oss 100 kroner!
Blant naturvitere og miljøvernere er det almen enighet om å ta vare på unike dyre- og plantearter som finnes i bestemte områder, og man prøver å motarbeide «invasjon» av fremmede arter som truer lokal flora og fauna. Slike invasjoner er for eksempel brunsnegler, pukkellaks, hagelupin og stillehavsøsters.
Men hva da med menneskesamfunn?
Det finnes en viss og alminnelig akseptert tenkning i samme retning når det gjelder ursamfunn. Man ønsker å beskytte disse mot majoritetssamfunnet rundt dem, mot erobring av deres landområder og økonomisk press mot deres natur, kultur og levevis. Og noen utvider denne synsmåten til å gjelde etnisk forskjellige regioner i store multinasjonale land, som den vestlige bekymringa for Xinjiang og Tibet i Kina. Nå oser det ganske sterkt av vikarierende motiver her, for det er alltid mest høylytt «bekymring» når det gjelder land som USA/Vesten betrakter som sine fiender. Og man smører da tjukt på med desinformasjon.
Men OK, da vil jeg benytte anledninga til å argumentere for at alle land bør betraktes som «samfunnsøkologiske system», og behandles deretter. Først henviser jeg til en artikkel av Glenn Diesen:
Han skriver blant annet følgende:
Tyskland begynte å forfølge kulturell suverenitet og økonomisk suverenitet som betingelser for å gjenopprette verdighet, nasjonale interesser og politisk suverenitet. Den kosmopolitiske filosofien til Voltaire og en felles vei til kosmopolitisme og universell sivilisasjon ble utfordret av filosofien til Johann Gottfried Herder, som argumenterte for at kulturelle forskjeller burde bevares for å bidra til menneskehetens rikdom. Kultur er en spesifikk kobling mellom et særegent folk som kreves for sosial samhørighet og samfunnsmessig verdighet. Herder advarte om at imitasjon av fremmede kulturer gjorde folket overfladisk, kunstig og svakt. I Russland var det lignende bekymringer for at etterligning av fransk kultur undergravde Russlands unike utvikling og dets evne til å bidra med noe nytt til verden.
Dette er kanskje noe gammelmodig formulert av Herder (han skreiv dette seint på 1700-tallet), men Herder hadde gode poenger. Noe han av naturlig grunner gikk glipp av, er moderne systemteori. Den handler om hvordan alle slags systemer endrer seg over tid, hvordan de indre egenskaper i systemet bestemmer dets bevegelser og om hvordan flere systemer påvirker hverandre. Blant annet har systemteori anvendelse til å skape forståelse for økologiske systemer.
Hvis man da betrakter folket i et land som å utgjøre et «menneskelig økologisk system», kan man anvende samme tenkning som naturvitere og miljøvernere gjør på flora og fauna. Noen vil da («høyrepopulistene») ta skrittet fullt ut og hevde at menneskelig massemigrasjon kan sammenlignes med fremmed flora og fauna som skader det lokale økosamfunnet. Jeg vil ikke si det så kategorisk. Men jeg vil hevde at for mange og for fort av ankomster fra fjerne kulturer er et problem, slik vi ser det i Sverige. Jeg debatterte nylig dette med Ragnar Næss, som har lang erfaring med arbeid med innvandrere. Han var uenig, og skreiv:
Det du sier hviler på et premiss om at kulturtilknytning «finnes» som et slags endringsresistent faktum. …. Etter å ha jobbet med denne problemstillingen tror jeg forestillingen om «fremmede kulturer» «uforenlige kulturer» og ditto analyser i hovedsak er feilaktige.
Jeg svarte:
Nei, knapt noe er totalt endringsresistent. Over lengre (flere titalls år) tid endrer mye seg.
Men språk, religion, kultur, holdninger, skikker og samfunnsorganisering krever lang tids påvirkning for å endre seg mye. Og alle former for tvang fra utsida virker mot sin hensikt.
Dette ligger også til grunn for FN-pakten (1945), som inntil nylig har vært glemt, erstattet av USA-oppfinnelsen «regelbasert verdensorden» – som i praksis har vist seg å være «alle andre følger våre regler, sjøl gjør vi som vi vil». Nå har FN-pakten blitt gjenopplivet med BRICS, en stadig større sammenslutning av land som sterkt vektlegger landenes rett til suverent å styre seg sjøl uten ytre innblanding.
Ragnar Næss skreiv også: Glenn Diesen er ikke sosialantropolog og dette spørsmålet er deres felt.
Tja. Hvem bestemmer hvilken akademisk disiplin som har monopol på å diskutere slikt? Etter min mening bør det være fritt fram. Og jeg leverer herved en utfordring til alle som mener at det viktigste i vår tid er å forstå naturen og de økologiske prosessene, og på det grunnlaget ta vare på verden. Utfordringa går til miljøvernere og partier som Rødt og SV, som er mot EU og dets overnasjonale utradering av de enkelte lands rett til å leve og utvikle seg ved å styre sjøl, men som dessverre romantiserer og bagatelliserer problemer knytta til massive folkeforflytninger over kort tid.
Utfordringa går også til globalistene i MDG og Venstre, som svermer for EU, og dermed ikke bryr seg om dets overnasjonale utradering av de enkelte lands rett til å bestemme sjøl. Brussels parole er «one-size-fits-all», enten landet ditt liker det eller ikke. Det har en enorm verdi å la land få leve og å utvikle seg i fred for ytre press og intervensjon. Også fordi dette gir verden et større mangfold av kulturelle impulser og dermed blir et rikere sted å leve. Liker man ikke hvordan de gjør det i et annet land, så gi dem tid og rom til å finne ut av ting sjøl.
Avslutningsvis:
Et svært viktig «samfunnsøkologisk» tilleggsargument er at en verden bestående av mange sjølstyrte områder gir menneskeheten et mangfold av «laboratorier» hvor man kan gjøre sine ting på forskjellige måter, og på den måten kan man lære av hverandre og – ut fra frivillig tilslutning – ta gode løsninger fra andre steder i bruk. Mens USA/Vesten/EU og globalistene vil ha økologi-fiendtlig monokultur. Med de angivelige økologi-partiene MDG og Venstre som heiagjeng.
