oss 150 kroner!
Covid-undersøkelsen har publisert en fullstendig rapport om sin første modul, som vurderer motstandskraften og beredskapen til Storbritannias pandemirespons. Det har så langt blitt møtt med tilsynelatende forhåndsbestemte overskrifter om hvordan den britiske regjeringen sviktet sine innbyggere ved å «forberede seg på feil pandemi«, og at landet var «dårlig forberedt«. Innvirkningen av innstramminger betydde at dette absolutt var sant – men den for øyeblikket urapporterte og største historien i rapporten er dets omfattende angrep på selve lockdown-tilnærmingen.
Barones Halletts fullstendige rapport inneholder bemerkelsesverdig kritikk av regjeringens foretrukne lockdown-politikk, som også ble vedtatt over hele verden. Langt fra å uttale at Storbritannia burde ha låst ned raskere og hardere, som mange spådde, har Halletts team konkludert med at «påleggelse av en lockdown burde være et mål for siste utvei […], ja, det er de som vil hevde at en lockdown bør aldri påtvinges».
Påfallende nok har de første mediereaksjonene knapt noe å si om rapportens konklusjoner om nedstengninger, på samme måte som ordet «lockdown» ikke ble nevnt en gang i WHOs rapport fra september 2019 om ikke-farmasøytiske intervensjoner i pandemier. Dette er fordi, selv om det lenge har vært en trosartikkel i disse kretsene at tidligere og hardere lockdowns var løsningen, er ikke dette konklusjonen rapporten kommer til. I stedet har baronesse Hallett konkludert med at det var ødeleggende feil i å innføre lockdown i utgangspunktet.
For det første fremhever rapporten det faktum at nedstengninger var uprøvd som et middel for å reagere på en pandemi. En seksjon bemerker at tidligere kansler George Osborne «sa at ingen hadde trodd at en politisk respons opp til og inkludert nedstengninger var mulig før Kina hadde startet en i 2020, og det var derfor ingen grunn for finansdepartementet til å planlegge for det». Dette bekrefter de første rapportene i mediekanaler som Washington Post om at Kinas svar var «enestående«.
Det legges også stor vekt på bevisene fra epidemiolog professor Mark Woolhouse ved Edinburgh University, som er sitert for å fortelle undersøkelsen at nedstengning «var en ad hoc folkehelseintervensjon laget i sanntid i møte med en raskt bevegende folkehelsesituasjon . Vi hadde ikke planlagt å innføre lockdown […] det var ingen retningslinjer for når en lockdown skulle implementeres og ingen klare forventninger til hva den ville oppnå».
Enda viktigere er det at rapporten for den første modulen understreker at en av feilene ved «ad hoc» lockdown-tilnærmingen var at denne nyskapningen betydde at det ikke var tid til å undersøke konsekvensene. Henvendelsen bemerker at «hvis mottiltak i form av ikke-farmasøytiske intervensjoner ikke vurderes på forhånd […] vil deres potensielle bivirkninger ikke bli gjenstand for streng gransking på forhånd». Med andre ord, påtvingingen av dårlig forberedt politikk betydde at det ikke var noen sjanse for politikere og publikum til å avhøre hva konsekvensene ville bli, en svakhet den britiske regjeringen bare har erkjent etter slutten av pandemien.
Rapporten fortsetter med å referere til arbeidet til det nye Storbritannia-dekkende Pandemic Diseases Capabilities Board (PDCB), som bemerket resultatet av denne feilen i en kostnad-nytte-analyse. Halletts team siterer PDCBs sammendrag om at de nåværende vurderingene «ikke inkluderer en fullstendig risikovurdering for bruk av [ikke-farmasøytiske intervensjoner]. Gitt at innføringen av lockdown delvis sto for et 25% fall i BNP mellom februar og april 2020, det største fallet som er registrert, og en rekke sekundære og tertiære konsekvenser for alle sektorer, representerer dette et betydelig gap i Storbritannias vurdering av pandemirisiko».
Og så den virkelige historien til Halletts rapport er ikke at Storbritannia var forberedt på «feil pandemi», men at de tyr til en politikk man hittil ikke har kunnet forestille seg, uten evidensgrunnlag, der risikoen ikke ble fullstendig vurdert. Den virkelige historien er rapportens analyse om at nedstengninger er noe man bare bør ty til i fremtiden som «en siste utvei», og ganske muligens aldri bør ty til i det hele tatt.
Selv om det er hull – den britiske regjeringens egne bevis på at deres test- og sporingssystem reduserte Covid-infeksjoner med maksimalt 5% til en pris av GBP 29,3 milliarder er ikke diskutert – gir dagens rapport om modul 1 et ødeleggende slag mot konsensus om lockdown. Den tilbyr en beundringsverdig diskusjon av de mange faktorene som skal balanseres i en helsenødsituasjon, med henvisning til tidligere medisinsk sjef Sally Davies og hennes talsmann for et behov for å «balansere den biomedisinske modellen», slik at regjeringens beslutningstakere får råd fra et bredere spekter av perspektiver. Dette vil inkludere økonomisk innvirkning, sosial velvære og effekten på barn og unge under utdanning.
Mens Davies og Woolhouse begge er nevnt flere ganger, blir ikke Chief Medical Officer Chris Whittys vitnesbyrd sitert en gang. Dette alene står som bevis på måten rapporten trekker teppet vekk under dem hvis deklamasjoner ble tatt som kvasi-religiøse uttalelser gjennom de forferdelige årene med pandemien. Det virkelige spørsmålet som dukker opp er om media ærlig vil rapportere hva Halletts team faktisk har sagt – og hva konsekvensene av dette bør være.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd.
Did the Covid inquiry report just admit lockdown was a mistake?
Toby Green er professor i historie og førsteamanuensis ved Global Health Institute ved King’s College, London. Den oppdaterte utgaven av boken hans, The Covid Consensus, skrevet sammen med Thomas Fazi, er utgitt av Hurst.
