oss 150 kroner!
Ifølge The Guardian kan man nå forlyste seg med å se på menn som skambanker kvinner under OL i Paris – og jeg brenner etter å forklare hvorfor dette er postmodernisme i praksis.
Den internasjonale olympiske komité (IOC) har tillatt to boksere, Imane Khelif fra Algerie og Lin Yu-ting fra Taiwan, å konkurrere i OL i Paris, til tross for at de ble diskvalifisert fra verdensmesterskapet i 2023 etter å ha feilet på kjønnstester. De to utøverne har «XY-kromosomer».
Artikkelen viser til forsknings som sier at slagkraften er 162% større hos de som har gått gjennom mannlig pubertet sammenlignet med kvinner.
Da postmodernismen fikk rotfeste i norsk akademia på 80 og 90-tallet, var advarslene mange og diskusjonene heftige. Det var før den hadde fått festet seg på et sånt nivå at kritikk mot den i akademia var nesten ensbetydende med kansellering og karriereboikott.
På Wikipedia kan vi lese:
«På enkelte felter har postmodernismen likevel langt på vei blitt normalperspektivet».
Særlig etter kulturrevolusjonen woke gikk sin seiersgang har postmodernismen nå blitt «normalperspektivet» innen det meste ser det ut til.
Videre står det:
«Begrepet postmodernisme («etter modernismen») brukes ofte om en ideologi som er kritisk til modernitetens ideologier, for eksempel troen på fremskrittet, på at ett livssyn er riktigere enn andre livssyn, og på kjernefamilien, demokratiet og andre institusjoner som er blitt selvfølgelige under moderniteten».
I Store norske leksikon kan vi lese at at kritikken går på objektivitet versus subjektivitet og nihilismen postmodernismen medfører. Videre står det:
«Postmodernisme utfordrer slike ideer om objektiv virkelighet, og legger i stedet vekt på subjektivitet, relativisme, mangfold og kreativ interpretasjon av fortiden. På dette vis er postmodernismen knyttet til ideer om å dekonstruere store fortellinger og stiller seg heller kritisk til systemer og institusjoner».
Her trengs det litt forklaring.
Relativisme: At man velger seg det man ønsker skal være sant. Hvis jeg ønsker at kvinner skal være like sterke som menn, er det sant for meg, fordi «relativt til meg» er det sant.
Mangfold: Med mangfold sikter man her til et mangfold av «sannheter» siden sannheten er «sann» for den enkelte, altså et meningsmangfold.
Det betyr at postmodernisten vil se på sine meningsmotstandere som svært umoralske. Mange utvikler følgelig en kraftig og vedvarende avsky og vemmelse mot andre personer med andre meninger og ønsker å skade dem mer enn å diskutere seg fram til en felles forståelse.
Diskusjon er jo uansett uvesentlig når sannheten er noe man har «valgt».
En dogmatiker kan ikke skifte mening om man avslører logiske brist, og vil heller ikke, for andre meninger er jo «umoralske».
Ad hominem (personangrep) som for eksempel brønnpissing blir normal diskurs for disse. Kansellering og polarisering preger samfunnet som en konsekvens. «Mangfold» blir bare et komisk ideal, mens man i realiteten vil støpe alle i samme form.
Idealet om et mangfold av «sannheter», gir paradoksalt totalitær menings-konformitet.
«Kreativ interpretasjon av fortiden»: Interpreatasjon betyr fortolkning, fortiden betyr historien, og i praksis har dette vist seg å bety historieforfalskning.
Filosofen Hans Skjervheim (1926-1999) var tidlig ute med kritikk mot postmodernismen og mente disse strømningene ville føre til dogmatikk, hindre fri diskusjon og at gyldige innsikter ville forkastes til fordel for subjektiv dogmatisme.
Mye av kritikken generelt gikk ut på at postmodernismen var antivitenskapelig, fordi vitenskapen i sin natur må være objektiv, og at det var useriøst å kaste vitenskapelig objektiv metode på skraphaugen..
Så til menn som banker kvinner i OL. Hva har dette med postmodernismen å gjøre?
Med vitenskapelig objektiv metode kan man finne ut hvor hardt en gjennomsnittlig mann slår sammenlignet med en gjennomsnittlig kvinne. Det er bare å måle med kalibrert utstyr som ikke gir bias.
Måleinstrumentet må med andre ord ikke være laget av en som er postmodernist og woke (en historieforfalsker forfalsker alt som kan forfalskes hvis det kan understøtte narrativet, dogme, eller paradigme).
Deretter kan man gjøre som professor i biologi Kristian Gundersen å forske, fortsatt med objektiv metode, på muskulær hukommelse. Da vil man finne ut at om man tar testosteronblokkere i voksen alder, slik som kreves av biologiske menn i kvinneidrett, vil man fortsatt være i stand til å skambanke en kvinne og vinne på falske premiss, fordi musklene «husker» hvor sterke de har vært, selv om man nå har mindre testosteron.
Fordi postmodernismen fornekter objektiv kunnskap, fordi postmodernistene har gjort samfunnet woke, og fordi postmodernismen nå er «rådende» i samfunnet, får vi kavalkader med absurditeter innen vitenskapen også der beslutninger tas i politikken.
Postmodernismen og storkorrupsjonen lever naturligvis i symbiose med hverandre siden begge er lurendreiere.
Postmodernismen har – slik det ble advart mot – erstattet kunnskap med ideologi og dogmatisme.
Det tragikomiske er at når du sender dine håpefulle til universitetet bør du ønske at de ikke blir der lenge, for jo lenger de befinner seg innen akademia, jo dummere blir de.
La oss slå et slag FOR kvinnen denne gang, men husk: ikke PÅ. For en ikke-postmodernist er det å slå kvinner en uting.
Når dette må gis med teskje til voksne folk i 2024, sier det alt om hva postmodernismen har gjort med samfunnet. Her trengs det voksenopplæring.
