oss 100 kroner!
Har folkemordet i Gaza økt sikkerheten til en eneste person i Israel? Er vi tryggere mens vi venter på Irans svar på drapet på Haniyeh?
Av Orly Noy
+972 Magazine, 2. august 2024
I samarbeid med:
Vi står nå overfor den regionale krigen til Gog og Magog som Benjamin Netanyahu har vært så fast bestemt på å antenne. Hver og en av oss prøver nå i forferdelse å gjette hva responsen vil bli på de nylige attentatene – som våre ledere feirer som en «strålende prestasjon» av Israels sofistikerte krigsmaskin – og om våre barn vil overleve den. Vi tenker nå på skjebnen til gislene, redde for å si det vi vet kan være sant.
Så kanskje nå er det et øyeblikk for å stoppe opp og spørre: var det virkelig ingen annen måte? Var dette å synke ned i et bunnløst helvete en uunngåelig skjebne?
Et iransk svar på drapet på Hamas-lederen Ismail Haniyeh i Teheran vil komme, og det samme vil en Hizbollah-gjengjeldelse for drapet på deres kommandant Fuad Shukr – selv om svarenes intensitet eller natur ikke kan vites. Masoud Pezekshian, den nye iranske presidenten og den mer moderate av den islamske republikkens kandidater, lovet å distansere seg fra sin forgjengers krigerske holdning og å bringe Iran tilbake til dialogens vei med Vesten.
Men attentatet på Haniyeh, umiddelbart etter Pezeshians innsettelse, setter presidenten i et hjørne. Han må nå bevise sitt lederskap, svare på dette åpenbare bruddet på landets suverenitet, og utdype sin allianse med Hamas.
«Dødsverdig» er sannsynligvis det mest brukte uttrykket i israelsk offentlig diskurs for å beskrive de nylige attentatene. Det er en av mange begrunnelser Israel har funnet for sin uhemmede vold de siste ti månedene. Men det er noe skremmende ved det faktum at spørsmålet om hvorvidt noen anses som «dødsverdige», dikterer vår skjebne her mer enn om vi sivile er livsverdige.
I hvert veikryss siden massakrene den 7. oktober har Israel valgt voldens og eskaleringens vei. Begrunnelser har aldri manglet: vi må reagere kraftig på angrepene; vi må forfølge dem som initierte og utførte det; vi må intensivere presset til de returnerer gislene; vi må angripe Libanon som svar på rakettene; vi må signalisere til Iran at vi ikke vil tie om deres støtte til Hizbollah.
Til syvende og sist er imidlertid det automatiske valget av voldelig eskalering selvmord. Denne tregheten er så omfattende at den ikke tillater oss å stille grunnleggende, eksistensielt viktige spørsmål: Har det kriminelle folkemordet vi begår i Gaza økt sikkerheten til en eneste person i Israel? Er vi tryggere nå, mens vi venter på det iranske svaret? Gjør Israel det bedre på verdensscenen enn det gjorde 7. oktober?
Det åpenbare svaret på alle disse retoriske spørsmålene er et rungende nei. Så hvorfor fortsetter vi på denne destruktive veien, når prisen vi betaler bare øker? Hvorfor feirer fornuftige mennesker Haniyehs død som en strålende operasjon, når vi ikke engang kan estimere prislappen den bærer?
Det er lett å henge alt på Netanyahu; å si at krigen tjener hans politiske overlevelse, og at han har en interesse av å fortsette den på ubestemt tid. Dette er sant, men det er en for enkel utvei. Netanyahu valgte faktisk å ofre livene til titusenvis av palestinere i Gaza, livene til israelske gisler og vår kollektive sikkerhet for sin personlige vinning. Men den israelske offentligheten viet seg helt fra begynnelsen, med skremmende glede, til den dødelige veien som Netanyahu banet.
Det er ikke bare hevnlysten som feide gjennom det israelske samfunnet etter 7. oktober og galvaniserte en morderiskhet av en type vi ikke kjente. Det er utryddelsen av evnen til å forestille seg noe annet enn fåfengt vold. Den israelske offentligheten står overfor den urovekkende realiteten at den mangler verktøyene til å undersøke sine egne interesser, og til å velge mellom ulike strategiske handlingsmåter. Fordi det ikke er noe annet i den israelske verktøykassen enn en hammer – og et land uten en rekke verktøy er et veldig farlig land for sine innbyggere, og enda mer for sine okkuperte undersåtter.
Ti måneder etter massakren kunne det israelske samfunnet ha vært et annet sted. Det kunne allerede ha vært i ferd med å komme seg etter sitt forferdelige traume, med alle gislene returnert hjem i live. Titusenvis av innbyggerne ville ikke ha blitt fordrevet fra hjemmene sine i nord og sør, og så mange soldaters liv ville ha blitt spart. Gazastripen ville ikke ha blitt Midtøstens Hiroshima, med nesten to millioner beleirede palestinere rykket opp med roten og sultet. I stedet har ti måneder med kriminelle valg brakt oss til en sikkerhetsmessig, økonomisk, sosial og moralsk avgrunn som selv pessimistene blant oss ikke kunne ha forestilt seg.
Dette er ikke visdom i ettertid. Det var noen blant oss som advarte mot konsekvensene av den skremmende veien som Israel valgte fra begynnelsen, og tok til orde for et alternativ. Vi har blitt fordømt som defaitister, som fornektere av massakrene og som Hamas-tilhengere.
Selv nå, på bakgrunn av jubel etter attentatene, gjentar vi: dette er en destruktiv, dum, farlig vei, og vi kan fortsatt endre kurs. Men et samfunn som ikke kan forestille seg en ikke-voldelig tilnærming, er dømt til utryddelse. Og det er skremmende å se hvordan vi fortsatt går nedover den stien med vidåpne øyne.
En versjon av denne artikkelen ble først publisert på hebraisk i Local Call. Les den her.
Denne artikkelen er hentet fra +972 Magazine:
As Israeli leaders celebrate assassinations, the living pay the price
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Orly Noy er redaktør i Local Call, politisk aktivist og oversetter av farsi-poesi og prosa. Hun er styreleder for B’Tselems hovedstyre og aktivist i det politiske partiet Balad. Forfatterskapet hennes tar for seg linjene som krysser og definerer hennes identitet som Mizrahi, en kvinnelig venstreorientert, en kvinne, en midlertidig migrant som lever inne i en evig innvandrer, og den konstante dialogen mellom dem.
