascismen i EU- og USA-tapning er på rask frammarsj. Hitleristiske nazister som Azov i Ukraina regnes som stuereine allierte av hele det politiske establishment, inkludert mesteparten av den tidligere venstresida. I min naivitet hadde jeg aldri trodd det var mulig, men nå brukes den ukrainske versjonen av «heil og sæl», «Slava Ukraini» i førstemaitog og på redaksjonell plass i Klassekampen. Finanskapitalens diktatur er verre enn noensinne, og Vesten, inkludert Norge, er i bunnløs gjeldskrise. Vi står på kanten av en avgrunn og medier og politikere synes at vi bør ta et skritt fram.
I denne situasjonen har jeg godt tid til å gjøre meg opp en mening om Kinas interne politikk og system.
At andre ønsker større tempo i denne debatten, har jeg respekt for. Hvis de bringer fram faktabaserte argumenter for det ene eller andre, er det helt utmerket. Derfor har jeg som redaktør av steigan.no åpnet for en Kina-debatt. Den skal fortsette, men på et lavt bluss.
Jeg har ikke glemt Kina, men situasjonen i Norge og verden tvinger meg til å holde på med «noen andre greier».
