oss 100 kroner!
Innlegg på Anti-imperialistisk konferanse, Bergen Assembly 27. april 2024.
På vegne av Antikrigs-Initiativet takker jeg for invitasjonen om å holde innlegg. AKI ble stiftet i 2019 og vår visjon er å bli «en bred og folkelig bevegelse for fred, mot krig og mot en politikk som øker faren for krig, i Norge og internasjonalt». Grunnlaget for arbeidet vårt er formulert i en plattform som dere finner på antikrigsinitiativet.no, og alle som kan stille seg bak denne kan bli medlemmer. Begrepet imperialisme er ikke brukt i plattformen, men om du leser den så skjønner du at den er grunnleggende anti-imperialistisk.
På denne anti-imperialistiske konferansen vil jeg begynne med en god nyhet: Vi ser nå helt klare tegn på at 500 år med vestlig imperialisme går mot slutten! Den vestlige koloniseringen og kontrollen over verden er under avvikling, og USAs status som verdens ubestridte supermakt og undertrykker, slik den har vært de siste tiårene, har kommet til veis ende. Verden vil bli multipolar. Det vil bli flere maktsentre, ikke ett som kan plyndre og undertrykke over hele kloden.
Dette dramatiske skiftet i historien har ikke bare globale, men også regionale og lokale implikasjoner, ja disse omveltningene ser vi også konkrete resultater av i denne lille byen – Bergen. Jeg er blitt bedt om å snakke om NATO og USA sine krigsbaser i Norge, og Haakonsvern spesielt. Men for å forstå hvorfor alt dette skjer her og nå så må vi altså ha den store, geopolitiske omveltningen i bakhodet.
Dessverre står Norge på den gale siden av historien, som allierte med det amerikanske imperiet. USAs imperium er ikke en geografisk enhet som tidligere imperier i historien, men er like fullt et imperium fordi det har kontrollert verden gjennom en rekke vasallstater, klientstater og protektorat. Norge er en slik vasallstat.
Zbigniew Brzeziński, Jimmy Carters sikkerhetspolitiske rådgiver og professor i utenrikspolitikk, var befriende frittalende når det gjaldt omtalen av allierte stater. I boken «The Grand Chessboard» (1997), et hovedverk om amerikansk geopolitikk, lærer vi mye om hvordan amerikanerne ser på land som Norge. Brzeziński omtaler de vesteuropeiske landene som USAs vasaller.
En vasallstat (som Norge) står i et så stort avhengighetsforhold til en annen stat (i dette tilfellet USA), at den nasjonale selvstendigheten blir av mer formell karakter. Når det kommer til utenrikspolitikk har vi klare begrensninger, som følge av at vi er underlagt USAs herredømme. Det betyr i praksis at vi tillates indre selvstyre (om vi da ikke stemmer «feil» og USA må gripe inn), mens vi utenrikspolitisk er underlagt USA og forventes å følge diktatene fra Washington.
Dette forklarer også hvorfor det nærmest er likegyldig om vi har en borgerlig regjering, eller en Arbeiderparti-dominert regjering, utenrikspolitikken ligger uansett fast.
Om NATO
NATO ble skapt umiddelbart etter 2. verdenskrig, og den drivende kraften var anti-kommunisme. Sovjetunionen ble oppfattet som en trussel mot den vestlige kapitalismen, ikke bare av rent ideologiske årsaker, men også fordi Sovjet nøt stor anseelse i brede lag av folket i vest, etter krigen. Norge ble med i NATO fra starten i 1949, som ett av de 12 opprinnelige medlemslandene, og anti-kommunismens fortropp i Arbeiderpartiet var den drivende kraften for dette.
Som NATOs første generalsekretær var den tidligere britiske generalen Hasting Lionel Ismay forbilledlig tydelig da han uttalte at hensikten (med NATO) var å «holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede».
Allerede her finner vi et interessant poeng; nemlig at NATO var et redskap for å sikre et amerikansk grep om Europa. Ismay var allerede fra starten en talsmann for NATO-ekspansjon, og sa at NATO «må vokse til hele den frie verden kommer under én paraply.» Utsagnet illustrerer det typiske ved NATO-retorikken, der alliansen angivelig kjemper for «en fri verden».
Dette har liten troverdighet all den tid Portugal, ett av NATOs opprinnelige medlemsland, var et fascistisk diktatur helt til 1974. Dette diktaturet var ikke noe problem for NATO, som aldri gjorde noe for å fremme demokrati i Portugal.
Hellas ble NATO-medlem i 1952. Her bidro NATO aktivt til å avskaffe demokratiet gjennom et fascistisk kupp i april 1967, rett før et valg venstresiden lå an til å vinne. Tyrkia ble også NATO-medlem i 1952. Likevel har det tyrkiske demokratiet regelmessig blitt satt til side av de militære. I 1960, 1971 og 1980 ble demokratiet suspendert og erstattet med regjeringer utpekt av generalene.
Da er det bare logisk at dagens NATO har en partnerskapsavtale med apartheidstaten Israel, og at NATOs generalsekretær Stoltenberg den 12. oktober i fjor uttalte at «Israel does not stand alone». Samtidig uttalte en rekke NATO-land at de ville gi praktisk støtte til Israel krig i Gaza.
NATOs grunnlagsdokument – Atlanterhavspakten – er veldig lik FN-pakten, og er defensiv av natur. Men da den forrige kalde krigen opphørte, med Sovjetunionens og Warszawapaktens sammenbrudd, fikk NATO et eksistensielt problem. Hva skulle alliansen gjøre nå når selve eksistensgrunnlaget ikke lenger eksisterte?
Sannheten er jo at NATO er avhengig av fiender for å legitimere sin eksistens. Det er forklaringen på hvorfor Russland to ganger siden Sovjetunionens oppløsning har fått beskjed om at medlemskap i NATO er uaktuelt. Både Boris Jeltsin i 1991 og Vladimir Putin i 2000 ble møtt med en kald skulder da de luftet muligheten. Det betyr at NATO i realiteten er et hinder for en all-europeisk sikkerhetsløsning, og at Europa, så lenge alliansen eksisterer, vil være et militært spenningsområde.
Det som skjedde etter den første kalde krigen var over var at NATO i 1999 omdefinerte sitt mandat til å omfatte såkalte «pre-emptive strikes» – altså «forebyggende angrep» (!), og formulerte sin «out-of-area»-strategi, som i praksis gir NATO lov til å gripe inn militært over hele kloden, hvis de selv mener det er nødvendig.
Det så vi første gang praktisert da NATO gikk til militært angrep mot Jugoslavia, uten mandat fra FNs Sikkerhetsråd, noe som pr. definisjon er en ulovlig krig. Begrunnelsen var «humanitær», for å stanse angivelige overgrep begått av serbiske styrker mot albanske sivile. For første gang siden 2. verdenskrig deltok norske styrker i direkte krigshandlinger, da vi stilte med 6 F-16 fly.
Dette skiftet i NATO-strategi gjorde også at hele innretningen på det norske Forsvaret ble lagt om. Fra ca. år 2000 gikk Forsvaret fra å være et invasjonsforsvar, med store stående styrker som skulle motstå et territorielt angrep på Norge, og til å bli et lite, spesialisert innsatsforsvar, som stiller avanserte stridskrefter til rådighet når NATO/USA ber oss om det.
Dagens NATO er derfor ingen defensiv forsvarsallianse, slik norske medier og NATO-tilhengere hevder. Dagens NATO representerer grenseløs militarisme og krig, og trusler om krig, for å oppnå politiske mål som gagner alliansens patron – USA. Med sin overlegne militære slagkraft (nesten 60 % av verdens samlede militærutgifter), vanvittige opprustningsplaner og atomvåpenstrategi, umettelige ekspansjon og illegitime maktambisjoner over hele kloden, er den USA-styrte militærblokken en konstant trussel mot verdensfreden.
NATO er ingen beskyttelse mot krig. Det er tvert imot. NATO-strategien er en oppskrift på krig. For Norge betyr medlemskapet at vi må stille opp i kriger mot stater som aldri har angrepet oss, fordi norske politikere gang på gang presses til å vise seg som «en god alliert». NATO-medlemskapet gjør Norge til en krigsnasjon, i sterk kontrast til det nasjonale selvbildet av Norge som en fredsnasjon.
Derfor har norske styrker flere ganger siden 1999 deltatt i ulovlige kriger startet på grunnlag av løgner, med katastrofale følger for de land som er blitt angrepet og okkupert av NATO.
AKI sier i vår plattform:
– NATO er en destruktiv og aggressiv krigsallianse og må oppløses.
Om baseavtalen
For politiske strateger som er opptatt av å sikre USAs globale herredømme, er Norge en brikke som skal brukes på best mulig vis i et større, geopolitisk spill. Slik er baseavtalen om «forsvarssamarbeid» en avtale som bare en vasallstat kan skrive under på. Det er viktig å understreke at baseavtalen ikke har noe med NATO å gjøre. Dette er en bilateral avtale mellom USA og Norge, og den gjelder uavhengig av om det vidunderlige skulle skje; at Norge melder seg ut av NATO.
Avtalen ble signert av Solberg-regjeringen i 2021, og vedtatt i Stortinget i 2022. I første omgang ble 4 norske militære anlegg definert som såkalte «omforente områder» – Rygge, Sola, og Evenes flystasjoner, og Ramsund orlogsstasjon. «Omforente områder» er en orwellsk eufemisme, konstruert for å avdramatisere og skjule hva det egentlig dreier seg om; nemlig amerikanske militærbaser på norsk jord.
I år har Støre-regjeringen godkjent 8 nye slike områder, deriblant Haakonsvern orlogsstasjon her i Bergen. Vi snakker nå altså om 12 amerikanske militærbaser, plassert på eksisterende norske militære anlegg.
Dette har kommet i stand på USAs initiativ. Det er USA som har presset på for å få tilgang til disse militærbasene, og det er den norske regjeringen som har gitt etter. Vi vet at USA opprinnelig ba om 20 slike baser. Men det trenger ikke stoppe her, avtalen åpner nemlig opp for å utvide antallet senere. Avtalen som Stortinget har godkjent er gyldig i 10 år i første omgang.
Før henvendelsen til Norge, som kom i 2018, hadde USA allerede inngått lignende avtaler med Polen, Estland, Latvia, Litauen, Ungarn, Bulgaria og Romania. Etter at Norge gikk med på USAs ønsker har regjeringene i Danmark, Sverige og Finland signert samme type avtaler. I alt får vi nå 47 amerikanske militærbaser i Norden. Den nærmeste ligger bare 50 kilometer fra den russiske grensen i Finland.
I praksis betyr dette at Norden som blokk frasier seg nasjonal styring over forsvarspolitikken og legger sin skjebne i USAs hender. Det angivelige samarbeidet som er innbakt i avtalen skjer på USAs premisser. Avtalen inneholder uakseptable elementer for en selvstendig nasjon.
Etter særskilt avtale kan deler av områdene stilles til eksklusiv amerikansk disposisjon, herunder oppstilling og utplassering av styrker og materiell. Hva USA tar med seg inn på disse basene har norske myndigheter ikke noe med. Amerikanske styrker gis nemlig tillatelse til å kontrollere tilgangen til de delene av «omforente områder» der det er avtalt eksklusiv amerikansk bruksrett. Norske myndigheter gir altså fra seg ansvaret for hva amerikanerne tar med seg inn på basene.
Som det fremgår av avtalens artikkel XI punkt 3:
«Det skal ikke gjennomføres ombordstigning eller kontroll av luftfartøyer, fartøyer og kjøretøyer som brukes av eller utelukkende for amerikanske styrker, uten etter samtykke fra USA.» Et slikt «samtykke» vil amerikanerne naturligvis aldri gi.
Haakonsvern orlogsstasjon
Dette er hovedbasen for det norske Sjøforsvaret. Det er Nord-Europas største marinebase og Norges største militærleir, med 3.500 militære og sivilt ansatte. Det er også den ene av to havner i Norge der amerikanske atomubåter kan legge til kai (den andre er Grøtsund i Tromsø).
Nå skal det brukes store summer på å ruste opp Haakonsvern, og på en ny flåte av krigsfartøyer som skal ha Haakonsvern som sin faste base. «Satsingen gjør Bergen til en NATO-hovedstad», ifølge Stortingsrepresentant Hans Inge Myrvold (Sp).
Et infrastrukturprosjekt til 740 millioner kroner er allerede vedtatt. Fem nye fregatter skal anskaffes, med opsjon på ytterligere én. Fregattprosjektet er den mest kostbare enkeltsatsingen i langtidsplanen for Forsvaret. Norge har allerede bestilt fire nye ubåter fra Tyskland. Nå utvides prosjektet med en ubåt og med opsjon på ytterligere en. De fire ubåtene har alene en kostnadsramme på vel 48 milliarder kroner. Det blir store investeringer på Haakonsvern i forbindelse med de nye ubåtene. Det er allerede vedtatt et prosjekt med en kostnadsramme på 4 milliarder. Mot 2026 skal det investeres ytterligere 6 milliarder kroner, ikke minst for å kunne håndtere ytterligere en ny ubåt og samtidig vedlikeholde den eksisterende ubåtflåten. Dette arbeidet skal være ferdig i 2027.
I dag er Haakonsvern det eneste stedet i Sør-Norge med militær maritim verkstedkapasitet, inkludert fjellhall med tørrdokk. Det vi vet om USAs planer for Haakonsvern er at de ønsker å forbedre evnen til logistikkunderstøttelse. Dette kan inkludere utvidet kapasitet til lagring av ammunisjon og drivstoff, utbedring av fasiliteter for vedlikehold, og lagring av reservedeler til marinefartøyer.
Men hva skjer om Norge ønsker å si opp avtalen?
Da skal vi vite at Iraks parlament flere ganger har vedtatt at amerikanske styrker skal forlate landet, uten at USA har etterkommet kravet. Her deltar Norge som en del av okkupasjonsstyrkene, med ca. 30 vaktsoldater på den enorme amerikanske flybasen der. Når Niger vil avvikle USAs dronebase i landet, nekter også USA å etterkomme kravet, selv om det har kommet ulike signaler de siste dagene. Tchad har nå også bedt USAs militære forlate landet, så får vi se om de gjør det.
Vi kan altså ikke regne med at USA automatisk vil gi opp disse basene på norsk jord, selv om Stortinget skulle vedta det. De amerikanske militærbasene på norsk jord er rett og slett en alvorlig trussel mot norsk suverenitet og gjør at vi har satt oss selv i en okkupasjonsliknende tilstand.
For USA og NATO er Norden den nordlige flanken i kampen mot Russland, men også indirekte mot Kina, som de ser på som Russlands allierte.
Norge er en stormakt når det kommer til militær etterretning, og en av de viktigste samarbeidspartnerne for USA. Journalist og forfatter Bård Wormdal har gjennom sin gravejournalistikk stilt spørsmålet om den norske militære Etterretningstjenesten tjener norske eller amerikanske interesser. Faktum er at USA i tiår har finansiert store deler av budsjettet til Etterretningstjenesten. Wormdal har også vist at tjenesten langt på vei er utenfor demokratisk kontroll.
Antikrigs-Initiativet har kjempet mot de amerikanske basene siden denne saken kom opp. Vi har aksjonert mange ganger i Bergen sentrum, og tre ganger ute på Haakonsvern.
Det er jo egentlig innlysende: En liten stat som Norge har helt andre sikkerhetspolitiske interesser enn en supermakt med globale maktambisjoner. Baseavtalen drar oss i enda større grad inn i USAs geopolitiske maktkamp og kan i verste fall gjøre oss til et angrepsmål i en potensiell militær konflikt.
Denne artikelen ble publisert av Spartakus.
