Filippinene: Hvorfor de velger amerikansk ødeleggelse istedenfor kinesisk konstruksjon?

6. juli 2024

biden marcos xi — Joe Biden, Ferdinand Marcos jr. og Xi Jinping.

Mens den pågående konflikten i Ukraina fortsetter å dominere overskriftene, dukker det av og til opp nyhetshistorier om økende spenninger i Stillehavsregionen i Asia. Disse spenningene, hovedsakelig drevet av USA, inkluderer også overskriftene om stedfortrederne Washington anvender for å piske opp en Ukraina-liknende konflikt i regionen.

Blant disse stedfortrederne er den sørøstasiatiske øynasjonen Filippinene.

South China Morning Post hevder i en artikkel fra slutten av juni 2024, med tittelen «China-Philippines ties on ‘brink of total breakdown’: unpacking the collapse» å gi en forklaring på hvorfor de en gang konstruktive båndene mellom Beijing og Manila har forverret seg til det som muligens kan bli en destruktiv konfrontasjon.

Artikkelen beskriver hvordan betongpilarer i et jernbaneprosjekt som bygges sammen med Kina, siden har blitt revet, og i stedet består byggingen på Filippinene nå av militærbaser som skal brukes til å rette missiler mot Kina.

Artikkelen hevder:

Det som begynte som en historie om infrastruktursamarbeid, har forvandlet seg til en episk fortelling om svik og konfrontasjon, der det en gang så kameratslige forholdet mellom Manila og Beijing blir erstattet av eskalerende geopolitisk rivalisering.

Som med mange pro-vestlige beretninger om økende kinesisk-filippinske spenninger, utelater artikkelen den politiske overgangen fra administrasjonen til president Rodrigo Duterte til administrasjonen til nåværende president Ferdinand Marcos jr., og hvordan president Dutertes uavhengige utenrikspolitikk ble slettet av pro-Washington-politikken til president Marcos Jr.

Maritime tvister, behandlet som mindre tosidige bekymringer, som skulle utarbeides med Beijing under president Duterte, ble eskalert til en voksende konflikt under president Marcos Jr. – med amerikansk støtte, ment å tjene som selve påskuddet for å kansellere og bokstavelig talt rive ned felles kinesisk-filippinske prosjekter og erstatte dem med utvidelsen av det amerikanske militærets fotavtrykk over Filippinene.

Beijing hevder økende spenninger, spesielt over Second Thomas Shoal, en for det meste nedsenket atoll i Sør-Kinahavet, etterfulgte bruddet på en avtale med Kina om å suspendere filippinske forsyningsoppdrag til et grunnstøtt skip fra 2. verdenskrig, i løpet av Duterte-administrasjonen. Under Marcos Jr.-administrasjonen ble etterforsyningsoppdragene gjenopptatt av Manila, og det ble hevdet at ingen slik avtale noen gang ble inngått.

Den andre Thomas atollen / Wikipedia

Kina har siden offentliggjort lydopptak av avtalen, noe som har fått Manila til å gå tilbake på avtalen og hevde at den ikke var offisiell.

Spørsmålet blir, hvorfor har Manila bestemt seg for å velge konfrontasjon med Beijing, i stedet for samarbeid?

Svaret er at Manila ikke valgte mellom konfrontasjon og samarbeid, det gjorde Washington. Så langt fra å forsvare filippinsk suverenitet mot «kinesisk aggresjon», er økende spenninger mellom Kina og Filippinene et direkte resultat av at Filippinenes egen suverenitet allerede er ribbet fra landet, gjennom den politiske erobringen fra Washingtons side.

USA har gjennom National Endowment for Democracy (NED*) og tilstøtende organisasjoner, i flere tiår investert millioner av dollar i året, for å påvirke og blande seg inn i interne politiske anliggender i nasjoner rundt om i verden, inkludert Filippinene, for å skifte de respektive utenrikspolitikkene til de rammede nasjonene, fra å tjene sine egne beste interesser – til å tjene Washingtons.

Amerikanske statsfinansierte medier på Filippinene, som Rappler, grunnlagt av Maria Ressa, en amerikansk-filippinsk statsborger og tidligere CNN-ansatt, som også jobber direkte for NED*, i tillegg til å motta finansiering fra NED*, har en hel seksjon på hjemmesiden dedikert til nyheter om det de kaller «Det Vest-Filippinske hav».

Den USA-finansierte medieplattformen passer inn i en bredere strategi for å manipulere filippinsk offentlig oppfatning om Kina, spesielt for å vende den filippinske offentligheten mot Kina.

I dette spesifikke tilfellet tar Rappler og andre sikte på å overbevise offentligheten om at Kina utgjør en trussel mot filippinsk suverenitet og territoriell integritet, samtidig som de overbeviser det filippinske folket om å tillate amerikanske militærbaser på sitt eget territorium og omdirigerer mer offentlige midler fra utvikling og infrastruktur, som i stedet skal brukes på militærutgifter, inkludert på fasiliteter som amerikanske tropper kan operere ut fra, og på amerikanske våpen solgt til Filippinene.

Nylig avslørte Reuters andre tilfeller av at den amerikanske regjeringen bevisst og ondsinnet manipulerte den filippinske offentligheten, med den hensikt å snu den mot Kina.

Ifølge Reuters granskningsrapport, «drev Pentagon hemmelig antivaksinasjons-kampanje for å undergrave Kina under pandemien», innrømmer nyhetsbyrået:

[Den hemmelige operasjonen] hadde som mål å så tvil om sikkerheten og effekten av vaksiner og annen livreddende hjelp som ble levert av Kina, fant en Reuters-undersøkelse ut. Gjennom falske internettkontoer ment å etterligne filippinere, ble militærets propagandainnsats forvandlet til en anti-vax-kampanje. Innlegg på sosiale medier fordømte kvaliteten på ansiktsmasker, testsett og den første vaksinen som ville bli tilgjengelig på Filippinene – Kinas Sinovac-inokulasjon.

Reuters, som refererte amerikanske embetsrepresentanter og helseeksperter, innrømmet at kampanjen ikke var basert på et «folkehelseperspektiv», men ganske enkelt hadde som mål å «dra Kina gjennom gjørma», og satte den filippinske offentlighetens liv i fare i denne prosessen.

Mens Washington har overbevist den filippinske offentligheten gjennom amerikanske statsfinansierte medier, om at Kina utgjør en trussel mot Filippinene, er det i virkeligheten den amerikanske regjeringen selv som beviselig skader Filippinene og dets folk, gjennom det som innrømmes er bevisste løgner.

Kampanjen for å vende Filippinene mot Kina, som resulterte i kansellerte offentlige infrastrukturprosjekter i bytte mot en USA-støttet militæroppbygging, som truer med å trekke landet inn i væpnet konflikt for å bekjempe Washingtons motstander på deres vegne og på Filippinenes egen bekostning, er bare det siste kapittelet i en lang, trist historie om Washingtons misbruk og utnyttelse av Filippinene.

Washingtons historie med manipulasjon og misbruk av Filippinene

Utelatt fra pro-vestlig dekning av de nåværende spenningene mellom Filippinene og Kina, og den angivelige trusselen et «ekspansjonistisk» Kina utgjør for Filippinene, er det faktum at det var USA som faktisk koloniserte Filippinene fra 1899 til 1946, og brutalt undertrykte en uavhengighetskrig utkjempet av det filippinske folket mot amerikansk okkupasjon.

Det amerikanske utenriksdepartementets eget Office of the Historian, innrømmer at amerikanske styrker «brente landsbyer, iverksatte sivil re-konsentrasjonspolitikk* og anvendte tortur på mistenkte geriljasoldater», noe som resulterte i hundretusener av filippineres død.

*(En politikk der kolonimakta tvinger befolkninga på landsbygda inn i, eller i nærheten av byer, for å forhindre sabotasje og at bøndene gir mat til frigjøringsbevegelser, først brukt av Spania under den cubanske krigen for selvstendighet, fra 1895-1899. De som ikke flyttet etter åtte dager, ble skutt. Denne politikken resulterte i det første eksemplet på konsentrasjonsleire og minst 170 000 cubanere døde under de dårlige forholdene i leirene. USA brukte samme politikk mot den filipinske befolkningen og senere, i Vietnam. Kilde: Wikipedia. O.a. merknad)

Det amerikanske utenriksdepartementets Office of the Historian, diskuterte også en «tiltrekningspolitikk», som var «designet for å vinne over viktige eliter og andre filippinere (til sin side*)». *(Uthevning lagt til. O.a.)

Selv etter at USA offisielt anerkjente filippinsk uavhengighet i 1946, først gjennom Central Intelligence Agency (CIA) og deretter NED*, fortsatte USA en «tiltrekningspolitikk» ment å manipulere både den filippinske regjeringen og dens befolkning for å tjene amerikanske interesser, selv på bekostning av nasjonens egne interesser.

Mens de på Filippinene, inkludert Rappler, hevder at NED ikke tilsvarer CIA og at NED «fremmer demokrati» snarere enn regimeendring, har vestlige medier selv gjennom årene innrømmet at NED ble opprettet spesielt for å overta operasjoner for endring av regimer som tidligere ble utført av CIA, for å gjøre slike operasjoner mer politisk akseptable.

En artikkel i New York Times i 1997, med tittelen «Political Meddling by Outsiders: Not New for the U.S.», diskuterte rollen NED spiller i amerikansk innblanding rundt om i verden, og spesielt med hensyn til Kina selv.
Artikkelen innrømte:

Kongressen bevilger rutinemessig titalls millioner dollar i skjulte og åpne penger til bruk for å påvirke innenrikspolitikk i utlandet.

National Endowment for Democracy*, opprettet for 15 år siden, for å gjøre i det åpne, det Central Intelligence Agency har gjort i smug i flere tiår, bruker $ 30 millioner i året for å støtte ting som politiske partier, fagforeninger, dissidentbevegelser og nyhetsmedier i dusinvis av land, inkludert Kina.

Mer nylig innrømmet The Guardian i 2004 at amerikanske NED og dets datterselskaper, gjennomførte regimeendringsoperasjoner i Serbia, Georgia, Hviterussland og Ukraina.

Og i 2011 skulle New York Times innrømme at den såkalte «arabiske våren» var resultat av mange års forberedelser utført av NED, i samarbeid med USA-baserte teknologigiganter som Google og Facebook, som forberedte opposisjonsgrupper fra Nord-Afrika og Midtøsten for å styrte sine respektive regjeringer.

Det er ikke det at NED tidligere har engasjert seg i regimeendring, det er at NED selv er en regimeendringsorganisasjon, og de som mottar finansiering fra NED spiller en rolle i å undergrave en nasjons suverenitet og hjelpe USA med å politisk fange den nasjonen.

Det burde derfor ikke være en overraskelse at USA-finansierte organisasjoner, som lyver om folkehelse eller nasjonale sikkerhetstrusler, også ville lyve om sin egen finansiering og deres forhold til de i Washington som gir den.

Washingtons agenda mot Kina truer objektivt Filippinene

Det kan objektivt konkluderes med at det ikke er i Filippinenes beste interesse å eskalere en vanlig maritim tvist med Kina, til en mulig konflikt som involverer det amerikanske militæret på filippinske strender og langs landets kystlinjer, og i siste instans tjener Washingtons åpne ambisjoner om å kontrollere Kina.

Ser vi på Filippinenes handel, ifølge Harvard Universitys Atlas of Economic Complexity, går 30% av filippinsk eksport til Kina, mens bare 14% (mindre enn halvparten) går til USA.

32% av all filippinsk import kommer fra Kina, bare 6% kommer fra USA.

Tjener det å starte en krig om et grunnstøtt skip fra 2. verdenskrig, på en nedsenket atoll, med sin største handelspartner, Filippinenes beste interesser? Eller tjener det Washingtons interesser på bekostning av Filippinene? Artikkelen i South China Morning Post illustrerte allerede hvor sårt tiltrengt offentlig infrastruktur bokstavelig talt har blitt revet ned i bytte for eskalerende spenninger med Filippinenes største handelspartner, Kina.

Man trenger ikke gjette hvor dette vil føre Filippinene dersom landet fortsetter å tjene amerikanske interesser ved å eskalere spenningene med Kina, fordi den samme prosessen allerede er godt i gang i Ukraina.

I Ukraina lyktes USA med å vende befolkningen mot Russland, også gjennom amerikanske statsfinansierte medier og politiske organisasjoner, installerte USA en pro-Washington-regjering ved makten, militariserte nasjonen og bidro til å utløse en konflikt med nabolandet Russland, som resulterte i en selvdestruktiv krig Ukraina irreversibelt taper.

USA gjentar denne prosessen på Filippinene. De bruker penger på å finansiere organisasjoner som Rappler for å overbevise vanlige folk, som ellers ser etter sine beste interesser, om å velge krig fremfor økonomiske muligheter, reell utvikling, investeringer i infrastruktur, bedre helsetjenester og bedre utdanning.

Det krever konstant innsats for å overbevise folk, om at det på en eller annen måte er i deres beste interesse, å hate og konfrontere sin største og viktigste økonomiske partner, på vegne av deres tidligere koloniherre.

Genuint forsvar av suverenitet

Nasjoner i regionen må sikre, ikke bare sine grenser med hærer, kyster med mariner og luftrom med luftstyrker, men også deres informasjonsrom, politiske rom, akademiske og kulturelle rom, alt fra utenlandsk infiltrasjon og fangst. Prisen er like høy som når en fremmed nasjon bryter gjennom disse områdene, som når de bryter gjennom grenser, kyster og luftrom.

Lovforslag bør vedtas for å forby utenlandsk innblanding, forby NED og andre utenlandsfinansierte organisasjoner og politiske partier. Det bør investeres i å skape ekte lokale medier. Akademia bør bestå av kvalifiserte professorer med virkelige ferdigheter, for å lære elevene hvordan de skal bygge opp sin nasjon, ikke splitte og ødelegge den. Kultur bør bevares, feires og legge til nye tilskudd, i stedet for undergraves, ærekrenkes og slettes.

En nasjon som har et militærvesen for å sikre sine fysiske domener, men har forlatt alle andre domener ubeskyttet – selv overkjørt av utenlandsk innflytelse og innblanding – har mislyktes like ille som om de ikke klarte å stoppe en direkte militær invasjon.

Ukraina er et levende – eller mer presist – døende eksempel på hvordan manglende evne til virkelig å beskytte en nasjon, ser ut.

Mens folk på Filippinene er ment å tro at Kina er en trussel, og at kampene mot Kina er i deres beste interesse, betyr det faktum at de har blitt vendt mot Kina – i utgangspunktet at de allerede har tapt for utenlandsk invasjon – ikke fra Kina – men fra deres gamle og nå fornyede koloniale herskere i Washington. Ikke langs Filippinenes kyster, men innenfor landets rom for informasjon og politikk.

*- er forbudt i Russland

Denne artikkelen er hentet fra New Eastern Outlook: