oss 100 kroner!
De siste månedene har massive bondeprotester skylt over europeiske land. Selv om disse demonstrasjonene ofte er en reaksjon på politikk spesifikt for hvert land, reflekterer de en bredere motstand mot EUs klima- og miljøagenda, spesielt European Green Deal – det europeiske grønne skiftet.
Bønder hevder at disse retningslinjene truer levedyktigheten til små og mellomstore gårder, samtidig som de gir minimale miljøfordeler – og de har rett. Presset fra europeiske bønder strekker seg imidlertid langt utover EUs relativt nylige «grønne» skifte. Realiteten er at bønder i Europa har i årevis slitt med systemiske problemer, som økende kostnader, overregulering, og ikke minst urettferdig konkurranse drevet av EUs frihandelsregime.
Den europeiske union er et globalt landbrukskraftverk, med en produksjonsverdi på over 500 milliarder dollar, og det er også en av verdens største eksportører av landbruks-matprodukter. Blokken er stort sett selvforsynt med de fleste primærvarer fra landbruket, produserer nok til å møte innenlands forbruksbehov og genererer ofte overskudd til eksport. Når det gjelder landbruk, eksporterer EU betydelig mer enn det importerer og har gjort i mer enn et tiår, noe som fører til et betydelig handelsoverskudd.
Man kunne derfor konkludere med at EUs landbrukssektor er i god form – og faktisk, sett under samlede økonomiske vilkår, ér den også det. Landbruksproduksjonen i blokken har vokst jevnt i årevis, og dette gjenspeiles i den jevne veksten i inntektene i jordbruket.
Så hva klager bøndene på? Svaret ligger i det faktum at selv om sektoren som helhet går bra, gjør det for de fleste bønder ikke det. Det er rundt 9 millioner gårder i EU. De fleste av disse er små: Nesten to tredjedeler av blokkens gårder er mindre enn 12 dekar store, men utgjør bare rundt 5 prosent av all utnyttet jordbruksareal. I den andre enden av produksjonsskalaen er bare 7,5 prosent av EU-gårdene store eller veldig store (120 dekar eller mer i størrelse), men de utgjør nesten 70 prosent av all jord.
Med andre ord er det meste av EUs landbruksareal konsentrert i hendene på et relativt lite antall svært store firmaer – hvorav mange er korporasjoner. Bare disse gårdene har produksjonsnivåer som er store nok til å generere meningsfulle inntekter. Dette forklarer hvorfor små gårder over hele Europa har forsvunnet. I løpet av de siste 20 årene har antallet gårder i EU falt til rundt 9 millioner i dag, ned fra 14,5 millioner i 2005. Samtidig har antallet svært store gårder (mer enn 200 dekar store) vokst betydelig – med mer enn 20 prosent.
I strengt økonomiske termer har denne konsolideringsprosessen gjort EUs landbrukssektor mer produktiv og effektiv, siden større gårder er mer industrialiserte og kapitalintensive og kan stole på stordriftsfordeler for å nå høyere produksjonsnivåer. Men små gårder gir et bredt spekter av økonomiske og samfunnsmessige fordeler som beregninger basert på produksjon ikke klarer å fange opp: De spiller en nøkkelrolle i å holde liv i avsidesliggende landlige områder ved å opprettholde tjenester og sosial infrastruktur; de støtter sysselsetting på landsbygda; de bidrar til å bevare identiteten til regionale produkter; de beskytter landskapets karakter.
Mer fundamentalt er det langt fra klart at produktivitetsgevinstene som tilbys av større konsolidering gjør EUs landbrukssektor mer robust i det lange løp – spesielt når det gjelder matsikkerhet. Som nevnt er EU stort sett selvforsynt med de fleste primære landbruksvarer – de fleste typer kjøtt, meieriprodukter, frukt og grønnsaker og de fleste typer korn – og er ikke altfor avhengig av import hvis forstyrrelser kan sette matforsyningen i fare. Med andre ord har blokken en høy grad av matsuverenitet, noe som gjenspeiler EUs felles landbrukspolitikks opprinnelige fokus på selvhjulpenhet.
Likevel er det viktige unntak: Spesielt er EU svært avhengig av oljefrø (for det meste soya) og mel til dyrefôr. Andre produkter som EU ikke er selvforsynt med inkluderer proteinrike vekster, mais, vegetabilske oljer, sukker og visse frukter og grønnsaker. For mange primærprodukter har selvforsyningen gått ned de siste to tiårene, ettersom blokken sakte har skiftet bort fra produksjon av lavverdi, men essensielle, primære landbruksvarer mot produksjon av høyverdi, men ikke-essensielle, bearbeidet matprodukter.
Dette er hovedsakelig et resultat av to faktorer: den økende innflytelsen fra klimatismens ideologi, som et resultat av at landbruksproduksjonen (den nest største bidragsyteren til klimagassutslipp) gradvis har blitt et tabu i Europa; og en dogmatisk og foreldet tilnærming til handel.
«Landbruksareal er konsentrert i hendene på et relativt lite antall veldig store firmaer.»
Frihandel er et av grunnprinsippene i Den europeiske union. I dag har blokken det største frihandelsregimet i verden, med 42 frihandelsavtaler som dekker 74 partnerland fordelt på fem kontinenter. Dette nettverket har utvidet seg betydelig det siste tiåret, og forhandlinger pågår med flere handelspartnere, inkludert India, Australia og Mercosur-blokken (Argentina, Brasil, Paraguay, Uruguay). I tråd med den felles landbrukspolitikkens opprinnelige fokus på selvforsyning, vedtok EU i utgangspunktet en relativt proteksjonistisk tilnærming til landbrukshandel; I løpet av de siste 20 årene har imidlertid inkluderingen av landbruket i blokkens stadig voksende nettverk av frihandelsavtaler gradvis utsatt EUs landbruksmarked for økende internasjonal konkurranse.
I følge byråkratene i Brussel er virkningen av frihandel nesten entydig positiv — også for landbruket. Men tåler denne påstanden gransking? I løpet av de siste to tiårene har EUs handelsbalanse i landbruket forbedret seg. Det er imidlertid uklart i hvilken grad blokkens frihandelsavtaler bidro til dette. Hvis vi undersøker utviklingen av blokkens samlede handelsbalanse for varer og tjenester med partnerland etter ikrafttredelsen (eller den foreløpige anvendelsen) av disse frihandelsavtalene, viser det seg ikke noe klart mønster. I noen tilfeller ble handelsbalansen bedre; hos andre ble det verre; og i atter andre forble den stort sett uendret.
«Utenlandske bønder har lov til å bruke giftige plantevernmidler».
I alle fall har europeiske bønder grunner til å protestere mot disse avtalene, gitt det faktum at partnerland har en tendens til å ha lavere miljø-, helse- og sosiale standarder, samt lavere lønnskostnader, enn EU. Faktisk inneholder EUs frihandelsavtaler generelt ingen «speilklausul» som krever at utenlandske landbrukseksportører overholder europeiske standarder når det gjelder spørsmål som bruk av plantevernmidler, dyrefôr, sanitære og fytosanitære tiltak og dyrevelferd. Denne mangelen på gjensidighet – eller regulatorisk feiljustering – betyr at utenlandske bønder har lov til å bruke giftige plantevernmidler i sin landbruksproduksjon, tilsette dyremel til dyrefôret og administrere vekstfremmende antibiotika til husdyrene sine – alt dette er forbudt eller begrenset i EU. Mindre strenge regulatoriske krav gir utenlandske bønder en stor kostnadsfordel, spesielt når de kombineres med lavere lønnskostnader – eller direkte utnyttende arbeidsforhold – som ofte finnes i mindre utviklede land.
Dette er tvilsomt fra et forbrukervern og etisk perspektiv. Men er det økonomiske argumenter for å gjøre dette? Argumentet som vanligvis fremsettes av tilhengere av handelsliberalisering er at det øker Europas matsikkerhet ved å sikre nye forsyningskjeder. På kort sikt er dette absolutt sant. Men har bøndene rett i å hevde at dette skader europeiske produsenter? Og i så fall, hva betyr dette for Europas matsikkerhet på lengre sikt?
Den europeiske union har vedtatt en handelsmodell som fordelsbehandler import av primære landbruksprodukter og eksport av bearbeidede matprodukter. En stor del av det EU importerer består av landbruksvarer som ikke kan dyrkes i Europas klimasoner, for eksempel tropiske produkter. Imidlertid konkurrerer de fleste importerte produkter direkte eller indirekte med produkter som dyrkes i stor utstrekning i Europa – ofte i tilstrekkelige mengder til å tilfredsstille innenlandsk forbruk – eller som potensielt kan dyrkes i mye større mengder.
I hvilken grad har utvidelsen av EUs frihandelsregime bidratt til at små gårder over hele blokken har forsvunnet de siste to tiårene? Offisielle konsekvensutredninger er få og sjeldne, og alle data som motsier den offisielle fortellingen har en tendens til å bli kraftig tilslørt. En av få studier som spesifikt fokuserer på virkningen av import av landbruksmat på EUs landbruksproduksjon (i perioden 2005-2018), publisert av EU-kommisjonen for to år siden, fant imidlertid at «påvirkningen av import av landbruksmat var hovedsakelig komplementær, men også konkurransedyktig, og erstattet EU-produksjonen for et begrenset antall produkter.»
Rapporten konkluderte med at i den grad «importen hadde en begrenset, men ikke ubetydelig, innvirkning på EUs landbruksproduksjon», var handelsliberalisering og økende import av landbruksmat «medvirkende faktorer» til de strukturelle endringene som ble sett over hele blokkens landbrukssektor, inkludert nedgang i det totale antallet gårder og økende konsentrasjon. Imidlertid vil virkningen på EUs landbrukssektor av frihandelsavtalene som er inngått så langt, sannsynligvis blekne sammenlignet med virkningen av de mange avtalene som forhandles fram eller i påvente av full implementering – spesielt avtalene EU-Mercosur og EU-Canada, som begge involverer stormakter innen landbruk.
En fersk rapport fra EU-kommisjonen vurderte den potensielle effekten av 10 frihandelsavtaler som nylig ble inngått, eller er under forhandling, og kom til noen bekymringsfulle konklusjoner. Landbruksimport fra land med betydelig lavere regulerings- og standarder for dyrevelferd anslås å øke betydelig, spesielt når det gjelder storfekjøtt og fjørfe. Innenlandsk produksjon forventes å avta tilsvarende, på grunn av økende konkurranse, noe som resulterer i en økende avhengighet av import.
Det er derfor ikke overraskende at europeiske bønder har plassert motstand mot EUs frihandelsavtaler i spissen for sine kamper – og at regjeringer følger etter. I mars stemte et stort flertall av franske senatorer mot ratifiseringen av EU-avtalen med Canada, en av de mest kontroversielle hittil. I mellomtiden fortsetter den franske regjeringen å motsette seg EU-Mercosur-avtalen. Initiativer som dette kan bare forventes å mangedobles ettersom den europeiske bondebevegelsen fortsetter å svelle over kontinentet.
Tidevannet vender mot frihandel, og det med rette. Europas nåværende tilnærming til handel og landbruk er dypt mangelfull. Det presser innenlandske landbruksprodusenter (hovedsakelig av primære råvarer) ut av markedet og forsterker avhengigheten for import av produkter som ikke oppfyller de samme standardene som de som har opprinnelse i Europa – alt i navnet til kortsiktig profitt og «grønne» idealer som mislykkes selv på sine egne tvilsomme premisser. Denne modellen er ikke bare skadelig for bønder og forbrukere, men også for kontinentets langsiktige matsikkerhet.
Denne artikkelen ble publisert her.
Oversatt for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
