oss 100 kroner!
Etter arrestasjonen av Sarah Wilkinson på torsdag, sier Jonathan Cook at Keir Starmer er fast bestemt på å bringe kritikere av hans – og hans regjerings medvirkning til Israels folkemord i Gaza, til taushet.
Arrestasjonen av den palestinske solidaritetsaktivisten Sarah Wilkinson, forrige torsdag, etter arrestasjonen av journalisten Richard Medhurst i forrige uke – begge basert på en usannsynlig påstand om at de har brutt paragraf 12 i terrorloven – er definitivt bevis på at Keir Starmers autoritære utrenskninger av venstresiden i Labour, rulles ut mot kritikere på landsdekkende basis.
Nå trygt forankret i Downing Street Nr. 10, statsministerens offisielle residens, kan Starmer knuse de grunnleggende rettighetene til britiske borgere, med like stor glede som han tidligere knuste restene av demokrati i Labour Party – og av omtrent samme grunn.
Den britiske statsministeren er fast bestemt på å terrorisere kritikere som fremhever hans, og nå hans regjerings, medvirkning til Israel og dets folkemord i Gaza.
Starmer ville heller dramatisk utvide omfanget av allerede drakoniske «antiterror»-lover enn å handle mot USAs ønsker, enten ved å stoppe våpensalg til en fascistisk israelsk regjering, ledet av Benjamin Netanyahu, eller ved å slutte seg til Sør-Afrikas sak mot Israel ved Den internasjonale domstolen.
Der har dommere allerede avgjort at nedslaktingen av titusenvis av palestinere de siste 11 månedene er et «plausibelt folkemord». Neste skritt er at Sør-Afrika og de mange statene som støtter søksmålet, overbeviser Verdensdomstolen om at folkemordet er bevist uten tvil.
De vanlige spøkelsene i Israel-lobbyen, som David Collier, har siklet over Wilkinsons arrestasjon. Hun risikerer opptil 14 års fengsel for angivelig å ha «støttet» en forbudt organisasjon – nemlig Hamas.
Ifølge rapporter ble hun fortalt at hun ble arrestert for «innhold som hun har lagt ut på nettet». Politiet beslagla alle hennes elektroniske enheter. Ifølge datteren har hun blitt løslatt mot kausjon på betingelse av at hun «aldri» bruker disse enhetene.
La oss være tydelige: politiet bruker terrorloven på denne måten bare fordi de har fått politisk instruks om å gjøre det. Wilkinsons arrestasjon er bare mulig fordi politiet og Starmer, angivelig en menneskerettighetsadvokat, omskriver betydningen av begrepet «støtte til terrorisme».
Dette er politisk undertrykkelse i sin klareste form.
Tradisjonelt handlet det å gjøre det til en forbrytelse å «støtte» en terrorgruppe, om å gi myndighetene makt til å straffe alle som tilbød materiell hjelp, som å sende penger eller våpen, skjule væpnede krigere, gi informasjon som var nyttig i et angrep, og så videre.
Selv standard straffelover mot ytringer krever vanligvis bevis for at noen på en troverdig måte har oppfordret til direkte vold eller satt andre menneskers liv i fare, for eksempel anklagene mot de som var involvert i nylige høyreekstreme opptøyer, som inkluderte forsøk på pogromer mot muslimer og innvandrere.
Det er noe helt annet enn å kriminalisere som «støtte til terror», enhver positiv påstand om noe gjort av en forbudt organisasjon – desto mer hvis vi husker at Hamas ikke bare har en militær fløy, men også en politisk seksjon og en velferdsarm.
Behovet for nøye distinksjoner bør være åpenbart. Ville det å rose Hamas-ledere, til og med dens militære ledere, for å ha gått med på å sette seg ned i fredssamtaler, utgjøre «støtte» til en terrororganisasjon? Bør det føre til arrestasjon og fengselsstraff?
Det var aldri en forbrytelse å «støtte» Sinn Fein – den politiske fløyen av IRA – i den forstand å ha rosende ting å si om partiets mangeårige leder, Gerry Adams, eller å støtte dets politiske posisjoner.
Det var ikke engang ulovlig å «støtte» faktiske IRA-«terrorister». Tilbake på begynnelsen av 1980-tallet kritiserte mange mennesker myndighetene i Ulster og den britiske regjeringen til Margaret Thatcher for deres barbariske behandling av IRA-fanger. Det var for eksempel ikke en arrestabel forbrytelse å «støtte» sultestreiken til IRAs Bobby Sands, som førte til hans død i Maze-fengselet.
Jewish News legger frem det tilsynelatende grunnlaget for raidet mot Wilkinsons hjem, av om lag et dusin politibetjenter, og beslutningen om å arrestere og etterforske henne på anklager om terror. Disse grunnene, hvis de er riktige, burde sende en skremmende frysning nedover ryggen vår. Det var utvilsomt Starmers intensjon.
Nr. 1 Ifølge Jewish News brøt Wilkinson paragraf 12 ved å beskrive Hamas luftbårne angrep inn i Israel den 7. oktober som en «utrolig infiltrasjon». Noe det helt klart var. Uansett var det en infiltrasjon. Og ordboken min gir som en av hoved-definisjonene av «utrolig»: «vanskelig å tro» eller «ekstraordinær» i betydningen «veldig langt fra vanlig».
Å se Hamas bruke hangglidere for å komme seg forbi en av de mest sofistikerte militære strukturene som noen gang er bygget for å fengsle millioner av mennesker, er selve definisjonen av «utrolig». Det var virkelig vanskelig å tro at Hamas teknisk sett klarte å gjøre det de gjorde den dagen.
Selv om politiet skulle ignorere denne etablerte betydningen av ordet og i stedet anta at «stor» eller «fantastisk» var ment – som en beskrivelse av Hamas som brøt ut av buret der folket i Gaza hadde vært fengslet i flere tiår og fratatt det vesentlige i livet i 17 år – ville det neppe utgjøre en forbrytelse, enn si «støtte» til terrorisme.
Som det er veletablert i folkeretten, har okkuperte mennesker som palestinerne rett til å motstå en hær som okkuperer deres territorium, inkludert gjennom bruk av vold. Bare spør Starmer om den retten i forhold til folket i Ukraina.
[Relatert: The Cant About Israel’s ‘Right to Self Defense’]
Videre, som til og med Jewish News i stillhet må innrømme, skrev Wilkinson sin tweet den 7. oktober. Hun kunne i skrivende stund ikke ha hatt noen anelse om at sivile ble drept i stort antall.
(Omfanget av Hamas grusomheter mot sivile den 7. oktober er langt mer omstridt enn vestlige medier bryr seg om å innrømme. Det ble raskt klart at Hamas ikke, som påstått, drepte babyer, enn si halshugget dem.
Det har så langt ikke blitt fremlagt noe vesentlig bevis for at det var voldtekter den dagen, enn si bruken av voldtekt som en systematisk politikk, slik Israel og dets støttespillere hevder. Noen israelske sivile, vet vi nå, ble drept av Israels egne sikkerhetsstyrker da den såkalte Hannibal-protokollen ble påkalt.
Og andre israelske sivile kan ha blitt rammet av noen av de væpnede gruppene og individer som ikke er allierte med Hamas, som strømmet ut av Gaza gjennom åpninger skapt i det elektroniske gjerdet rundt enklaven.)
Men selv om vi antar både at Wilkinson visste at sivile hadde blitt drept den dagen, og i stort antall, og at hennes bruk av «utrolig» var ment å signalisere hennes godkjenning av drapene, bør det fortsatt ikke utgjøre en forbrytelse å merke seg den ekstraordinære militære bragden å bryte ut av Gaza.
Ingen skal sperres inne for å bli imponert av vold. Hvis vi ønsket å gjøre det til et slags prinsipp, måtte vi gå rundt og arrestere et stort antall sionistiske jøder og ikke-jøder i Storbritannia, som har vært ivrige etter å gi uttrykk for sin entusiasme for Israels måneder med nedslakting i Gaza.
Nr. 2 The Jewish News siterer også Wilkinsons ros til Ismail Haniyeh, sjef for Hamas politiske byrå, kort tid etter at han ble myrdet av Israel i Teheran. Hun omtalte ham som en «helt».
Som kontekst, la oss merke oss at Haniyeh, før han ble myrdet, ble allment sett på som en moderat, selv i Hamas politiske fløy. Han levde i eksil fra Gaza, og ser ikke ut til å ha hatt noen forhåndskunnskap om angrepet 7. oktober. Han var også en av hovedaktørene i arbeidet med å få slutt på blodsutgytelsene i Gaza og få til en våpenhvile gjennom forhandlinger med Israel.
Netanyahu hadde til hensikt å drepe Haniyeh for å styrke hardlinerne i Hamas militære og politiske fløyer. Ved å sabotere håpet om våpenhvile har Israels regjering vært i stand til å fortsette sitt folkemord.
Det er ikke mer urimelig å se på Haniyeh som en «helt», for å føre en politisk kamp for å frigjøre folket i Gaza fra det Verdensdomstolen har fordømt som en ulovlig okkupasjon og et system med brutal israelsk apartheid, enn det var å se på Sinn Féins Gerry Adams som en helt for hans politiske kamp for å frigjøre Nord-Irlands katolske samfunn fra det undertrykkende styret til Storbritannia og Ulster-lojalister.
Du kan være uenig i Haniyeh eller Adams politikk. Du kan fordømme alle som støtter deres standpunkter. Men du bør absolutt ikke være i en posisjon til å låse slike supportere inne – ikke hvis vi vil fortsette å tro at vi lever i et fritt samfunn.
Adams tilbrakte mange år som valgt medlem av det britiske parlamentet, selv om han nektet å innta sitt sete i Westminster i protest. Ingen foreslo noen gang seriøst at de som støttet ham – enten ved å kalle ham en helt eller ved å stemme på ham i valg – skulle arresteres og fengsles. Enhver som hadde gjort det ville med rette ha blitt kalt monstrøst autoritær og dypt antidemokratisk.
Nr. 3 Til slutt antyder Jewish News at Wilkinson laget historiske innlegg på nettet – for rundt åtte år siden – som utgjorde Holocaust-fornektelse. Wilkinson bestrider tilsynelatende dette og har hevdet at påstandene var en svertekampanje.
Selv om vi antar det verste – at Wilkinson faktisk sådde tvil om Holocaust, i stedet for å bli svertet for å ha gjort det – burde det ikke være en sak for «terrorisme»-politiet. Å ha irrasjonelle, ubegrunnede eller umoralske synspunkter, er ikke det samme som «støtte» til terrorisme. Ikke engang i nærheten.
La oss også huske at hvis Storbritannias terrorlover skal håndheves så ekspansivt, er den første personen som bør arresteres for å «støtte» terrorisme, Starmer selv.
For noen måneder siden insisterte han flere ganger på at Israel hadde rett til å blokkere mat, vann og strøm til 2,3 millioner mennesker i Gaza, en politikk Israel faktisk har ført og som har resultert i en menneskeskapt hungersnød som sulter palestinere i hjel. Den internasjonale straffedomstolens aktor søker Netanyahus arrestasjon for denne sultpolitikken, fordi det er en forbrytelse mot menneskeheten.
Starmer, menneskerettighetsadvokaten, visste at utsultingen av Gaza var terrorisme – eller, som det er kjent som i internasjonal lov, kollektiv avstraffelse. Og likevel ga han nettopp denne terrorhandlingen sin fulle støtte. Og hans ord hadde mye mer makt til å påvirke begivenhetene enn Wilkinsons noen gang kunne ha.
Som opposisjonsleder var han i en posisjon til å legge konkret press på Israel for å stoppe sin sultpolitikk, ved å påpeke at den utgjorde statsterror. Som statsminister er han i en posisjon til å fremme arrestasjonen av israelske ledere for deres terrorhandlinger, under prinsippet om universell jurisdiksjon. Han kan også slutte å bevæpne folkemordet.
Hvis vi hadde et fungerende system for internasjonal lov, ville Starmer utvilsomt være i alvorlig fare for å havne på tiltalebenken i Haag, anklaget for medvirkning til krigsforbrytelser.
Vi står nå overfor den skremmende, orwellske realiteten at en statsminister som er medskyldig i folkemord, kan gjenbruke Storbritannias «antiterror»-lover for å fengsle alle som motsetter seg Israels folkemord og Starmers medvirkning til det, og anklage dem for «støtte» til terror.
Starmer ønsker å være dommer, jury og bøddel. Vi må ikke la ham slippe unna med det.
Denne artikkelen er fra forfatterens blogg, Jonathan Cook.net.
UK Prime Minister Terrorizing Palestine Supporters
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også intervju med Sarah Wilkinson:
UK journalist under house arrest on terrorism charges – YouTube
Starmer, destroying economy to tighten control (youtube.com)
Alastair Crooke: US Duped by Israeli Lies? (youtube.com)
Prof. Jeffrey Sachs: The Looming War With Iran (youtube.com)
Netanyahu Leaves Israeli Hostages For Death For Sake Of Genocidal War (youtube.com)
Jonathan Cook er en prisbelønt britisk journalist. Han var basert i Nasaret, Israel, i 20 år. Han returnerte til Storbritannia i 2021.Han er forfatter av tre bøker om Israel-Palestina-konflikten: Blood and Religion: The Unmasking of the Jewish State (2006), Israel and the Clash of Civilizations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East (2008) og Disappearing Palestine: Israel’s Experiments in Human Despair (2008). Hvis du setter pris på artiklene hans, kan du vurdere å tilby din økonomiske støtte.
