Emmanuel Macrons borgerkrig

0
Macron har forsøkt å skape en krigsstemning i Frankrike.

Dagen etter kunngjøringen om oppløsningen av nasjonalforsamlingen var Emmanuel Macron veldig fornøyd med sin oppfinnelse: «Jeg har planlagt dette i ukevis, og jeg er henrykt. Jeg har kastet håndgranaten min mot beina deres. Nå får vi se hvordan de klarer seg».

Av George Chabert.

Førti år med nedgang har fått det politiske selvbildet i Frankrike til å kollapse. Det var naturlig å spore politiske partier tilbake til historiske strømninger. Dette ga partiene legitimitet og forankring. Politikerne tilhørte en bestemt tradisjon og ble forventet å forsvare den. Illusjonen kunne opprettholdes fordi Frankrike fortsatt hadde et solid industrielt, finansielt, teknologisk og militært forsprang. Men globaliseringen – «en modell som går ut på at slaver produserer produkter som selges til arbeidsløse», som Marine Le Pen sa i 2018 – endret verden. Det begynte å merkes mot slutten av 1970-årene.

I 1970 hadde Frankrike ingen utenlandsgjeld og arbeidsledigheten var minimal. I dag er gjelden på 3200 milliarder euro, altså 110 prosent av BNP. Gjeldsbetjeningen overstiger 55 milliarder euro i året. Frankrike har 5 millioner arbeidsledige, 9 millioner fattige og en synkende kjøpekraft for de aller fleste. Sosiale utgifter dekkes av lån fra finansmarkedet, og frykten er at trygdesystemet, som til syvende og sist holder samfunnet sammen, kommer til å bryte sammen.

Politikerne klarer ikke å levere. Som François Mitterrand innrømte så tidlig som i 1999: «Vi har prøvd alt for å bekjempe arbeidsledigheten». Derfor lever politikerne nå av bagateller presentert i mediene som vektige beslutninger: «Macron og Meloni i duell på G7-møtet» leser vi i avisen Le Figaro. Jøss! Grunnen? En ny frihandelsavtale? Vel, om ordet «abort» skulle fremkomme i avslutningserklæringen av det som en gang var et møte av de syv største verdensøkonomiene. Alt er jo bare teater. Tidligere statsminister Lionel Jospin sa det slik i 2007: «Under Mitterrand var all antifascisme bare teater, det fantes aldri noen fascistisk trussel».

Populariteten til de franske presidentene har stadig blitt lavere. Emmanuel Macron er så langt og med stor margin den minst likte presidenten. Nå har man byttet ut myten om fengende historiske forankringer med villedende analogier om 1930-årene, og endeløse beskyldninger om fascisme, antisemittisme og rasisme.

Etter andre valgrunde i dag, vil Marine Le Pens parti Nasjonal Samling være det største partiet i den franske nasjonalforsamlingen. Macron, som fortsatt er øverstkommanderende for de franske militære styrkene, har allerede forberedt Frankrike på dagene etter valget. Til tross for folkets stemme blir Nasjonal Samlings seier sett på som et absolutt onde. Presidenten mener at borgerkrigen er nær.

Fram til 2027, når en ny president velges, vil Frankrike være i oppstandelse. Den politiske krigføringen vil bli ledet av presidenten. Gatekampene mot «det fæle udyret» vil denne gangen bli møtt med vennlig oppmerksomhet fra kulturverdenen og full forståelse fra rettsvesenet. Ofrene blir franskmennene, men fortjener de ikke det? De elleve-tolv millioner som stemte feil to ganger i 2024 skal nå få en lærepenge.

Forrige artikkelFrankrike har allerede tapt
Neste artikkelUkrainsk antikrigsaktivist fengslet på tvilsomme anklager