Ukategorisert

Gransking av Storbritannias statsminister Keir Starmer

29. juli 2024

Keir Starmer granskes på grunn av påstander om at han beskyttet den beryktede, britiske pedofile Jimmy Savile.

The Grayzone, 6. juli 2024

I oktober 2012 avslørte en dokumentar hvordan den britiske mediepersonligheten Jimmy Savile seksuelt misbrukte sårbare, mindreårige jenter gjennom hele livet. Dette førte til et utbrudd av rapporter om overgrep, som strekker seg over flere tiår, og offisielle undersøkelser av flere institusjoner som Savile var knyttet til. I dag er det fulle omfanget av hans forbrytelser, og det totale antallet ofre, ukjent. Det er likevel bekreftet at BBC, NHS, britisk politi, og mange journalister hadde full kjennskap til Saviles pedofile og nekrofile perversjoner lenge før hans død.

Underveis var det flere «tapte muligheter» for å stoppe Saviles seksualforbrytelser, som nådde industriell skala. Mest substansielt var det at i 2007, fikk politiet kontakt med en rekke kvinner som hadde stått frem for å vitne om at de ble overfalt og voldtatt av Savile, noe som førte til at stjernen ble grillet av politiet om påstandene. Den etterforskningen ble imidlertid lagt ned, og aldri offentlig anerkjent. Detaljer om hvordan etterforskningen ble torpedert dukket ikke opp før mye senere, og impliserte både etterforskere og Crown Prosecution Service (CPS).

CPS ble på den tiden ledet av Keir Starmer, nå Hans Majestets statsminister. Som tidligere dokumentert av The Grayzone har Storbritannias nye statsminister et dypt, langvarig forhold til London-etablissementets nasjonale apparater for sikkerhet og etterretning, så vel som elitens Trilaterale Kommisjon. Han ledet CPS da tjenesten beskyttet MI5- og MI6-spioner fra rettsforfølgelse for tortur, og konspirerte for å opprettholde en falsk voldtektssak mot Julian Assange.

Labour-leder Keir Starmer og hans hemmelige forhold til CIA-støttet gruppe

CPS ødela viktige e-poster relatert til dette knepet som tjente til å holde WikiLeaks-grunnleggeren innesperret i den ecuadorianske ambassaden mens han sto overfor utlevering til Sverige, da påtalemyndighetene i begge land visste at anklagene ikke hadde substans. I løpet av denne tiden makulerte tjenesten også alle journaler av Starmers fire turer til Washington DC. Det er kanskje ingen tilfeldighet at hver fil som ble holdt om Savile av CPS også forsvant i strid med grunnleggende protokoll.

For å si det mildt har Starmer klare, alvorlige spørsmål å svare på om hva han visste om Saviles forbrytelser, og rollen han og hans daværende byrå spilte i å beskytte den seriepedofile og nekrofile Jimmy Saville fra lovens lange arm. De samme britiske mediene som har underbygget Starmers ambisjoner har aggressivt skjermet ham fra kritisk gransking av saken. Det som følger, er dimensjonene av en veldig britisk tildekking.

Påtalemyndigheten skjermer Savile fra rettergang

I februar 2022 under en parlamentarisk dyst anklaget den vanærede, tidligere statsminister Boris Johnson, Starmer for å ha brukt sin tid som CPS-sjef med å «straffeforfølge journalister og unnlate å straffeforfølge Jimmy Savile». Bredsiden utløste en offentlig ildstorm, med britiske politikere fra alle partier og hele hovedstrømsmediene som sto i kø for å fordømme statsministerens kommentarer som en frastøtende injurie. En senior ansatt i Downing Street sluttet i avsky. Presset ble så sterkt at Johnson trakk tilbake kommentaren i løpet av tre dager.

Faktum gjensto imidlertid, at Starmer var riksadvokat da britiske myndigheter hadde sannsynlige bevis for Saviles mangeårige, avskyelige seksualforbrytelser, og Starmer nektet på uforklarlig vis å gå til verks mot den pedofile. Kilder i CPS har hevdet at han ikke hadde kjennskap til beslutningen om å henlegge saken. Det er også ofte påstått at en formell forespørsel Starmer beordret i 2012 til å undersøke unnlatelsen av å straffeforfølge Savile, fordømte etterforskningspolitiet, ikke CPS.

Som granskningsrapportens innhold gjør det klart, er denne karakteristikken fullstendig feil. Etterforskere som intervjuet Saviles ofre i 2007/8 ble faktisk kritisert for ikke å gi dem mer informasjon – nemlig at andre uavhengig hadde stått frem og fortalt lignende urovekkende historier. Rapporten konkluderte med at deres vitnesbyrd burde ha blitt handlet på da «det ikke var noe som tydet på at de påståtte ofrene hadde samarbeidet med deres beretninger, og heller ikke at de på noen måte var [upålitelige]».

Til tross for dette «behandlet politiet dem og beretningene de ga med en grad av forsiktighet som verken var berettiget eller nødvendig». Det er likevel klart at offiserer avsluttet etterforskningen under uttrykkelig CPS-instruks. CPS sin utpekte «undersøkende advokat» for påstandene – en «ekstremt erfaren ‘voldtekts-spesialist’» – fortalte politiet «på et tidlig stadium» at han «ikke ville være tilbøyelig til å straffeforfølge disse sakene fordi de var ‘relativt små’», og på grunn av tiden som hadde gått siden lovbruddene angivelig ble fant sted.

CPS-advokatens «relativt lille» vurdering av Saviles avskyelige forbrytelser «plaget» etterforskeren. «Jeg håper at enhver aktor vil betrakte et seksuelt overgrep som alvorlig i seg selv», skrev de. «Disse spesielle overgrepene var langt fra trivielle: de representerte en oppførsel mot sårbare kvinner og jenter av en mann som faktisk var i en tillitsposisjon». Som et resultat hadde etterforskeren «forbehold om måten aktor kom frem til sin avgjørelse på»:

«Påstandene som ble fremsatt var både alvorlige og troverdige. Aktor burde ha erkjent dette og forsøkt å «bygge» en tiltale. Spesielt var det aspekter ved det han ble fortalt av politiet … noe som burde ha fått ham til å stille flere spørsmål … Jeg har blitt drevet til å konkludere med at hvis politiet og påtalemyndighetene [uthevelse tilføyd] hadde tatt en annen tilnærming, kunne en rettsforfølgelse ha vært mulig».

Starmers ustoppelige korrupte vei til makten

Til tross for denne alvorlige kritikken konkluderte etterforskeren: «Jeg har ikke sett noe som tyder på at beslutningene om ikke å straffeforfølge var bevisst påvirket av noe upassende motiv fra verken politiets eller påtalemyndighetenes side». Noe som kan være sant, om ikke annet fordi alle CPS-filer på Savile ble ødelagt i oktober 2010. Rapporten var derfor «avhengig av materiale levert av politiet for å vise hvilke dokumenter som ble sett av advokaten og rådene som ble gitt».

Selv disse dokumentene var «delvis enten ufullstendige eller [inneholdt] interne inkonsekvenser», noe som «gjorde det til tider vanskelig å vurdere hva som skjedde», og «umulig å gjenskape med noen sikkerhet» informasjonen som faktisk ble sett av den undersøkende advokaten. CPS hadde på sin side «ingen oversikt i det hele tatt» av saken. Etterforskningen ble fortalt at dette skyldtes beslutningen om ikke å iverksette tiltak mot Savile, noe som resulterte i at tjenestens filer ble «automatisk slettet», i henhold til CPS’ «normale retningslinjer».

Imidlertid sier retningslinjer for tjenester om «oppbevaring og avhending» av bevis klart, at dokumenter om «avsluttede saker», der «ingen saksbehandling har funnet sted eller hvor saken ble henlagt før rettssaken», må oppbevares i fem år. Ødeleggelsen av Savile-filen var et åpenbart brudd på disse reglene. Beslutningen om å bryte retningslinjene for en så høyprofilert sak måtte ha blitt tatt på de høyeste nivåene i CPS. Vi er derfor overlatt til å tenke på om Starmer selv kom med den oppfordringen, og i så fall hvorfor?

Det er også et åpent spørsmål hvordan, etter å ha gjennomgått tjenestens håndtering av Savile-saken i 2012, kom Starmer angivelig «veldig nær ved å godkjenne den opprinnelige beslutningen om ikke å straffeforfølge», før han utnevnte sin egen juridiske sjefrådgiver for CPS, Alison Levitt, til å gjennomføre den formelle granskningen. Rapportens funn hevder utvetydig at Savile hadde en veldig klar sak (mot seg*) å svare på, bare basert på påstandene som ble samlet inn mot ham på den tiden. *(Oversetters presisering)

I april 2014 ble Levitt belønnet for sin CPS-tjeneste med en lukrativ jobb i det høyt rangerte advokatfirmaet Mishcon de Reya. I juni samme år sluttet Starmer seg til henne. Selskapet har blitt bøtelagt enorme summer for å legge til rette for hvitvasking av penger, og firmaet hjelper ofte velstående individer og mektige selskaper til å misbruke det britiske rettssystemet for å «skremme og ødelegge» journalister. Starmer ble tvunget i juli 2017 av daværende Labour-leder Jeremy Corbyn, til å forlate sin godt betalte stilling der, etter å ha hatt en rolle i skyggekabinettet.

Starmer mottok over 20.000 dollar for bare 24 timers arbeid hos Mishcon de Reya i 2016. Å miste stillingen var utvilsomt en bitter pille å svelge, men han landet på beina. Hans posisjon som skygge-Brexit-minister ga rikelig anledning til å undergrave Corbyn, og presse Labour i retning av en bli værende i EU-holdning, i strid med partilederens offisielle posisjon, og mot viljen til hærskarene av sine velgere. Da EU-valget i mai 2019 igjen gikk av stabelen, krevde Starmer åpent en ny folkeavstemning om Storbritannias EU-medlemskap, på tvers av andre skyggeministre.

På grunn av intens mobbing og trusler fra Starmer og andre anti-Corbyn-elementer vedtok Labour til slutt en formell politikk for enda en «folkeavstemning» om EU-medlemskap, i juli samme år. Det var en katastrofal feil, noe som gjorde partiets knusende nederlag i parlamentsvalget i desember 2019, til et fait accompli, en avgjort sak. Var dette en bevisst sabotasjehandling fra Starmer og hans klikk for å dømme Corbyn til nederlag, og bane vei for deres egen oppstigning til makten? Akademisk analyse fra måneder tidligere, viste at Labours eneste sjanse til seier var oppslutning fra nei til EU-stemmende konservative valgkretser*. *(Labour’s path to victory is through Leave-voting Conservative marginals | LSE BREXIT. Oversetters endring.)

Det må ikke glemmes at, som The Grayzone avslørte, politikken for den andre folkeavstemningen oppsto med et lite kjent politisk parti, Renew, etablert av individer knyttet til NATOs stratcom-divisjon, MI6, og den britiske hærens psykologiske krigføringsenhet, 77th Brigade. Om den daværende valgkampen har Starmer innrømmet at han visste at Labour ville tape i 2019. Enten det var hans eksplisitte oppdrag eller ikke, banet det vei for hans egen statsministerpost, og styrket hans forbundsfeller innen Storbritannias sikkerhets- og etterretningstjenester.

Denne artikkelen er hentet fra The Grayzone: