oss 100 kroner!
EU blir til et kontinuerlig mareritt. I en grusom vri på skjebnen har Brussel kastet av seg sin progressive hud og blitt det tilhengerne advarte mot.
Med EU-valget mindre enn en måned unna, kan man bare forestille seg den kognitive dissonansen som den pro-EU, anti-Brexit-publikummet må oppleve. I en merkelig skjebnevri blir EU til alt Remainers fryktet Brexit ville bringe til Storbritannia.
(Remainers var det man kalte dem som ville at Storbritannia fortsatt skulle være medlem av EU, o.a.)
I årevis har de framstilt Brussel som et fyrtårn for progressivitet, fred og demokrati, i motsetning til det høyreekstreme, rasistiske og økonomisk selvmordsprosjektet Brexit. Likevel, ironisk nok, er det Europaparlamentet, ikke det britiske, som er i ferd med å svinge kraftig til høyre, slik flere europeiske regjeringer allerede har gjort. I mellomtida, om litt over seks måneder, vil Storbritannia nesten helt sikkert stemme Labour tilbake til makta – noe som gjør det til et av få land i Europa som har en sentrum-venstre-regjering.
Over Irskehavet, derimot, har en anti-immigrasjonsreaksjon eskalert til landsomfattende uro, mens flere EU-regjeringer – til og med Ursula von der Leyens European People’s Party – vurderer asyldeportasjonsavtaler i Rwanda-stil. I mellomtida slår EU aggressivt ned på ytringsfriheten, både online og offline. Bare i løpet av de siste ukene har politiet grepet inn for å bryte opp fredelige forsamlinger ved minst to anledninger – en pro-Palestina-konferanse i Berlin og NatCon-konferansen i Brussel.
På den økonomiske fronten er Tyskland, den viktigste økonomien i EU, fastlåst i stagnasjon og står overfor en direkte avindustrialisering, sammen med flere andre EU-land – alt mens EU varsler at de harde sparetiltakene kommer tilbake. Sinte bønder har beleiret unionens hovedsteder i flere måneder. Når det gjelder EUs «fredsprosjekt», er alle europeiske regjeringer nå på krigsfot, mens Macron fører an med trusselen om å sende Nato-tropper inn i Ukraina, og trekker Europa nærmere en fullstendig krig med Russland.
Alt dette kolliderer med Remainers’ regnbuefargede syn på EU. Men deres visjon var alltid basert på en fantasi: alt som skjer over Kanalen er ikke et svik mot «EU-verdier», som de sannsynligvis sier til seg selv – det er en uunngåelig konsekvens av selve EUs arkitektur.
Selv om Remainers alltid har hatt en tendens til å se på EU som en bastion av sosiale rettigheter og arbeidstakerrettigheter, er realiteten at høyrebevegelsen i EU har sine røtter i det Brussel-drevne angrepet på den europeiske sosiale og økonomiske modellen etter finanskrisa i 2008. Høye arbeidsledighetstall, stillestående lønninger og innstramminger som ble iverksatt som svar på krasjet, forverret eksisterende ulikheter og fremmet raseri mot det politiske etablissementet.
For å gjøre ting verre, forsøkte EU å forhindre ethvert demokratisk tilbakeslag til denne politikken ved å begrense omfanget av demokratisk beslutningstaking av demokratisk valgte regjeringer, og i stedet fokusere på kvasi-automatiske teknokratiske regler pålagt av udemokratiske organer. Den europeiske union ble effektivt en suveren makt med myndighet til å påtvinge budsjettregler og strukturelle reformer på medlemslandene – ikke akkurat det du forventer av den «demokratiets bastion» som EU ofte ble framstilt som av Remainers.
«Den europeiske union ble i praksis en suveren makt…»
Dette forverret imidlertid bare desillusjonen til mange europeere med både mainstream politiske partier og EU-institusjonene selv, som ble oppfattet som avhengige av globale økonomiske interesser og frakoblet behovene til vanlige borgere. I mellomtida ga EUs håndtering av flyktningkrisa, som toppet seg i 2015, ytterligere innvandringsfiendtlige følelser og var pådriver for framveksten av høyrepopulistiske partier over hele kontinentet. Tilstrømninga av migranter, først og fremst fra krigsherjede regioner i Midtøsten og Nord-Afrika, og anstrengte ressurser førte til sosiale spenninger og demonstrerte nok en gang fiaskoen til EUs ovenfra-og-ned-tilnærming til politikkutforming – eksemplifisert i dette tilfellet ved ideen om omfordelingskvoter, som flere land nektet å overholde.
I dag har innvandringen igjen flyttet til sentrum av den politiske debatten. EUs grensebyrå, Frontex, oppdaget over 350.000 irregulære grensepasseringer til EU i fjor – det høyeste antallet registrert siden 2016. EU-land registrerte mer enn 1 million nye asylsøknader, en økning på 20% sammenlignet med 2022 – på toppen av de nesten seks millioner flyktninger som er tatt inn fra Ukraina siden krigen startet. Det burde derfor ikke komme som en overraskelse å høre at sju av 10 europeere mener at landet deres tar imot for mange innvandrere – og at regjeringer, som står overfor utsiktene til alvorlig sosial uro, løper i dekning.
Mandag møttes representanter for flere europeiske regjeringer i Danmark for å diskutere ulike typer «holdbare løsninger» på immigrasjon, inkludert planer om å flytte asylsøkere til tredjeland, som minner om den britiske regjeringas Rwanda-ordning. Enda mer forbløffende, innrømmet von der Leyen sjøl i en nylig presidentdebatt å være for tredjelands migrasjonsavtaler med land som Tunisia og Egypt, selv om dette ikke ville være mulig under EUs nylig godkjente migrasjonspakt. Ironisk nok, med tanke på at for bare et år siden fordømte flere EU-regjeringer og høytstående EU-tjenestemenn den britiske regjeringa for å foreslå nøyaktig samme politikk.
Men så har konsistens aldri vært en gangbar valuta i Brussel. Søndag ble det avslørt at von der Leyen også omskaper sitt image som bestemor med «tradisjonelle, konservative familieverdier», i håp om å hvitvaske ryktet hennes som en forkjemper for EUs grønne regnbue-agenda. #Proudgrandma var hashtaggen hennes – sjøl om dette sannsynligvis er lite annet enn PR. Tross alt, selv om EU-etablissementet i ord uttrykker bekymringene til vanlige europeere, for å prøve å begrense det folkelige tilbakeslaget mot dets ulike politiske feil, gjør det også det det gjør best: forsøker å undergrave demokratiet.
I dag kommer dette ikke først og fremst i form av økonomiske styringsverktøy, som allerede er på plass, men snarere i form av narrativkontroll. I løpet av de siste månedene har EU-myndighetene drevet sitt eget «Russiagate»-juks, og hevdet at Russland bestakk europeiske politikere for å spre desinformasjon og blande seg inn i det kommende valget. Russland «bruker skumle kanaler som utgir seg for å være media [og] bruker penger til å kjøpe skjult innflytelse», sa EU-kommisjonens visepresident Věra Jourová.
«Vi avdekket et pro-russisk nettverk som utviklet en operasjon for å spre russisk innflytelse og undergrave sikkerheten over hele Europa», hevdet Petr Fiala, den tsjekkiske statsministeren. Etter en etterforskning innrømmet imidlertid lederen for det tsjekkiske etterretningsbyrået at byrået hans ikke hadde informasjon om noen bestikkelsesordning.
Sjøl von der Leyen innrømmet at det ikke er bevis for et russisk bestikkelsesnettverk. Men forvent ikke at dette vil avskrekke EU fra å gjøre akkurat det de anklager Russland for å gjøre: å blande seg inn i det kommende valget. Mandag møtte EU-parlamentets president Metsola 50 pan-europeiske frivillige organisasjoner for å takke dem for å presse på for å fremme «EU-verdier» foran valget. Dette fulgte en kunngjøring om at EU har signert partnerskapsavtaler med mer enn 500 frivillige organisasjoner – mange på nasjonalt nivå – som alle har til oppgave å fremme EUs verdier foran det kommende valget. Det er med andre ord et eksplisitt forsøk på å kontrollere den offisielle fortellingen, ved å utpeke all kommunikasjon som ikke samsvarer med den offisielle fortellingen som «desinformasjon».
Alt dette betyr at, enda så utfordrende som Storbritannias økonomiske og politiske utfordringer kan være, er EUs dysfunksjonelle og stadig mer autoritære natur bevis på det faktum at Storbritannia tok det riktige valget i å frikoble fra en sviktende union. Så mye som den britiske politiske klassen ikke klarte å ta opp mange av bekymringene som ble nedfelt i Brexit-avstemningen, ga den avstemningen likevel et demokratisk utløp for mange av spenningene som nå bygger seg opp over hele EU – og potensielt åpnet landet for muligheten av demokratisk nasjonal fornyelse. Og hvis det ikke er begrunnelse nok, trenger vi bare se til EU for å være vitne til det dystre alternativet.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd:
