Medisinsk skandale: «kan være vår tids lobotomi»

0

«Pubertetsblokkerende medikamenter, fjerning av bryster og underlivskirurgi kan være vår tids lobotomi.» sa psykologspesialist Silje Schevig  da hun var gjest i en podcastsending der temaet var radikal kjønnsideologi og det som misvisende blir kalt «kjønnsbekreftende behandling”. 

Av Kari Angelique Jaquesson.

I 2016 trådte lov om endring av juridisk kjønn i kraft. Loven gir adgang til å få endret sitt kjønn på papiret. Dette skjer ved å fylle ut et skjema som sendes til Skatteetaten, uten at det kreves noen undersøkelse av psykisk helse. Det stilles ingen krav til at vedkommende må operere seg til å ligne det motsatte kjønnet slik det var tidligere. Alt baseres på de påståtte følelsene til den det gjelder.

§ 4.Endring av juridisk kjønn for barn

Barn som har fylt 16 år kan selv søke om endring av juridisk kjønn.

Barn mellom 6 og 16 år må søke om endring av juridisk kjønn sammen med den eller de som har foreldreansvar for barnet. Dersom foreldre har felles foreldreansvar, men søknaden fremmes sammen med bare en av dem, kan det juridiske kjønnet likevel endres dersom dette er til barnets beste.

Søknad om endring av juridisk kjønn for barn under 6 år fremmes av den eller de som har foreldreansvar for barnet. Barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter om det saken gjelder, skal informeres og gis mulighet til å uttale seg før søknaden fremmes.


I dag kan barn som uttrykker ubehag ved å være det kjønnet de faktisk er, bli foreskrevet såkalt «pubertetsblokkere», altså preparater som stanser den naturlige puberteten. I intervjuet understreker Schevig at dette ikke bare hemmer den kroppslige og seksuelle utviklingen, generelt, i kjønnsorganer, men også den kognitive, altså i hjernen, spesielt den viktige fremre delen av hjernen. I frontallappene utvikles problemløsningsferdigheter, konsekvensforståelse, og personlighet. Alt dette får en stans eller brems i utviklingen ved bruk av disse preparatene. I tillegg kommer det sosiale aspektet – barnet forblir i sin prepubertale tilstand, mens jevnaldrende, klassekamerater og andre, utvikler seg både fysisk og mentalt. Schevigs varsling er ikke ubegrunnet.

Silje Schevig

Silje Schevig: – Vi kan ikke tillate å eksperimentere med barn på denne måten

En gjennomgang undersøkte litteraturen om virkningen på kognitiv og atferdsmessig funksjon av å undertrykke pubertet hos dyr og mennesker.

Seksten studier ble identifisert. Hos pattedyr er de nevropsykologiske virkningene av pubertetsblokkere komplekse og ofte kjønnsspesifikke (n = 11 studier). Det er ingen bevis for at kognitive effekter er fullt reversible etter seponering av behandlingen. Ingen menneskelige studier har systematisk undersøkt effekten av disse behandlingene på nevropsykologisk funksjon med en adekvat baseline og oppfølging. Det er noen bevis på en skadelig innvirkning av pubertetsundertrykkelse på IQ hos barn.

“Puberteten er en kritisk periode i utviklingspsykologien”

Blir den naturlige utviklingen stoppet kan den ikke “tas igjen”.
Cassrapporten er en uavhengig granskning av denne type “behandling” og den slår fast at det er umulig å si at disse preparatene er til mer nytte enn skade.

Dr. Cass konkluderer med at:

«For de fleste unge mennesker vil en medisinsk vei ikke være den beste måten å håndtere deres kjønnsrelaterte plager på»

Påstanden til tilhengerne av den eksperimentelle bruken av preparater på barn er at dette skal gi barnet en “tenkepause” for å finne ut om vedkommende føler seg som gutt eller jente. Nær sagt samtlige som blir medisinert på denne måten går videre til det SVT har kalt “transtoget” – altså full medikalisering med kjønnshormoner for det motsatte kjønn og i endel tilfeller kirurgi, som går ut på amputasjon av friske bryst hos kvinner, endel får fjernet livmor og eggstokker. Lite vanlig i Norge, men i andre land utføres også såkalt “fallosplastikk” der det skjæres løs større biter av kjøtt fra underarm og lår for å skape noe som skal ligne en penis.

Tranståget og tonåringsflickorna fra 2019 gir overlege Anne Wæhre ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) uttrykk for at det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig belegg for behandlingen man gir den nye gruppen tenåringsjenter med raskt oppkommen kjønnsdysfori.

For gutter og menn vil det være aktuelt med kastrasjon og kirurgi der penis blir snittet opp og ført inn i en kanal som skjæres ut i underlivet. Hos unge gutter som blir satt på preparater som stanser puberteten vil penis være så liten at det ikke vil være nok vev til å skape en slik kanal, og blant annet blir vev fra tarm benyttet. Disse pasientene vil resten av livet måtte daglig bruke dildo for å unngå at denne kanalen gror igjen, da kroppen oppfatter inngrepet som en skade som må repareres. Selv ved regelmessing dilatering er gjengroing en vanlig komplikasjon. De mennene som i voksen alder finner ut at de vil «være kvinner» beholder som regel penis, selv om de gjerne skaffer seg andre syntetiske ytre kjønnskarakteristikker som brystimplantat og «feminiserende» ansiktskirugi.

Å bli tilført feil kjønnshormoner i store doser gir svært forhøyet risiko for mange skader, komplikasjoner og lidelser. Kirurgien på genitaliene kommer med svært høy forekomst av skader, nekrose, inkontinens og smerter.

Det er dette som kalles “kjønnsbekreftende behandling”, og det er altså dette som er “transtoget” som så godt som alle barn som blir satt på “pubertetsblokkere” går videre til. Kropp og hjerne blir påført irreversibel skade. 

Schevig skriver:

Det finnes mange mørke kapitler i medisinens historie, men et av de mørkeste er om lobotomien. Den gang var det konsensus i fagmiljøene om en praksis vi nå fordømmer. Nå grøsser vi av hvordan psykiatriske pasienter ble påført hjerneskade i troen på at behandlingen hjalp.

Lobotomi var bejublet som “behandling” og oppfinneren ble tildelt Nobels pris i medisin. I Norge ble lobotomi praktisert som “behandling” frem til siste del av søttitallet. Schevigs sammenligning med dagens praksis med å utføre kroppslig skade som “behandling” for psykisk ubehag eller sykdom er relevant. 

Schevig påpeker at de aller fleste barn som opplever forvirring rundt sitt kjønn vokser dette av seg av seg selv så lenge de får være i fred. Men nå får de ikke fred, vrangforestillingen deres blir “bekreftet” av et stort apparat som står klare til å profittere, enten ideologisk eller pengemessig. En som starter på “transtoget” vil være medisintrengende pasient resten av livet.

Etter podcasten ble publisert kom psykologspesialist Peder Erlend Anda med et debattinnlegg der han fremsetter noen oppsiktsvekkende påstander mot Schevigs uttalelser.

Han hevder Schevig bedriver feilinformasjon om “LHBTQ+-miljøet” og at hun “nører opp under fordommer og hat mot skeive”. Han forklarer ikke hvordan det skal henge sammen med hennes genuine bekymring for barns helse.

«Flere urolige LHBTQ+ personer har kontaktet meg etter en podkastepisode med psykologkollega Silje Schevig i Nettavisen, der hun kaller hormonblokkere for vår tids lobotomi”. hevder han.

Hva er det de er urolige for? At barn ikke lenger skal skades av eksperimentell «behandling»?
Begrepet LHBTQ+person er meningsløst, hvorfor klumper Anda disse bokstavene sammen på denne måten? Har lesbiske kvinner noe som helst til felles med heteroseksuelle menn som liker å kle seg som strippere? Nei, det har de ikke.

L står for lesbisk, altså kvinner som er seksuelt og romantisk tiltrukket av kvinner. H står for homoseksuell, altså menn som er seksuelt og romantisk tiltrukket av menn. B står for biseksuell, altså kvinner og menn som er seksuelt og romantisk tiltrukket av både kvinner og menn. T står for “trans” – altså mennesker som hevder å være et annet kjønn enn de er, eller begge kjønn, såkalt “flytende kjønn”, eller som det nå kalles “kjønnsidentitet”, og noen hevder å ikke være noen av de to kjønnene, de kaller seg “ikke-binære”. Q står for “queer” og under den betegnelsen finner man alle typer fetisjer, sadisme, masochisme, “bondage”, altså praksis med å binde hverandre fast og bruke diverse utstyr, gjerne av lær og kjetting, mennesker som opplever seksuell tenning ved å gå med hundemasker, og andre utkledninger. De som hegner til denne gruppen er både heteroseksuelle og homoseksuelle. Transvestitter, altså menn som blir seksuelt opphisset av å kle seg i kvinneundertøy og andre tradisjonelt kvinnelige klær, ofte av den mer outrerte genren er også inkludert her.

Hva + står for må en nesten bare spekulere i. Anda anklager Schevig for å ikke holde seg til det vitenskapelige, men selv opererer han med trosbegrepet “transpersoner”. Dette er ikke et vitenskapelig begrep.

Hatpropaganda. TERF står fpr trans-exclusionary radical feminist, altså radikale feminister som avviser transideologien. Plakaten sier bokstavelig at de bør halshugges.

Denne “bevegelsen” mikser sammen en rekke forskjellige seksuelle preferanser, legninger, og psykiske lidelser som egentlig ikke har noe til felles. Et barn som opplever ubehag med egen kropp, gjerne etter intens opplæring i radikal kjønnsideologi på skolen, noe Schevig viser til, unge med høy samsykelighet, lang historie med selvskading og spiseforstyrrelser, ofte på autismespekteret, har ingenting til felles med voksne menn i nettingstrømper, som tenner seksuelt på å bli hengt opp i kjetting og få piskeslag på baken.

“Kjønnsidentitet «smitter» altså ikke”, skriver Anda, men det er hevet over enhver tvil at tvangsforestillinger kan spres med sosial smitte, også «kjønnsforvirring». I boken Irreversible Damage: The Transgender Craze Seducing Our Daughters, utgitt i 2020 skriver forfatteren Abigail Shrier om den «plutselige, alvorlig økning i kjønnsforvirring blant unge jenter» på 2010-tallet. Hun tilskriver dette en sosial smitte blant unge jenter, slik som det i tidligere tiår skjedde med anoreksi og bulimi eller multippel personlighetsforstyrrelse og til og med selvmord.

Anda skriver:
«Jeg har selv hatt en 12 år gammel pasient som ble frisk fra voldsom uro og forvirring da vedkommende fikk hormonblokkere«.

Ble barnet “friskt”? Det stemmer jo ikke. Å stanse en naturlig utvikling er ikke å “bli frisk”. En psykolog skal hjelpe barnet til å finne måter å elske seg selv som den kroppen han eller hun ér.  I det minste spørre “Hva vil det si være en jente”? “Hva er det du ikke kan gjøre i dag fordi du er gutt”?

Det som går igjen i alle reportasjer om de som vil “endre” kjønn er at de ikke kan eller vil leve ifølge det de tror samfunnet forventer av dem ut fra hvilket kjønn de er. Internaliserte fordommer mot egen gryende bevissthet om at den romantiske tiltrekning er til noen av samme kjønn blir fremhevet i mange vitnesbyrd fra de som går igjennom dette.

Han skriver videre at: «Påstandene til Silje Schevig virker å være basert på myter og halvsannheter, ikke vitenskap».
Men det er Anda som kommer med påstander som er basert på trosoppfatning, ideologi og for lengst avkreftede myter. 

Innlegget hans ender med en tirade der han drar inn alt mulig rart, selv den russiske presidenten, og insinuerer at Schevig «sprer feilinformasjon».

Han skriver:
«En homofil pasient sa til meg: «Kanskje pride blir for de heterofile, når homofile ikke tør å delta lenger»?

Det er mulig at det har blitt sagt, men virkeligheten er at over hele verden er disse pridearrangementet dominert nettopp av heteroseksuelle transvestitter, menn med diverse fetisjer og kvinnelige “allierte”. Lesbiske kvinner blir trakassert og blant annet har lesbiske kvinner ved flere tilfeller blitt jaget ut av pride-tog i London fordi de ikke godtar at menn kan «bli» kvinner.

I mange land organiserer nå homoseksuelle kvinner og menn seg mot pride-kulturen som de mener ikke representerer dem, og som de mener sverter homoseksuelle. De fremhever at deres juridiske rettigheter er på plass.

Den norske lesbiske kunstneren Tonje Gjevjon har ved flere anledninger fortalt om hvordan lesbiske unge kvinner blir trakassert av aktivister som mener kvinnene er “hatefulle transfober” om de ikke vil ha sex med “kvinner med penis”, altså heteroseksuelle menn som hevder de er lesbiske kvinner.

Religionsviter Anne Kalvig og nestleder i Women’s Declaration International Norge er forfatter av boken “Kjønnstro, kampen om virkeligheten”. I boken forklarer Kalvig hvorfor og hvordan kjønn «er blitt til en mystisk essens, «kjønnsidentitet», som man tror er løsrevet fra kroppen.» Omtale av boken forteller at den gir en grundig innføring i flere alvorlige problemstillinger rundt fellesskapets håndtering av denne kjønnstroen. Om Andas uttalelser om og mot Schevig sier Kalvig:

“Kvinner som advarer mot malpraksis på dette feltet, har blitt framstilt som hatefulle, transfobe og trangsynte i mange år. Dette samme skjer nå med Silje Schevig. Men stadig flere ser nå at det er dette som skjer, og dermed kan vi håpe på endring. Endringen vil komme nedenfra, for situasjonen vi er i, er innført ovenfra, fra makttopper som nå ikke vil innrømme at de har tatt feil.
Det har kommet stadig mer omfattende undersøkelser som slår fast at evidensbasert forskningsbelegg for det som blir gjort på feltet, ikke finnes. Men dette har man faktisk visst lenge.

At psykologer som skal ha kompetanse på barns utvikling, som Anda, ikke problematiserer alder og samtykkekompetanse, viser at profesjonene dessverre i stor grad er overtatt av ideologisk tankegods, hamret inn over mange år.
For ikke å snakke om at man jo må være «hellig overbevist» for å ikke se at begrepet «kjønnsidentitet» i seg selv er et problem, sirkulært definert og innholdstomt som det er. Blir begrepet unntaksvis gitt innhold, dreier det seg om sementering av kjønnsstereotyper.

Psykologspesialist Marit Bruset har advart mot det manglende kunnskapsgrunnlaget på «transfeltet» i årevis. NRK har som respons sluttet å forholde seg til henne; hun var en aktiv bidragsyter innen fagformidling om barn og unge og utviklingspsykologi før hun begynte å advare mot malpraksisen innen kjønnsfeltet.

Selv har jeg også erfart å bli «persona non grata» på arenaer som tidligere ønsket min fagformidling om kjønn, kultur og religion. Media har spilt en stor og svært alvorlig rolle i å hindre faglig fundert kritikk av kjønnstro i å nå ut til offentligheten.
I en del tilfeller har redaksjonene faktisk oppfordret til stigmatisering og stilning av kvinner med «feil» meninger.

FNs Reem Alsalem, spesialrapportør på vold mot kvinner og jenter, er så vidt jeg vet, den eneste i overnasjonale organ som advarer mot denne innskrenkningen av kvinners ytringsfrihet og forsamlingsfrihet i det globale nord, der kvinner blir nazistemplet, banket opp, fratatt arbeid, nettverk og inntekt, for å ytre sannheten om to kjønn og kvinners kjønnsbaserte rettigheter. Som kvinnesakskvinne gjennom 35 år, har jeg aldri opplevd liknende stempling, svertekampanjer og samordnet motstand mot kvinner som ytrer seg, fra et samlet maktapparat, media inkludert.”



I sitt tilsvar til Anda forteller Schevig om en av de som har stått frem med sine opplevelser med de grusomme irreversible skadene han har blitt påført.

Da han gjestet Schevigs podcast fortalte norske Aleksander Linkowski at han ble mobbet for sin manglende maskulinitet og at han trodde han måtte bli jente for å bli akseptert. Nå angrer han dypt og forklarer at han egentlig bare hadde behov for at noen kunne fortelle ham at han at kunne bli akseptert akkurat som han er.

Ingen vet hvor mange nordmenn som angrer etter denne type inngrep, det finnes ingen langtidsoppfølging, ikke noe register.
Linkowski var en ung mann da han ble pasient hos den nå delvis avskiltede legen Esben Benestad, en promotør for “evnukk som eget kjønn”. Det er Rikshospitalet som har monopol på slike operasjoner, og der må pasientene gjennom en vurdering. Etter bare tre konsultasjoner sendte Benestad Linkowski til Thailand der han ble utsatt for amputasjon av penis og kastrasjon og utskjæring av “kanal” som kalles “neovagina”. Linkowski uttalte til VG:

– Jeg skulle ønske jeg hadde møtt noen som utfordret meg. Da kan det hende at alt det andre ikke hadde skjedd

Men etter et hardkjør med kampanjer i media fikk tidligere minister Annette Trettebergstuen viljen sin om innføring av forbud mot «konverteringsterapi» i straffeloven. Det er nå forbudt å si imot en som innbiller seg at de er det motsatte kjønn, det karakteriseres som «konverteringsterapi”. En psykolog har ikke lov til å hjelpe pasienter med det Linkowski selv kaller tvangstanker.

§ 270.Konverteringsterapi

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som krenker en annen ved å anvende psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

På samme måte straffes den som utsetter en person under 18 år for metoder eller fremgangsmåter som nevnt i første ledd, i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Uvitenhet om barnets riktige alder fører ikke til straffrihet hvis gjerningspersonen kan klandres for sin uvitenhet.

Som Schevig påpekte er det som nå praktiseres via hormoner og kirurgi den faktiske konverteringsterapien. Barn blir fortalt på skolen at hva slags leker de liker, hårfrisyre, klær er det som er deres “kjønnsidentitet”. Barn som ikke oppfører seg i tråd med tradisjonelle kjønnsroller blir kategorisert som “kjønnskreative” og ivrige aktivister forteller dem at de er egentlig ikke det kjønnet som kroppen viser. Bekymringen over at tilbudet til barn og unge har vært av tvilsom karakter, med farlige og irreversible konsekvenser, er ikke noe nytt. Storbritannia har stanset bruken av pubertetsblokkere. Der har det vært mange avsløringer rundt Tavistock-klinikken, drevet av NHS – det offentlige helsevesenet, som har stått for tilbudet til barn og unge. En homoseksuell psykolog som jobbet der, uttalte at han fryktet at klinikken drev «konverteringsterapi” på homoseksuelle barn. Homoseksuelle gutter skulle “bli” heteroseksuelle jenter og vice versa. «Dette har alltid vært konverteringsterapi, med et annet navn, mot homofile.” skrev britiske Andrew Doyle, selv homoseksuell.

Schevig uttrykker med rette bekymring for ugjenopprettelig feilbehandling av barn og unge. Og i andre land har søksmålene nå startet mot leger og klinikker som har utført slike inngrep på tydelig psykisk syke og lidende unge. I USA vitner det som gjerne kalles «detransisjonerte» i offentlige høringer, blant annet i Kongressen.

I sitt tilsvar til Anda, publisert i Nettavisen skriver Schevig:

«Det finnes mange mørke kapitler i medisinens historie, men et av de mørkeste er om lobotomien. Den gang var det konsensus i fagmiljøene om en praksis vi nå fordømmer. Nå grøsser vi av hvordan psykiatriske pasienter ble påført hjerneskade i troen på at behandlingen hjalp. 

Gode intensjoner er ingen garanti for et godt resultat. Jeg mener at pubertetsblokkerende medikamenter til barn og hormonbehandling, fjerning av bryster og underlivskirurgi på unge mennesker kan være vår tids lobotomi. 

Jeg baserer disse uttalelsene på nettopp vitenskap.»

Schevig viser til Cass-rapporten som konkluderer med at “behandlingen” i praksis er eksperimentell.

Pubertetsblokkere – enveisbillett til transtoget

Da det viste seg at svenske jenter som var blitt tilført pubertetsblokkere og deretter store doser testosteron hadde fått ødelagt skjelettet sitt, satte revisjonen av praksis fart i Sverige og restriksjonene kom sporenstreks.

SVT-serien Transtoget som er i flere deler har gjort mange sensasjonelle avsløringer om den ideologisk drevne “medisinen” som har vært praktisert i Sverige, og i mange andre land.Som innledning til oppfølgingsepisode om “transtoget” skriver SVT om Leo, en jente som ville “bli” gutt.

“Leo er 11 år når leger i transomsorgen gir ham medisin for å stoppe puberteten. En dag får han vondt i kroppen. Uppdrag Granskning  avdekket risiko ved behandlingen som legene visste om – men ikke fortalte om.”

Også Cassrapporten og “WPATH-filene» har avdekket at legene vet at de bedriver eksperimenter på barn og unge.
Helsetilbudet til barn, unge og voksne, som hevder de opplever at de ikke føler seg bekvemme med det kjønnet de er født som, har i vesentlig grad bestått av prosedyrer anbefalt av WPATH – The World Professional Association for Transgender Health. På Helsedirektoratets nettside vil et søk på WPATH gi 17 treff.

Det har vært flere alvorlige avsløringer om mennesker i denne organisasjonen, blant annet er det avslørt at en nederlandsk pro-pedofil akademiker jobbet med WPATH. En annen, professor emeritus ved California State University, som har holdt akademiske foredrag om «utvidelse av transkjønnsparaplyen» har i over to tiår deltatt i et fetisjforum som publiserer og produserer ekstrem sadomasochistisk skriftlig pornografi som involverer kastrering og tortur av barn.

Og nettopp kjønnslemlestelse og andre omfattende kirurgiske operasjoner har vært, og ér, i endel land standard tilbud for mennesker som opplever det som kalles kjønnsinkongruens.

I Norge har helsemyndighetene slept føttene etter seg, men også her er det endringer på gang.

Pubertetsblokkerende preparater har kjente bivirkninger som unormal vektøkning, utvidede blodårer, kvalme, plagsomt økt svetteproduksjon, redusert lengdevekst, energiløshet, nedstemthet, tap av sexlyst. Og om tilførselen starter for tidlig vil vedkommende bli ute av stand til å oppleve orgasme, samt få beinskjørhet og søvnproblemer.

Schevig reiser det meget viktige spørsmålet:

«Bør det ikke være et mål at de fleste barn finner seg til rette og er tilfredse i de kroppene de er født med?»

Hun fortsetter:

Den hippokratiske ed sier at vi ikke skal påføre skade. Nå kan det hende vi skader friske ungdommer som normalt hadde funnet seg til rette i sin medfødte kropp, fordi en liten andel kanskje ikke vil gjøre det. 

Vi kan ikke tillate oss å eksperimentere med barn på denne måten. 

I stedet bør barn og unge få mer plass til å være og uttrykke seg akkurat så maskulint eller feminint som de til enhver tid føler seg. «Dessuten bør de få psykologisk støtte mot den identiteten de er som et helt, sammensatt menneske.”

Forrige artikkelKulturell glede i Latin-Amerika
Neste artikkelEn av verdens rikeste eier musikkfestivalene Palmesus og Øya