Løgn er sannhet, krig er fred

En pretensiøs tekst om statsfilosofi over en tankerekke.

Dr. philos. Knut Erik Aagaard, april 2024.

Denne artikkelen er tidligere publisert i tre deler. Her får du teksten komplett:

Dette var i 1950 min definitive favorittbok. Den er nå proskribert, i praksis forbudt. Vi har proskriberte bøker i Norge, som Hitlers «Mein Kampf». Jeg måtte lese den på dansk rundt 1970. Vi har også proskriberte sanger, som den folkekjære «Visen om vesle Hoa» av Thorbjørn Egner.

«Dagens woke-ideologi har fått enorm innflytelse både i mediene og det politiske livet. Hvordan ble det slik, og hva er røttene til at det ble slik? Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover som i ettertid viser seg å være en tidlig analyse av denne prosessen .. Vi fant artiklene så velskrevne og interessante at vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover».

Slik innledet redaktør Pål Steigan denne serien på 17 artikler, som under emneknaggen Oppvekst har gått på steigan.no [link @oppvekst] hver søndag siden midten av oktober 2023 til slutten av januar 2024, omtrent 25 år etter at de ble publisert i den nasjonale dagspressen, den gangen da vi fortsatt hadde en viss ytringspluralisme i Norge. Dét var da.

Den som leser aviser i dag, og som nå har lest denne serien hos steigan.no, vil vite at slike artikler ikke kan publiseres nasjonalt lenger. De er nemlig politisk ukorrekte og forfatteren (jeg, altså) er kansellert. Det er skjedd mye på 25 år i Norge og i verden. Politisk korrekthet og fake news er nye ord. Woke er en ny folkelig tidsånd og en ny utøvende statsfilsofi. Den vil jeg forsøke å analysere, altså oppløse, i det følgende.

Fagfolk vil kanskje ha innvendinger, og kunne finne noen feil i detaljene her, men det bekymrer meg lite. Djevelen skjuler seg ikke i detaljene (slik russere monomant gjentar), men i resonnementets gang og i de store linjer. Djevelen skjuler seg – selvfølgelig – i de store fortellinger.

For dette er en tekst om fortellinger. Nå i 2024 leser vi fortsatt i avisene at norske elever er katastrofalt svake i matematikk, at lærerne selv gjerne er ufaglærte, om voldsbølger og kulturtap, og at ingen leser bøker lenger. En moderne avisleser må tro at dette er noe nytt og illevarslende, men som min artikkelserie viser, er dette noe gammelt, som var like ille for 25 år siden. Vi har sløst bort 25 år på å unnlate å løse problemet. Derfor skal vi med en klype salt ta dagens forsøk på å løse det. Både forskere, politikere og journalister skal leve, og noe må de jo finne ut, vedta og skrive. Men alt er ved det gamle, som om tiden står stille.

Hittil har jeg bare berørt pedagogikk og oppvekst, men ser vi nøyere etter, gjelder det også de fleste andre politikkområder (dem jeg også skrev om for 25 år siden), med mulig unntak for real- og ingeniørfag. Broer bygges, brønner bores, veier stikkes, universer utforskes, litt uavhengig av moderne, eller strengt tatt postmoderne fortellinger. Og denne artikkelen handler altså om fortellinger.

Woke er et ord som svirrer rundt i norske samtaler. Få synes å ha et klart begrep om hvilket fenomen ordet dekker – de fleste klør seg i hodet over det. De som bruker ordet om andre, bruker det ikke som et honnørord. De som ordet brukes om, oppfatter det knapt som ros.

Debatten om fenomenet begynte tidlig, men førte aldri til annet enn bråk: Rune Gerhardsen sendte som byrådsleder sjokkbølger gjennom landet med sitt utspill om snillisme i Dagbladet 13.06.1991, rettet mot overforbruk av kommunale tjenester, klientifisering av innvandrere og ungdommer som roper på kommunen i stedet for selv å måke skøytebanen på søndag morgen, slik han (og jeg) gjorde på femtitallet (NRK 26.09.2010).

I boken «Det internasjonale gjennombruddet» (Dreyer 2017) bruker historikeren Terje Tvedt ordet godhetstyranni for å beskrive Norges forvandling i 1963 fra å være en nasjonsbyggende stat til å bli en slags internasjonal hjelpeetat – stikk i strid med norske interesser.

Snillismen var et semantisk svakt begrep som slo godt politisk. Godhetstyranniet var semantisk mye bedre, men manglet politisk slagkraft. Ingen av dem kunne vite at de egentlig skrev om Woke, for det ordet kom ikke i vanlig bruk før under tafsedebatten rundt 2017. Det er i utgangspunktet viktig å presisere at de som er woke mener det godt og har de beste hensikter, og at woke-motstanderne mener deres godhet bærer riktig galt av sted.

Politisk korrekt er litt eldre enn Woke, men like vanskelig å bli klok på. Omtrent i 2010 satte jeg meg fore å finne ut av det. Det foreløpige resultat av min første undersøkelse var slik: Den som har tilstrekkelige kunnskaper og åndsevner til å vite bedre, den som altså mot bedre vitende inntar en posisjon i samsvar med rådende tidsånd, inntar en politisk korrekt posisjon og snur derved kappen etter vinden.

Et beslektet begrep er fake news, som dukket opp under Donald Trumps valgkamp sommeren 2016. Begrepet ble opprinnelig brukt om ondsinnet spredning av løgnaktige påstander fra tvilsomme aktører i mediene, men er i dag snarere synonymt med redaksjonell linje i NATOs og EUs hovedstrømsmedier.

Min eventuelt plausible bestemmelse av det politisk korrekte var likevel ahistorisk og løsrevet fra verdens uransakelige og skjeve gang. For jeg forsto ennå ikke de forferdelige implikasjonene av en slik – i og for seg interessant – observasjon. Implikasjonene gikk først brått opp for meg i 2011, da jeg på fjernsynet så Hillary Clinton bryte ut i latter over Muammar al-Gadaffis blodige endelikt, den mest grafiske lynsjing jeg hadde bivånet. Jeg tilhører det mindretallet av landsmenn som holder seg for øynene når de ser voksenfilmer.

Plutselig og nødtvungent måtte jeg revidere det verdensbildet jeg møysommelig hadde bygget opp i 20 år etter Sovjetunionens egenhendige implosjon i 1991. Etter seks historiske invasjoner av Russland fra vest hadde Stalin i 1943 av Churchill og Rooseveldt på Jalta fått seg tildelt Øst-Europa som interessesfære, som lønn for samarbeidet, en vel fortjent og sårt tiltrengt buffersone mot angrep fra vest.

De seks vestlige angrepene:

• Polen i 1610 – tok Moskva, kunne sittet i Vladivostok i dag.
• Sverige med Karl XII i 1709 – slått ved Poltava i dagens Ukraina, den russiske byen som fra 1654 til 1991 lå i Russland.
• Frankrike under Napoleon i 1812 – han tok Moskva, men russerne hadde evakuert innbyggerne og tømt byen for mat. Napoleon måtte med uforrettet sak vende tilbake med sin hær og etterlot noen hundre tusen døde franskmenn.
• England og Frankrike med flere, på Krim i 1853-1856: Russisk tap, men resultat etterhvert uavgjort: status quo ante.
• Tyskland under Wilhelm II i 1914.
• Tyskland under Hitler i 1941.

I 1989 trakk Russland seg vederlagsfritt og naivt ut av Øst-Europa, mens USAs hær ble stående der den sto, i Vest-Europa. USA fulgte etter – stikk i strid med alle løfter – inn mot Russlands grenser med sine 16 NATO-utvidelser, en taktisk forberedelse til Den frie verdens endelige og syvende krig mot Russland, den som brøt ut 24.02.2022.

NATOs 16 utvidelser etter Sovjetunionens implosjon:

• 1999: Polen, Tsjekkoslovakia (nå Tsjekkia og Slovakia), Ungarn
• 2004: Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia
• 2009: Albania, Kroatia
• 2017: Montenegro
• 2020: Nord-Makedonia
• 2023: Finland
• 2024: Sverige

Jeg som trodde Den kalde krigen var slutt, jeg hadde i 2011 ennå ikke forstått at USA bare utnyttet pausen – The Unipolar Moment 1991-2022 – som et springbrett til Tredje verdenskrig. Også den fra vest, også den mot Russland. La oss begynne kronologisk og se hvor vi ender etter en liten mentalitetshistorie.

La meg først i parentes bemerke at jeg selv ikke tror det er mentalitetssvingninger som driver historiens gang. Jeg tror heller ikke at imperier dannes, utvikles eller forgår etter beskrivbare historiske lover, slik for eksempel Oswald Spengler hevdet. Den geopolitiske teori er også helt utilstrekkelig, det være seg MacKinders imperialistiske havmakt («Heartland», oppr. 1904, her Spinebill Press, Australia) Terje Tvedts historisk sivilsasjonsdannende elver («Verdens historie», J.M. Steenersens forlag 2020), Napoleons, Bismarcks og Brzezinskis fastlandmakt (Z. Brzezinski «The Grand Chessboard», Basic Books, Persevs 1997), John Mearsheimers realistiske Great Power Tragedy (Mearsheimer, «The Tragedy of Great Power Politics» Norton 2001/2014) eller Jeffrey Sachs’ liberale dydsregime (J. Sachs, «A New Foreign Policy», Columbia University Press 2020). Jeg tror ikke på noen altomfattende reduksjonisme. Alle geopolitiske teorier plukker ut én faktor og overser alle de andre.

Som en lettere avdanket, men tidligere fullbefaren marxist holder jeg meg til det materielle, til basis og overbygning, til produksjonmåte og produksjonsforhold, til endringer på bakken, eller strengt tatt til klassers kamp mot klasser som historiens drivende kraft. Det er ikke teknologi som driver verden frem (eller tilbake), det er dypest sett klassekamp. Samfunnet er nemlig ikke et forhold mellom ting, men et forhold mellom mennesker. Bidens rabiate neokonservative drøm om verdensherredømme er en liten krusning på verdenhistoriens overflate, den vil falle for første hugg fra Den nye verden, som danner seg rett for våre vidåpne, blinde øyne. Mentalitetshistorien beskriver resulterende svingninger på overflaten. Men som sådan er den både anskueliggjørende og selv en liten medvirkende faktor blant de mange og mer utslagsgivende.

Fornuft og Individ

La meg begynne mentalitetshistorisk: Da jeg i 1980 leste Thomas Hobbes’ «Leviathan» (1651, Everyman’s Library 1914, siste utg. 1987), et eneste langt argument for absolutt og arvelig monarki, da følte jeg meg opplyst. Jeg hadde knapt lest et bedre statsfilosofisk verk. De store opplysningsfilosofene, Machiavelli, Hobbes, Locke, Montesquieux, Hume, Gibbon og Rousseau (utvalget er mitt og ikke konsensusorientert), demonstrerte Fornuftens og Individets betydning som forutsetninger for legitim statsmakt og état de raison: Bort med styre av Guds nåde, feudalmakt, arvemakt og privilegier.

Fornuftsfilosofien avfødte en sosial bevegelse, en ny tidsånd med voldsom appell og truende front mot adel og kongemakt, i de gryende borgersamfunn som vokste frem etter de store oppdagelser, med de råvarer og den handel og produksjon som åpningen av Den nye verden muliggjorde og medførte: Opplysningsbevegelsen toppet seg i Den Store Franske Revolusjon i 1789 og slo sitt siste slag med halen på Eidsvold i 1814.  

Støtet var gitt for langsiktig borgerliggjøring av Europa – et sivilisatorisk fremskritt – og for kortsiktig og rabiat fornuftsfundamentalisme hos jakobinerne Saint-Just og Robespierre i Velferdskomiteen. Dét var et tragisk tilbakeskritt. De to trodde fullt, fast og naivt at staten uten videre kunne tuftes på fornuften så snart de hadde kappet hodet av adelen. Slike kortslutninger kalles reduksjonisme, en svært vanlig lidelse i moderne samfunn som vårt, og i moderne historie. 

Så ble de selv et hode kortere i 1794. Terrorens og kongemordets teoretiker Lois Antoine de Saint-Just, 26 år gammel, taus og verdig på skafottet, innforstått med konsekvensen av sin egen teori, uten å fortrekke en mine. Dens administrator Maximilien de Robespierre, 36 år gammel, hylende av smerte og frykt etter en knust kjeve han ble påført under arrestasjonen, da bøddelen rev bandasjen av kjaken hans og la ham godt til rette på giljotinen.

For opplysningsfilosofene og deres sosiale bevegelse hadde gjort opp regning uten vert. Opplysningsbevegelsen hadde brakt folket frem i første rekke som legitim politisk aktør, noe folket aldri før hadde vært. Filosofene hadde ikke tenkt over at folket har sine egne idiosynkrasier. Folket gjorde seg sine egne tanker om statens styre. Folket trodde på Gud og på Kongen og på sin egen nasjonale fortreffelighet. Folket var ikke hemmet av fornuften.

Det første og inntil 1913 siste forsøket med almen stemmerett i Norge, var valget av representanter til Riksforsamlingen på Eidsvold i 1814. Stemmerett hadde alle voksne konfirmerte menn. Kvinner hadde ikke stemmerett, for dette er lenge siden og kvinnen var fortsatt ansett som mannens nyttige ledsager på livets vei. Man forsto allerede på Eidsvold (hvor det ble presisert) at almen stemmerett var altfor radikalt. Fornuft er bra, men det får være måte på.

Folk flest manglet både kunnskaper og motiver for å styre til landets beste. På Eidsvold vedtok man derfor et såkalt stakeholder democracy og begrenset stemmeretten til dem som hadde inntekt eller formue over et visst nivå. De som hadde arvet eller klart å skaffe seg eiendom, ble ansett å være kloke nok, og de hadde dessuten et insentiv: Landet måtte styres av dem som eide det, av dem som derfor hadde personlig interesse av at det ble godt styrt. Tanken er i vår tid tatt opp av Klaus Schwab, grunnlegger og evig leder av World Economic Forum i Davos, hvor Børge Brende (h) er president. Davos er stedet der de rikeste møter de mektigste.

Romantikken

Begynnelsen av det nittende århundre, folkets århundre, markerer overgangen til romantikken. Den var en ny, nå folkelig tidsånd, som i tillegg til demokrati, fabrikker, handel og moderne markedsøkonomi (eksempelvis markert ved Julirevolusjonen i 1830 og Februarrevolusjonen i 1848), også var ledsaget av tvetydig gods, som rase og nasjon (eksempelvis markert ved Det tyske keiserrike fra 1871 og Italias samling i 1859, de senere arnestedene for den store og den lille fascismen.)

Opplysningstidens kunstnere bygget under renessansen og barokken videre på sin tradisjon, mens romantikkens titaner krystet sin sjel og presset frem et personlig uttrykk for vâre inntrykk og følsomme sinn. Der vi før hadde store verk, fikk vi nå store kunstnere, genier. Romantikken er den forpinte sjels og den overspente følelses uttrykk, som i Goethes «Die Leider des jungen Werthers» eller i Wagners fire operaer «Der Ring des Niebelungen».

Romantikken er monumental i det store («Brudeferden i Hardanger») og minutiøs i det små, som i «Five Easy Pieces» 1970 (Chopin, Prélude 4 e-moll, op. 28 1839): «I played it when I was eight years old, and I played it better then», snerrer Jack Nicholson nesten ordrett i filmen ved det navnet, «and I don’t feel a thing».

Nordmenn var blant de ledende i den europeiske romantikken. Henrik Wergeland står seg godt mot Byron og Pusjkin, Ibsen kan nesten måle seg med Dostojevskij, også i berømmelse, og den radikale åttitallisten Alexander Kielland er bare litt mer progressiv enn den liberale førtitallisten Ivan Turgenjev. Grieg holdt kontakt med den store Tsjaikovskij, som han møtte i Leipzig i 1888. De beundret hverandre gjensidig. Selv liker jeg godt August Cappelen og Thomas Fearnley.

Pre-romantiske, wienerklassiske Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791) døde da han var 35, men han hadde allerede skrevet 40 symfonier, hvorav to svært gode. Hans tidlige lærer og senere elev Joseph Haydn (1732-1809), som tidvis nærmest var livegen og ofte måtte spise på kjøkkenet med de andre tjenerne, skrev 108 symfonier. De to var produsenter av stor musikk, mens etterfølgerne øste av sin sjel og delte av sin overflod.

Nesten alle de store romantiske symfonikerne skrev omtrent ni symfonier hver, men ingen av dem klarte helt å vikle seg ut av Beethovens Niende Svøpe, slik Dostojevskij på standens vegne erkjente å ha viklet seg ut av Gogols Kappe. Bruckners niende (1903) varer halvannen time. Det oppleves som ni timer, men århundret var etter Darwin og Marx på hell. Det var på tide å tenke nytt. 

Modernismen

Folkenes og genienes århundre tok slutt med utviklingsoptimismen før Første verdenskrig. Romantikken ble avløst av modernismen, for vitenskapen hadde gjort store fremskritt. En ny stil- og tankeretning, en ny uromantisk tidsånd, som raserte det kjente av tradisjon, i alle kunstarter, filosofi og politikk. Det skulle bygges nytt og moderne, kunsten skulle «speile» det sprikende samfunn. Krigen absolutterte den nye tidsånden, som avfødte både sosialdemokrati og sosialliberalisme, fascisme og kommunisme, prinsippsvak vitenskapelig pragmatisme og en blodig Andre verdenskrig. Romantikken var blitt en svært fjern fortid.

Modernismen kan eksemplifiseres ved Picassos kubisme eller Sjostakovitsj’ femte og tonale, men industrielle symfoni fra 1937, der du formelig kjenner lokomotivet tordne gjennom tiden, løskjøpt fra kontrapunktets og den strenge harmonilærens regler. Det var midt under Moskva-prosessene og rustningsindustrialiseringen. Modernismen kjennes også ad absurdum i verker av typen «Konsert for fire motorsager mot fabrikkstøy». Dikt mister rim og rytme, bilder mister form og figur, musikken mister takt og tone, byggverk mister pynt og prakt. Det modernistiske damplokomotivet beskrives profetisk og tvisynt som «eimvogna» av dølen Aasmund Olavsson Vinje, død 1870. Jernbanen gjennomsyrer Rolf Jacobsens diktning, med debut i 1933. Man kunne si at amerikansk rap er formallyrikkens hevn over modernismen, for den har både rim og rytme og takt og tone, men enda mindre skikk og bruk. 

Hvis vi nå ser litt bort fra kulturlivet og fra den modernistiske verdensorden som ble etablert på Jalta/Potsdam 1943-45 (Europas deling), ved Bretton-Woods 1944 (dollar som globalt betalingsmiddel) og i San Francisco 1945 (De Forente Nasjoner), så kan vi ofre noen ord på to tidstypiske og nesten tilfeldig valgte modernister blant de tidens mange filosofer som høylytt og rystet protesterte midtveis i Det tyvende århundre. Allerede før de to var svensken Herbert Tingsten ute, med slagordet «Ideologienes død». 

I boken «The Open Society and its Enemies» (Routledge 1945) og i dens pendant «The Poverty of Historicism» (1944/Routledge 1957) tar østerrikeren Karl Popper et systematisk og velargumentert oppgjør med gamle og nye revolusjonære ideologier fra venstre og høyre. Det finnes ingen vitenskap som viser historien den nødvendige vei til et fremtidig samfunn, verken hos Platon, Hegel eller Marx. Slik falsk vitenskap fører med nødvendighet til tyranni, prinsipielt fordi fortiden trekkes ned over hodet på fremtiden. Verdenshistorien består av tjueri og massemord, sier Popper, og vil vi utvikle oss videre herfra, må vi som et minimum slutte med det. Vi kan lære av historiske feilgrep, men hvert land – og hvert menneske – må selv bestemme veien videre. Vi kan heller ikke trekke veksler på den historiske arv: At far min kunne gjere det gjeve han har gjort – det kan ikke jeg ta æren for. Jeg må selv feie for egen dør.

Popper tar til orde for de små skritts vei til et bedre samfunn ved stykkevis og delt politisk reformisme. Boken hadde stor innflytelse, men Popper ble ofte feilaktig tilskrevet sympati med de rike og forakt for de fattige. Han ble derfor lite eller dårlig lest av norske filosofer, som var for de fattige og mot de rike.

I Frankrike erkjenner Albert Camus (med «Le Mythe de Sisyphe», Gallimard 1942) at livet etter Guds død er meningsløst og absurd, men at vi likevel må forestille oss den hårdt prøvede Sisyfos som en lykkelig mann – implisitt et støt mot den ennå interuterine og ufødte eksistensialismen. Sisyfos var etter legenden en korrupt og kjepphøy konge i Korint, men hos Camus symboliserer han et vanlig menneske med vanlig menneskelige aspirasjoner. Vi flittige maur finner tross alt vår plass i skyggen, og har det etter måten ganske bra her. Det vi alle kan og bør gjøre, er vår forbannede plikt på anvist plass. Det gjør doktor Rieux, uten å tenke for tunge tanker, i Camus’ roman «Pesten» fra 1947. Doktor Rieux gjør det han kan for å lindre lidelse i det livet der han er innelukket, og gir derved den absurde eksistens mening. 

I 1951 gjør Camus seg helt umulig i samtiden med boken «L’homme révolté», (norsk utg. Aschehoug 1995 ved Bernt Vestre), en idehistorisk gjennomgang av opprørerens dilemma, der han påpeker at opprøreren med seg i bagasjen til alle tider bærer kimen til nettopp det ondet han vil til livs. Overmot straffer seg, sier grekerne, og anfører Promethevs og Sisyfos som eksempler.

Camus ble styrtet ned fra parnasset og utstøtt av kommunistene, filosofene, katolikkene, motstandsbevegelsen, av sine venner Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, av hele anegalleriet av franske kunstnere, diktere og døgenikter, aktivister og opprørere. Der Popper ble hevet til skyene, ble Camus kastet utfor Den tarpeiske klippe – av sine egne. Nobelprisen i 1957 ble for Camus en bitter og ensom triumf.  

Poppers prosaiske reformisme var hos Camus poetisk formulert som «La pensée du Midi» (tilslørende oversatt som Soltanken av Bernt Vestre. Selv ville jeg kanskje valgt ordet «måteholdstanken», som fungerer denotativt, men ikke konnotativt og slett ikke poetisk): Et sydlig poetisk lysskjær over den prosaiske nordiske hverdagspolitikken. De to modernistene hadde ingen kontakt med hverandre – de kjente kanskje ikke engang til hverandre – men deres budskap er substansielt identiske og utvunnet av samme dype humanisme.

Den skandinaviske modellen

I Norge, av alle steder, kan vi oppsummere Poppers og Camus’ budskap i to håndgripelige uttrykk: Einar Gerhardsen og Det norske arbeiderparti. Den modernistiske statsfilosofi som Camus og Popper proklamerer, ble praktisert i Skandinavia, med beundrede og tilsynelatende gode resultater, av sosialister som hadde lært noe av krigen, om nazismen, og om sine egne radikalt autoritære førkrigsillusjoner. Det var altså likevel mulig å bygge et fritt samfunn på fornuft, med omsorg for individet, innsats fra organisasjonene og dertil med fremgang og økonomisk vekst. For ideologiene var jo døde, som de sier, de som ikke ser sin egen.

I Norge og i Vest-Europa hadde vi altså funnet den smale vei som få finner (Math. 7.13-14), den tredje vei, veien mellom mellom kommunismen og fascismen, det påtrengende problem før Andre verdenskrig. Vi hadde altså løst problemet. Trodde vi.

Her er vi ved kjernen av de faktorene som førte til at den skandinaviske modellen råtnet på rot i løpet av femti år. Vår lovpriste modell viste seg å åpne den brede vei til fortapelsen, The Primrose Path (Ophelia til Laertes i Hamlet, Shakespeare). Tanken om småskrittsreformismen ble toneangivende midtveis i århundret, men mye har skjedd siden, som kanskje gjør tanken foreldet og irrelevant.

Faktorene er, løselig formulert:

• USAs overtakelse (eller tilegnelse og tilsløring) av det europeiske koloniveldet.
• USAs overgang fra isolasjonisme til ekspansjonisme fra 1941. Noen vil mer radikalt tidfeste skillet til Monroe-doktrinen fra 1823, som i prinsippet ekskluderte Europa fra innflytelse på den vestlige halvkule. Monroe-doktrinen ble først sluttført med den spansk-amerikanske krig 1898 til 1902, da Cuba falt under USA og Spania falt ut av Amerika.
• Donor-oligarkatets maktovertakelse av politiske prosesser i USA (etter den første fjernsynsoverførte valgkampen i 1960. Den smilende og sjarmerende Kennedy vant over den svartsmuskede Nixon, som ingen ville kjøpt en bruktbil av).
• NATO-medlemsskapet fra 1949, som med løgnen om Den røde fare endte med å undertvinge europeisk demokrati og suverenitet i form av et udemokratisk, byråkratisert EU, uansvarlig for alt og overfor alle.
• 1991-2016 Etablering av internett og sosiale medier, og eierstyring av korporative hovedstrømsmedier allierte med Dypstaten. Fra 2014-2016: Woke goes public.

Premisser for modernitet

Det var kanskje ikke så rart at folk flest etterhvert reagerte litt mot modernismen i kunst- og stilartene, som alle hadde avskaffet sine grunnleggende mål og midler, midt i et nytt masseproduserende århundre. Det er jo liksom noe eget med en fin sang og et pent maleri. Men folkelig kulturaktivitet ble i stor grad utkonkurrert av industriell og masseprodusert pop og show. Den klassiske kulturen, som fortsatt holder på moderniteten, er reservert for den lille kultureliten i forbrukerssamfunnet. Folkets uvilje mot moderne kunst var en selv en av postmodernismens spirer.

Den moderne tid er i dag institusjonelt differensiert, men moralsk rasert, skriver filosofen Gunnar Skirbekk i 1998. Han hevder innledningsvis at en moderne stat bygger på menneskelig fornuft og vitenskapelighet, uten guddommelig eller annen åndelig inngripen, og presiserer (i mitt bokmål) noen konvensjonelle premisser for fungerende modernitet:

• Folkestyret må være representativt, ikke direkte.
• Representativt demokrati må være grunnlovsfestet.
• Grunnlovsfestet demokrati må ha grunnlovsfestet maktavgrensning og dertil hørende prosedyrer, for å hindre flertallstyranni over mindretall, og sikre alle rettsvern mot overgrep fra staten.
• En rettsstat forutsetter åpen demokratisk kritikk ut fra opplyst prøving og diskusjon.

Skirbekk oppsummerer: Opplysning krever rettsstat, demokrati krever opplysning. (Gunnar Skirbekk: «Vit og vitskap» 1998 (mine uth.).

Aller klarest er Gunnar Skirbekk – den siste, tapre forsvarer av en tapt sak – i sin nyeste bok «Religion i moderne samfunn» (Dreyer 2021), der han nærmest fortvilet går opp de gjengrodde stier tilbake til Poppers og Camus’ paradigme: Moderniteten.

Her fra 1962.

Det var i erkjennelsen av slik konvensjonell visdom at jeg for 25 år siden på vegne av opplysningstanken og til forsvar for landet skrev de 17 artiklene om oppvekst i Norge som Pål Steigan reproduserte på søndagene fra midt i oktober til slutten av januar 2023-24.

Den første delen av denne teksten hadde form av en kort mentalitetshistorie gjennom renessanse og opplysningstid til modernismen, som var etablert ved forrige århundreskifte, og som brakte mye nytt med seg. For å vise hvordan modernismen selv så å si ble umoderne og og erstattet av noe formløst noe, må vi grave litt dypere i argumentasjonen. 

Et retorisk knep: Fra Woke tilbake til sosialdemokrati

For å forklare hvordan Arbeiderpartiets idealstat råtnet på rot, for å gå fra faktorene til mekanismene, skifter jeg med et retorisk knep gear og forteller denne mentalitetshistorien – som hittil har gått forlengs – baklengs. Jeg begynner med Woke og Postmodernisme i dag og tråkler meg tilbake til Gerhardsens moderne stat i de gyldne femtiårene, da en mann fortsatt sa det han mente og gjorde det han skulle.

Woke

Woke er et gammelt ord for et eksplosivt nytt fenomen, forsøksvis datert til 2014-2016. Woke er postmodernismens stygge stebarn, dens Mumle Gåsegg, men på en annen arena enn lingvistikk, humaniora og samfunnsvitenskap, nemlig som folkelig tidsånd og utøvende statsfilosofi. Hva kan passe maktmisbrukere bedre enn å si én ting og mene noe helt annet?

Nye fenomener har alltid en historie og de historiene er alltid instruktive. At nye fenomener har en historie er ukjent for de unge, som alltid begynner på nytt som første generasjon i den nye tid. Fortiden er forbi, det er nå det begynner, og det er vi som skal gjøre det. Slik tenkte jeg, slik tenker de nå, slik vil de unge alltid tenke.

Ordet Woke oppsto blant farvede arbeidere i USA før år 1900. Woke er dårlig engelsk for partisippet «vakt», og betegnet vekkelse for sosial reform med et revolusjonært potensial. La oss holde fast ved denne ordets kombinert politiske og religiøse opprinnelse, samtidig rettferdig og illevarslende.

Postmodernisme

Virkeligheten, finnes den? Spørsmålet er urfilosofisk, flere tusen år gammelt, og mer aktuelt nå enn det var da. Postmodernismens – eller normalperspektivets – grunntese er nemlig at virkeligheten, slik vi møter den gjennom våre feilbarlige sanser, og i den grad den overhodet eksisterer, ikke spiller noen som helst rolle. Tenk gjennom den tesens implikasjoner! 

Jeg møtte postmodernismen første gang på slutten av 60-tallet, hos Odd Nerdrum, en mann jeg både kjenner og liker, både som menneske og maler. Men hva han maler, forstår jeg ikke. Han står ikke i en skole, men skapte en. Han plukker litt herfra og derfra i kunsthistorien, og dét, forsto jeg, var postmodernisme.

Neste gang jeg møtte postmodernismen var til støttefag i sosiologi i 1971, en vitenskap jeg kategorisk forkaster. Bare individer har atferd, ikke kollektiver. Enhver sild i enhver stim tverrvender som på kommando av en enkelt solstråles øyeblikkelige brytning i vannspeilet. Men hver sild bestemmer selv.

Birds of a feather flock together

Kollektiver har ikke mer atferd enn bjerk og ener, gran og furu har når de kler fjellet. Gjøk og sisik, trost og stær bestemmer selv når de vår og høst drar nordover og sørover, selv om de i noen grad følger sine artsfrender i en slags «kollektiv bevissthet». Og hver fugl bestemmer selv, mens lerka jubler høyt i sky.

Bjarne Riiser Gundersen hevder i sin bok om denne intellektuelle vekkelsen at ordet postmodernisme første gang er belagt på norsk i 1979 – i bladet Arkitektnytt (Gundersen «Da postmodernismen kom til Norge» (Oslo 2016)).

Men i 1969 – ti år før – brukte vi ved UiO pensumboken «The Social Construction of Reality» (Berger og Luckmann, Anchor Books 1966), og der sto det liksom svart på hvitt: Virkeligheten er ikke gitt, den er skapt. Om ikke dét er postmodernisme, så vet ikke jeg. Jeg stoler ufortrødent og som vanlig på min intuisjon. Postmodernismen har lengre røtter enn dem Gundersen dokumenterer.

I de følgende filosofiske avsnittene behandles Woke og Postmodernisme litt om hverandre, men det er viktig å fastholde at Postmodernismen var en rent intellektuell akademisk grille i noen tiår, mens Woke både er en ny folkelig tidsånd og en ny utøvende statsfilosofi. Postmodernismen er det største felles mål, Woke dets minste felles multiplum: Tankens absolutte nullpunkt.

Postmodernismen tidfestes ofte til den franske filosofen Michel Foucaults bok «Galskapens historie» fra 1961 (på norsk 1973), sammenfallende med det europeiske koloniveldets endelige sammenbrudd. Foucault tar et oppgjør med en av de da rådende filosofiske retningene, strukturalismen, som føres tilbake til lingvisten Ferdinand de Saussure (1857-1913). Postmodernistene ble av den grunn ofte kalt poststrukturalister og/eller konstruktivister. Mange ord – mye forvirring.

En strukturalistisk tese er at ting og fenomener, som faktisk er gitte, bare kan forstås ved deres forhold til og samspill med andre ting og fenomener. Ting og fenomener er i den forstand relative. Foucault går som relativist mye lengre. Ting og fenomener faller i kategorier for oss, men de kategoriene, både de naturlige og de sosiale, er sosialt konstruerte. Et amputert ben er en diagnose og en funksjonshemning i et undertrykkende samfunn av gående, men helt normalt i et sant inkluderende samfunn. Funksjonshemningen ligger i relasjonen (en sant postmodernistisk tese). Språket er en tvangstrøye, et seletøy som binder oss til den slagne landevei som språket stikker ut for oss, og som derved hemmer fri tanke. Den tvangstrøyen som binder vår tenkning og handling er makthavernes kategorier. De herskende tanker er de herskendes tanker.

Postmodernismen svarer: Skal vi utfordre makten, må vi ta igjen med samme mynt. Vi må avsløre maktens diskurs med frigjørende dekonstruksjon og narrativ analyse. Språket tar nødvendigvis form av narrativer, diskurser og fortellinger. For å fri oss fra språkets tvangstrøye, må vi følgelig dekonstruere og påpeke strukturen i den undertrykkende diskursen.

For å bekjempe makt må vi presentere en motmakt, eller iallfall en motvekt. Her feiler Foucault pyramidalt, for hans filosofi erstatter i beste fall klassekamp med lingvistikk. Det var beleilig for kapitalistene og deres politiske håndtlangere, som på den tiden fryktet barrikader og gatekamper. I verste fall bereder Foucault grunnen for løgnens institusjonelle tyranni og alle motsigelsers opphevelse. Derfor fikk Foucaults postmodernisme i minst to tiår en herje fritt på universitetene, på forskning innen humaniora og sosialvitenskap. Den undertrykkelse og lidelse som millioner daglig må tåle hadde postmodernismen ikke den ringeste effekt på.

Michel Foucault fikk snart følge av den nyeste franske filosofiens stjernegalleri, som Derrida, Lyotard, Lacan, Bourdieu, Boudon og Baudrillard blant veldig mange andre: Mat for virkelige highbrows, da i tidsskriftet Profil, nå fortrinnsvis i Morgenbladet.

«Postmodernismen er langt på vei blitt normalperspektivet», skriver Wikipedia i 2023. Det er disse fakultetsspesifikke svartekunstene Gundersen ettergår for norsk sosio-humaniora i sin bok. Med de franske postmodernistenes inntogsmarsj på universitetene lå norsk sosialforskning i noen tiår flatt som en tornadorammet småby i Midtvesten.

Når jeg feller en slik dom over norsk sosio-human forskning, ekstrapolerer jeg fra de vitenskaper jeg har forsket i, pedagogikk og psykologi, og dessuten fra mitt lille forråd av samfunnskunnskap gjennom et liv som spenner den perioden jeg primært behandler. Det er ikke så vanskelig. Jeg legger med andre ord sammen to og to.

«Språk er makt», skrev Rolv Mikkel Blakar i 1973. Han rettet dermed baker for smed og fratok tittelen formann en fremtid i det norske språk. Han hadde ikke forstått at «Makt er språk». Han hadde ikke tenkt over at makten kan bruke språket mot oss alle, ikke bare mot jentene. Noen helt få rakryggede intellektuelle hevet sin røst i protest:

Noen få rakryggede intellektuelle: Hans Skjervheim

En av den norske filosofiens nestorer, Hans Skjervheim, borer dypt og brutalt i den betente visdomstannen, og røsker den ut helt uten bedøvelse. Postmodernismen blir ad dypsindige omveier (Heidegger, Althusser, Husserl, Sartre, Merleau-Ponty) av Skjervheim sporet tilbake til Nietzsches radikale kritikk av sannhetsbegrepet. All logikk, rasjonalitet og vitenskapelighet forutsetter at vi kan identifisere like instanser av noe, at vi kan postulere identitet. Men hos Nietzsche forutsetter identitetspostulatet en forutgående kreativ prosess som er utilgjengelig for bevisstheten. Det finnes derfor ingen demonstrerbar forekomst av noe som helst fenomen; all rasjonell tenkning er illusorisk og alle utsagn, alle påstander om realitet er falske. Grunnlaget for dømmekraften er eliminert hos Nietzsche og postmodernistene, hevder Skjervheim, og dermed også all forutgående filosofi og vitenskap (Norsk litterær årbok 1986, Samlaget).

Nietzsches kritikk av sannhetsbegrepet rammer hans egen sannhet, og reduseres derved til et stykke retorikk. «Det er når ein kjem til dei politisk-filosofiske problemstillingane at ein for alvor ser dei store manglane ved den poststrukturalistiske filososofien. Den eliminerar problemstillingar på ein måte som i praksis berre kan ha fatale konsekvensar. Medan Nietzsche satsa på ein glorifisering av viljen til makt og det sterke mennesket, satsar poststrukturalistane på ei undergraving av makta. Men dette er pr. definisjon fåfengt. Makt vil straks fylla tomrommet; dette er ein konsekvens av dei poststrukturalistiske grunnprinsippa. Og ein poststrukturalistisk politikk i maktposisjon er enten vits eller katastrofe». Fascismen defineres essensielt ved opphevelse av motsigelsen mellom arbeid og kapital. Postmodernismen defineres essensielt ved alle motsigelsers opphevelse. Selvsagt finnes det ingen grunner til å godta en filosofi som eliminerer skillet mellom rasjonell argumentasjon og ren retorikk: «Ein bør ikkje overdriva vanskane med å stå imot slikt», skriver Skjervheim (mine uth.).

Ragnar Kvam jr.:

«Jeg kan ikke komme til noe annet resultat enn at denne «åndsretning» i beste fall hører hjemme i nykonservatismen, men at den i verste fall ikke kan føre til annet enn diktatur, for ikke å si fascisme», sier Ragnar Kvam jr. (Dagbladet 03.09.1986). Han skulle bare visst hvor rett han hadde!

Arild Haaland:

Bergensfilosofen Arild Haaland konkluderer under tittelen «Postmoderne mareritt»: «Til slutt står vi tilbake med en form for retorikk, en ferdighet i å påvirke hverandre gjennom noe annet enn logikk og fakta .. Dermed er vi tilbake til de første greske sofister, før eventyret tok til» (Bergens Tidende 13.10.1983, sitert fra Gundersen 2016, mine uth.).

Ragnar Kvam og Arild Haaland hadde rett. Men de kunne jo ikke ane at postmodernismen skulle forlate de rabiate fakultetene på universitetene og 40 år senere innta regjeringskontorene, som under Woke-regimet logisk og følgeriktig styrer oss direkte mot Tredje verdenskrig.

I dette bladet skrev jeg selv 40 år senere: «Får postmodernismen herje videre, kan vi glemme 1940, 1905, 1884, 1837, 17. mai og Eidsvold 1814. Vår verden er på vei tilbake til et før-antikt nivå. Vi faller rett gjennom taket på Opplysningstiden, Renessansen, Romerriket og Hellenismen. Vi har mye å miste» [Mot Den nye verden, 13. juli 2023].

For når den franske postmodernismens tenkning og metode – narrativer, diskursanalyse og dekonstruksjon – først var introdusert og vel etablert i de samfunnsvitenskapene som politikk og byråkrati rekrutterer fra, da varte det ikke lenge før ordforrådet og retorikken spilte over i de politiske og administrative korridorer. Når virkeligheten ikke er gitt, men skapt, er veien kort til at makten bruker språket mot oss. Med slike kort på hånden har makten midler til å mene én ting og si noe helt annet, og begrunne stasen med folkets beste. Løgnen er satt i system og institusjonalisert. Strømprisene, for eksempel.

Postmodernismen tok skrittet over fra humaniora og etablerte seg som utøvende statsfilosofi på Stortinget, i Regjeringen, i Domstolene og i Redaksjonene. Da var bordet allerede dekket for Woke som folkelig tenkemåte, en ny barnetro, den nye tidsånd. Vi kan tidligst tidfeste skiftet til Putins tale ved sikkerhetskonferansen i München i 2007 [link], senest til folkeavstemningen på Krim i mars 2014 om gjenforeningen med Russland. La oss begynne med et ferskt eksempel:

To herrer i den frie verden

To herrer i den frie verden mintes nylig de sterke industriproduksjonstallene fra sanksjonsrammede Russland. Det viser seg at Russland ikke lengre er en bensinstasjon forkledd som en stat, som hauken John McCain pleide å si. Det viser seg at Russland nå har en større industriell produksjonsbase enn EU-lokomotivet Tyskland (kilde: Ben Aris, vestorienterte BNE-IntelliNews). Vestens ledere «er redde for at de, om de åpner lokket [på Pandoras eske], vil få se noe annet enn det de venter å se, noe annet enn det de tror, noe de ikke vil tro og ikke vil at andre skal tro. Så de er redde for å lette på lokket og kikke inni. Under Den kalde krigen pleide USA å gjøre nettopp det. De lettet på lokket og kikket inni. Men i dag vil de ikke gjøre det. For nå har vi en postmoderne verden og det er ikke fakta som teller, det er narrativer» (The Duran, Youtube 17.03.24).

For å kontrastere slike angelsaksiske dissidenter med noen norske interventer sakser jeg noen narrative fakta over to helsider i Aftenposten 16.03.24: «Russland sliter fortsatt med et lavt produksjonsvolum fra før invasjonen startet», sier Palle Ydstebø, oberstløytnant ved Forsvarets høgskole. «Russland har lagt om til krigsøkonomi», skriver avisen, og viser til at Russland får våpen fra Iran, Syria og Nord-Korea. «Ifølge en kilde i NATO, som CNN har snakket med, har Russland fått minst 6700 kontainere med ammunisjon fra Nord-Korea. Den ukrainske offiseren Tatarigami har funnet at det trolig dreier seg om over 1,5 millioner artillerigranater» (mine uth.).

Etter det avskyelige terrorangrepet i Moskva 22.03.24 – som gjør like stort inntrykk i Russland som Twin Towers gjorde i USA i 2001 – hevder EU- og NATO-pressen nærmest enstemmig at IS står bak. En avvikende røst er militæretterretningen i Kiev, ledet av den russiskfødte terroristen Kyrylo (Kirill) Budanov, som umiddelbart la skylden for Crocus City på Russlands president Vladimir Putin. Den tesen finner også en viss gjenklang i vesten. Tesen om IS propageres for eksempel av hovedlærer i etterretning ved Forsvarets Høgskole Tom Røseth: «IS er ikke det eneste sporet, man kan ikke utelukke andre aktører. Han minner om den gamle historien om at Russland utfører terrorangrep på egen jord for å samle befolkningen .. Gitt grusomhetene de utfører i Ukrania kan det ikke utelukkes, men nå er det mest sannsynlig at IS står bak. Det blir interessant å se hvordan de spinner dette videre, sier Røseth.» (NRK.no 23.03.24, min uth).

Så selv vitenskapen spinner på narrativet, in casu Forvarets Høgskole. I skrivende stund vet ingen helt sikkert hvem som sto bak terroren. Men det faktum at terroristene flyktet fra Moskva og ble tatt ved grensen til Ukraina, hvor håndpengene også kom fra, gir unektelig mat for tanken. For USA hevdet umiddelbart (etter 55 minutter) at dette har ikke noe med Ukraina å gjøre.Hvordan kunne USA vite det, om de ikke selv sto bak?

For ikke å bruke saksen på russiske kilder (de lyver jo, sies det), så finner jeg frem en artikkel fra 12.03.24 hos CNN, en kanal som knapt er russiskvennlig:

«Russland synes å være på god vei til å produsere nesten tre ganger mer artilleriammunisjon enn USA og Europa til sammen .. Russland produserer alene omtrent 3 millioner artillerimissiler årlig .. USA og Europa har samlet bare kapasitet til å sende ca. 1,2 millioner missiler årlig til Kiev, sier en ledende europeisk etterretningsrepresentant til CNN. Den amerikanske forsvarsindustrien har som mål å produsere 100 000 artillerimissiler månedlig innen utgangen av 2025 – mindre enn halvparten av månedlig russisk produksjon nå – og selv det målet er utenfor rekkevidde når $60 milliarder støtte til Ukraina settes på stallen i Kongressen».

Men det er lenge til utgangen av 2025, og det er ikke gitt at Ukraina overhodet består som stat om seks måneder, enn si om to år. Så kriserammede Russland er kanskje ikke helt avhengig av våpenhjelp fra Nord-Korea, Syria og Iran, slik Aftenposten fremstiller det.

Russland har heller ikke innført krigsøkonomi. En krigsøkonomi innebærer i krig at staten med hård hånd rekvirerer våpen fra fabrikkene og mobiliserer arbeiderne til fysisk overanstrengelse for knapp sultelønn med rasjonering på nødvendighetsartikler. En krigsøkonomi er en planøkonomi.

Russland moderniserte mellom 2010 og 2020 den kjernefysiske triaden (luft, sjø og land) innenfor løpende budsjetter, uten øremerkede bevilgninger. Det gjorde ikke NATO, som kjernefysisk er akterutseilt i minst 10-20 år fremover, regnet fra 01.03.2018, da bomben sprang med offentliggjøring av super- og hypersoniske missiler.

USA betaler astronomiske, for ikke å si kosmiske beløp for selv mindre forbedringer i arsenalene, og europeisk militær og industriell kapasitet er nærmest uttømt under sanksjonsregimet. Europa har sovet under den kjernefysiske paraplyen siden NATOs dannelse i 1949. Det er i dag Europa som fantaserer om å etablere krigsøkonomi, i frykt for å komme i knipe mellom et sterkt Russland og et fraværende Amerika.

Russland har innenfor løpende budsjetter utviklet en rekke nye leveringsmidler (landbaserte, havbaserte, undersjøiske og luftbårne) med supersoniske og hypersoniske hastigheter på mellom 10 og 27 Mach, flere med nær ubegrenset rekkevidde for multiple og individuelt målsøkende, styrbare og treffsikre stridshoder, konvensjonelle og kjernefysiske, som NATOs luftvåpen ikke har den ringeste mulighet til å forsvare seg mot eller stanse.

Russland har i dag og i praksis den førsteslagskapasitet som USA var alene om fra 1945 til 1960, da Russland med sine bragder i verdensrommet plutselig nådde kjernefysisk paritet (Sputnik 1957 og Gagarin 1961). Paritet er nå en svunnen drøm for NATO. Men Russland har ingen planer om verdensherredømme. Den planen var amerikansk og er ikke forlatt, men den er utgått på dato.

Det russiske forsvarsbudsjettet ligger i dag på ca. $66 milliarder. Det amerikanske forsvarsbudsjettet er på $850 milliarder, nesten 13 ganger høyere enn det russiske. Amerikansk suveren statsgjeld (inkludert inflasjonsdrivende underbudsjettering) ligger på $34,5 billioner. Tilsvarende tall for Russland er $326 milliarder, sammenlignbart med de russiske pengene EU og NATO har beslagt og helst vil forære til Ukraina. Billioner er større enn milliarder.

EU-landene hadde i 2023 en samlet økonomisk vekst på 0,7 prosent og synkende (kilde: statista.com pr. 25.03.24). Russland, som er i krig, som i 10 år har vært rammet av 10-20 tusen sanksjoner fra EU og NATO-landene, og som er frosset ut av det ikke så gode selskap, hadde i 2023 en økonomisk vekst på 3,5 prosent. Den veksten ventes å stige dramatisk i løpet av året. Russland har mangedoblet sin handel med land utenfor NATO og EU, og importerer ikke våpen fra Kina. Russland har en blomstrende økonomi, en økonomi preget av investeringspress. Den russiske befolkningen er optimistisk og tror på fremtiden. Slik er det ikke lengre med europeerne, som er på vei inn i en dyp manisk depresjon.

Om internett, sosiale medier, NGOer og regimeskifter

Internett hadde allerede i noen få tiår fungert som et lokalt intranett for det amerikanske militæret, da sovjetkommunismen avskaffet seg selv i 1991. Det året ble internett gjort tilgjengelig for offentligheten. For plutselig dukket det opp veldig mange nye stater og vaklende regimer med autoritære tilbøyeligheter og dårlige minner fra Sovjet-dominansen.

The long farewell

USA har i åtti år – siden 1945 – verden over bestrebet seg på å erstatte frihet med tvang, demokrati med diktatur, folkerett med dominans (FN versus rules based order), allierte med vasaller og marionetter, berettigede statsakter med «fullskala invasjon», ytringsfrihet med munnkurv, fred med krig, vold og tortur, sannhet med løgn.

Denne lange bølgen har et mål (berikelse av de rike), noen arbeidsfelter (sivilsamfunn, millitær maktprojeksjon, myk makt, klima, helse og vaksiner, kulturimperialisme, og noen metoder.) Det fører for langt å analysere målet, arbeidsfeltene og alle metodene, men la meg forfølge en av metodene, den som i dag klarest fremstår som Woke: Kampen mot det frie ord.

Kampen mot det frie ord

De sytten amerikanske sikkerhets- og etterretningstjenestene kom i 1991 på den lyse ideen at ytringsfrihet over internett, skapt og understøttet av CIA-, Soros- og Kongress-finansierte NGOer, konsulater og universiteter i tidligere kommunistdominerte land og tidligere europeiske kolonier, var eksplosivt mye mer effektivt for regimeskifte og sikring av amerikansk hegemoni enn kanonbåter og invasjonsstyrker, til en brøkdel av prisen.

Og ikke bare for å hisse misfornøyde befolkninger til massehysteri og statskupp i Sentral-Asia og Midt-Østen, men like mye for å sanke støtte til krig mot gjenstridige regimer blant nølende allierte befolkninger i NATO og EU, under påskudd av å fremme demokrati, likestilling og menneskerettigheter mot barbariet. Amerikansk hegemoni var truet i en tid da USAs andel av verdens brutto nasjonalprodukt fra 1945 til i dag så vidt jeg forstår var redusert fra 60 til 20 prosent: Bruk språket mot folket, tenkte de amerikanske sikkerhetsstrategene: Fôr dem med fortellinger! Fortellinger formerer seg som ild i tørt gress. La folkets misnøye og undring gjøre jobben for oss med frie ytringer! 

La det synke inn i de tusen hjerter: Alt du har kjært, og alt det som gjør livet verd å leve, er skapt av amerikanske sikkerhetstjenester som CIA, Pentagon og NSA med flere (og jeg har sikkert oversett enda flere): SMSer, MMSer og E-poster, tradisjonelle og sosiale massemedier, Telegram-kanaler, WhatsApp, Netflix, HBO, strømmetjenester, Facebook, Instagram, Snapchat, Krigsspill, Kunstig intelligens, og gratis pornografi for alle aldersgrupper og identitetsminoriteter. Alt sammen er skapt av, driftet av, og konsentert og potensiert innerst inne i Dypstatens ormebol av et amerikansk mafiaoligarkat.

Alt det som gjør aviser til ukeblader, alt som senker globale kunnskapsnivåer mot null og eliminerer boklesning, alt som forvandler oss til analfabeter og reduserer oss til dyr, er skapt av og driftes av de transnajonale Engulf & Devour, av CIA & co. Enkle mennesker er enkle å kontrollere. Systemet er driftet i frihetens navn av president Bill Clinton, president Obama, kandidat Hillary Clinton, president Biden, av folk med enorm skjult makt, finansiert av det amerikanske donor-oligarkatet, som kontrollerer den amerikanske Kongressen, the Hill and the House.

Innenfor dette frihetens øyeblikk faller to Irak-kriger (1991 og 2001, som la grunnlaget for IS – et CIA-produkt), Krigen mot Jugoslavia i 1999, to kriger mot Russland i Tsjetsjenia (1996 og 1999-2001, anført av importerte og fanatiske fremmedfundamentalister), Krigen mot Afghanistan (2003-2021, som la grunnlaget for Al-Qaida, der USA på åttitallet hadde rekruttert fundamentalistiske mujahedin mot progressive krefter (på råd til president Carter fra rådgiver Brzezinski, han med sjakkbrettet), Roserevolusjonen i Georgia 2003 (CIA-agenten Saakashvili mot postkommunisten Shevardnadze), Georgias angrepskrig mot Sør-Ossetia og Abkhasia 2008 (Saakashvili og CIA), Oransjerevolusjonen i Ukraina 2004/05 (CIA-agenten Jusjtsjenko mot folkevalgt oligark Janukovitsj).

Hele Den arabiske våren – CIAs stygge stebarn – faller inn under frihetens øyeblikk, da Facebook og lignende gift ble droppet fra kosmos over intetanende islamske befolkninger: Tunis, Libya, Algerie, Egypt, Jemen, Syria, Libanon, Hamas i Gaza, Kosovo i Serbia. Tapstallene går opp i millioner av fredelige sivile som vi har drept. Alt for å sikre USAs globale hegemoni eller, som et minimum, kontrollert kaos i vanskelige områder hvor Russland eller Kina ellers kunne tenkes å få et fotfeste.

Hele denne første bølgen av det amerikanske mafiaoligarkatets kamp mot fred i verden og mot styre ved lov, har en lang forhistorie. Den forhistorien begynner med Europas deling i 1945, Harry Trumans tohodede CIA i 1948 (spionasje og fordekte militære intervensjoner), begynnelsen av Den kalde krigen (Kennans containment), NATO fra 1949, McCarthy-tiden på femtitallet (kommunistjakt bak hver busk), Bush’ Patriot Act (Krigen mot terror med dens kriger fra 2001), og målsettingen om å erstatte det europeiske koloniveldet med universelt amerikansk verdenshegemoni under The Unipolar Moment (1991-2022). Den forhistorien utelates her av plasshensyn, men er fullt tilgjengelig, berømt og beryktet gjennom noen tusentalls gode bøker og titusenvis av gode artikler fra åpne kilder.

Denne første fasen av Dypstatens aggressive ytringsfrihet i alle medier varte fra 1991 til 2014, da et overveldende flertall av befolkningen på Krim plutselig, og for noen uventet, stemte for gjenforening med Russland.

Dét var et sjokk for desinformasjonsindustrien. Et sjokk sammenlignbart med utskytningen av Sputnik i 1957, som førte til bilateral kjernefysisk paritet. Det ble klart for de amerikanske pengetellerne at man hadde nytte av aggressiv ytringsfrihet bare i misfornøyde befolkninger verden over, men at man trengte sensurerte, styrte og kontrollerte medier (tradisjonelle og sosiale) i fornøyde befolkninger som mangler forståelse for verdien av amerikansk hegemoni, og i skeptiske befolkninger som tenderer mot høyrepopulisme eller nasjonal suverenitet i allierte land som Italia (Salvini) Frankrike (Le Pen), Spania (Vox), Hellas (Syriza), Tyskland (AfD) og ikke minst i USA selv (MAGA).

Den andre fasen av CIAs bruk av ordets makt mot demokrati og fred innebærer derfor aggressiv ytringsfrihet paret med sensur, projisering av narrativer, delegitimisering, demonisering og kansellering. Under denne andre fasen av CIAs kamp mot demokrati, fra 2014 til i dag, finner vi kuppforsøk i Hviterussland (Tikhanovskaja), Venezuela (Juan Guaidó), i Tyrkia mot Erdogan(Gülen), krigen mot Syrias Bashar al Assad (som ble forpurret av Russlands Putin i 2015), delegitimisering av valgte regjeringer i USA (Trump), i Ungarn (Orbán) og Slovakia (Fico), i skrivende stund i Georgia (mot president Zurabishvili, nok en påbegynt NATO-orientert roserevolusjon), NATO-orientert manipulering av politiske prosesser i Moldova (Maia Sandu), Finland i NATO (Sanna Marin), Sverige i NATO (takk Carl Bildt), Estland (Kaja Kallas), Armenia (statsminister Pashinjan), Latvia og Litauen. Listen kan forlenges, men dét kan ikke denne artikkelen.

USAs lange kamp mot frihet og demokrati under The unipolar moment (1991-2022) anvendte en rekke mekanismer:

• Sentraliserte og kontrollerte massemedier underlagt den amerikanske Dypstaten. USA hadde for 40-50 år siden omtrent 60 ulike mer eller mindre uavhengige mediekorporasjoner, eid av oligarker. De er nå redusert til seks hus, eid av rike menn og koordinert med Kongress-komiteene, presidentadministrasjonen og etterretningstjenestene, slik at budskapet i massemediene (fjernsyn, aviser og radio) er enstemmig i USA og Europa.
• Sosiale medier, eid av verdens aller rikeste menn (Bezos, Zuckerberg osv.), samarbeider tett med CIA, NSA og Kongress-komiteene, og luker ut skadelige tanker og budskap, feier ut nesten alle skadedyr.

Tradisjonelle medier er i sin helhet underlagt sensur i Norge, Europa og USA. Hvor du enn snur deg, får du det samme strømlinjeformede budskapet. I USA, men mindre i Europa, møter sensuren en viss motstand (for eksempel hos ytringsfrihetsfundamentalisten Elon Musk for Twitter X og dissidentkanalen Judging Freedom, Judge Napolitano på Youtube). Årsaken er at USA politisk er delt i to, mens EU er nesten helt enhetlig og byråkratisert. Et europeisk unntak i England er The Duran (samarbeidet mellom Alex Christoforou og Alexander Mercouris). I Norge har vi ikke andre små oaser for fritt ord enn steigan.no og noen få individuelle, aktverdige intellektuelle bloggere, som i den store sammenheng samlet spiller en liten og ufarlig rolle. 

Denne desinformasjonsindustriens koordinering med Dypstatens mørkeste og hemmeligste irrganger og ormebol er illustrert, dokumentert og analysert av blant andre Mike Benz, tidligere viseminister for internasjonal kommunikasjons- og informasjonspolitikk under Trump-administrasjonen, som nå leder organisasjonen Foundation for Freedom Online. Denne desinformasjonens mekanismer og forgreninger bygges på aggressiv overvåkning, automatiserte algoritmer og inhuman kunstig intelligens: Storebror ser deg.

Mike Benz’ bidrag foreligger på en rekke plattformer, blant mange for eksempel disse:

Woke goes public 2014–2024

Den nye bipartiale neokonservative statsfilosofien har vært rådende i USA siden 1991. To av av dens forløpere var Ronald Reagan og Margareth Thatcher. Det teoretiske fotarbeidet ble i nyere tid gjort av William Buckley jr., Dick Cheyney, Madeleine Albright, Paul Wolfowitz og Zbignew Brzezinski, folk av et visst format, fulgt av ynkelige epigoner som Antony Blinken, Jack Sullivan og den illevarslende Victoria Nuland. Hovedmålet har vært å bevare og spre USAs truede globale hegemoni med absolutt alle midler.

Denne nye statsfilosofien er postmodernistisk i den forstand at den produserer og propagerer løgnaktige fortellinger hevet over kritisk og informert diskusjon, og som sådan har den på få år spredt seg til Europa under dekke av atomparaplyen. Vi må gjøre som amerikanerne sier, ellers kommer russerne og tar oss. I andre henseender er den mye eldre, og går tilbake til det britiske imperiets tapte verdensherredømme etter Andre verdenskrig. En sentral faktor har vært kontrollen over de tradisjonelle mediene, som nevnt ovenfor.

Men rundt 2014 går Woke public og vi får fenomener hos menigmann som kanselleringskultur, krenkingskultur, identitetspolitikk, matangst, klimafrykt, vaksine-pushing og et avskaffet offentlig ordskifte.

Kanselleringskultur

Ved noen universiteter har man sluttet å undervise i Shakespeare og Dostojevskij. Shakespeare skrev nedsettende om jøder og Dostojevskij sies å være en storrussisk sjåvinist. Han skrev riktignok en bok om «De fornedrede og krenkede» i 1861, men det hjelper ikke. Kort etter at Weinstein ble dømt for tafsing i USA, mistet Norge sin mest talentfulle politiker, Trond Giske, fordi han var så flink til å danse. Kanselleringskulturen skled ned Atlanterhavsbakken på noen få uker. Å dytte noe tibake opp Atlanterhavsbakken, er et evig og fåfengt sisyfosisk arbeid.

Selv jeg, som på nittitallet hadde klippekort i og inntekter fra den nå åndsforlatte nasjonale pressen, jeg kommer ikke lengre til orde, og møter ansikter fortrukne i angst og vantro avsky fordi jeg mener noe annet enn det som bys oss av Joe Biden.

Biden finansierer hver dag Israels folkemord mot palestinerne, han kan stanse folkemordet ved å ta en telefon til Netanyahu. Men Biden er svak og senil og det er ikke ham som styrer USA. Hva kan være bedre for Dypstaten enn en senil president som gjør det han får beskjed om? Problemet er bare å få ham gjenvalgt. Israels folkemord kontrolleres av den jødiske lobbyen AIPAC i USA, som har bestukket et stort flertall av representantene i den amerikanske Kongressen. Israel gjentar det folkemordet som vi andre utkjempet Andre verdenskrig for å overvinne. For å preisere: Jeg liker både jøde og greker – og enkelte kristne – men jeg steiler over israelere i apartheid-staten Israel.

Og ingen i Europa protesterer kraftfullt, for ingen tør å legge seg ut med USA, nå det svakeste imperiet vi har sett siden britenes tap under Suez-krisen 1956 og Tyrkias svekkelse før Første verdenskrig. Haakon Lie og Jens Christian Hauge sørget for å selge tungtvann til Israel i 1958 for at landet skulle utvikle atomvåpen. Vi handler fortsatt med Israel og vi har ikke stengt ambassaden der. Vi protesterer for all verden, men følger med på ferden.

Krenkingskultur

I Norge styrer flertallet. Flertallet er stort, og har for lengst gått woke. Flertallet sanker stemmer ved sin godhet, ved blindt å støtte såkalte minoriteter. De minoritetene har for lengst alle sine rettigheter sikret ved lov, og bør ikke hisses opp av stemmesankere i de politiske partiene. Kvinner har stemmerett og likelønn, og tjener de mindre enn menn, har de valgt feil yrke og utdannelse, og har seg selv å takke.

Diskriminering på grunnlag av religion, kjønn, rase, nasjonalitet og legning er forbudt og kan rettsforfølges etter gjeldende lov. Dette er ikke noe å fingere politikk over. På Karl Marx’ tid, under romantikken, hadde vi en arbeiderklasse som godt visste hvem som eide fabrikkene og styrte landet. Ingen er så fattige og verdige som «Fattige folk» hos Dostojevskij eller under «Hard Times» hos Dickens. Første bind av Marx’ «Kapitalen» er en milepæl i engelsk sosialhistorie.

Men under Woke-ideologien er fienden blitt usynlig. Det perfide i budskapet fra WMF Davos er at den tiendedelspromillen som eier alt og styrer oss alle, hisser imaginære fornedrede og krenkede minoriteter opp mot imaginære flertall, med potente virkemidler som hashtag-mobilisering over sosiale medier. Den imaginære klassekampen mot alt og intet henter sin emosjonelle kraft fra det gode i hjertene våre, og retter den mot oss selv. Vi står i en hobbesiansk alles kamp mot alle uten å få øye på fienden, som har gjemt seg godt bak alle gode saker.

Ukrainske flyktninger har det verre enn alle andre flyktninger, og kommer derfor gratis og først i alle køer, fordi det politisk korrekte Norge støtter folkemorderen Zelenskij, som ofrer en million unge ukrainere for at Biden skal vinne valget i USA i november 2024. En god general kapitulerer når han har tapt en krig. Zelenskij er en quisling som lar USA og 50 støttespillende stater (blant dem Norge) føre en tapt krig mot Russland i landet hans, på bekostning av hans egen befolkning, som kunne vært spart. Han bærer også den største delen av ansvaret for at Ukrainas befolkning er redusert fra 52 millioner i 1991 til omtrent 20 millioner i dag (min utregning). Det er svært mye bedre å være ukrainer i Norge enn ukrainer hjemme hos Zelenskij. Det er tilsvarende mye bedre å være ukrainer i Russland, som har absorbert og tar seg av 7-8 millioner av dem. Italia er en stat med en mafia. Ukraina er en mafia med en stat.

Identitetspolitikk

Dette er et tema jeg kvier meg sterkt for å berøre. Det krenker min naturlige bluferdighet. Jeg sier med min mor: Kjærligheten mellom to mennesker er noe rent og vakkert noe, som vi snakker om så lite som mulig. I et land jeg vet om, kan man i enkelte delstater irreparabelt kjønnsoperere og hormonbehandle barn i småskolealder, mot foreldrenes ønske, etter en juridisk betryggende saksgang til barnets beste og hensyn tatt til vurdering fra psykologer, sosionomer, sykepleiere, pedagoger og andre salgbare eller fanatiske eksperter. Individuell galskap er psykiatri, men kollektiv galskap er sosiologi eller politikk, og i begge fall Woke.

Vi har avtalefrihet i Norge. Alle par kan inngå juridisk bindende avtaler om felles seng og bord, felleseie eller særeie, og gjensidig arverett for egne og andres barn. Samkjønnede er like for norsk lov, og hvis Kirken har innsigelser, kan den ordne opp selv. Samkjønnede ekteskap er strengt tatt et teologisk lærespørsmål, ikke noe politikerne skal fingre med.

I Tyskland kan du skifte kjønn ved å fylle ut et skjema på internett. Men bare én gang i året. Ordnung muss sein. Jeg mener å ha sett en video av Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen svinse rundt i Oslo sentrum med korte rosa vippeskjørt og hårete, bare legger. Kanskje jeg husker feil. Dem om det, men har slikt noen som helst offentlig interesse i et land som skal styres av stat og kommune?

Hvilket land har det sterkeste, mest moderniserte og kamptrente forsvaret? Hvilket land får mest ut av forsvarskronene? Hvilken verdensdel er akterutseilt og i panikk for at USA eventuelt trekker seg ut av NATO? Hvor er det demokrati? Hvor styrer byråkrater og mafiaoligarkater? Kan det være i EU og NATO? Hvilket utenforstående land finansierer folkemordet i Palestina? Hvilket imperium styrer verden rett mot Tredje verdenskrig?

Disse retoriske spørsmålene illustrerer at Woke nå er blitt utøvende og rådende statsfilosofi i Norge og i NATO og EU. For politikerne svarer verken sant eller riktig på disse spørsmålene. Avisene skriver verken sant eller riktig om disse sakene. Selv vitenskapen strekker våpen overfor disse problemstillingene, ikke minst ved Forsvarets høgskole. Woke som folkelig tidsånd representerer forenkling av alle vanskelige spørsmål, flertallsdiktatur over minoriteter, kansellering av selvstendig tenkende, politisk knefall for USA og EU, bortfall av norsk historie og kultur, et godhetstyranni og en nesten ufattelig evne til blindt å tro på tull. Woke er løgn i destillert form. Løgn er sannhet, krig er fred.

Disposisjon

Jeg lærte på skolen at en stil har en innledning, et innhold og en konklusjon som, begrunnet i innholdet, belyser innledningens problemstilling. Pål Steigan skriver i sin innledning at min artikkelserie om oppvekst i Norge, reprodusert etter 25 år på steigan.no, er en tidlig analyse av de prosesser som førte til at Norge gikk Woke.

Konklusjon

Oppvekst i Norge er et like stort problem nå som for 25 år siden, nemlig uvitenhet, kulturtap og vold. Intet av det som er gjort på 25 år av anvendt pedagogikk og psykologi har endret noe som helst. Alt det Stortinget har gjort for å bedre oppvekstkår i Norge kan betegnes som underdanig og lydig postmoderne forskning, tidsåndstenkning og maktmisbruk. Dette har Stortinget gjort mot barn, de mest nysgjerrige, lærevillige og lærenemme av alle Guds skapninger. Selv foretrekker jeg ordet løgn. Løgn og bedrag er den mest treffende betegnelsen på norsk politikk under den postmoderne statsfilosofien.

Stemmerett i valg på styrende organer krever et minimum av kunnskaper. Ansvaret for kunnskap hviler på skolen, og skolen styres av Stortinget. Noen har glemt å lære de unge det som trengs for å kunne kreve stemmerett. Noen har glemt det, og det er på Stortinget de har sittet, de som har glemt det.

De som ikke forstår hva jeg sier, og som ikke ser at jeg har dokumentert det, de vet selv for lite, og beviser derved min tese. De er ikke meningsberettigede og har forspilt sin injurierende kraft.

Nordmenn er historisk kjent som et kongetro folk. Nordmenn er snille og de er glade i fedrelandet. De respekterer Grunnloven og Eidsvold 1814 (i den grad de husker slike fjerne forhold). Nordmenn stoler på politikere fra eget og andres parti, for de sitter jo tross alt på Stortinget og vil Norge vel. Nordmenn stoler på at Regjeringen og våre allierte vil beskytte oss mot de forferdelige russerne og den reinkarnerte Adolf Hitler over grensen ved Storskog. Nordmenn tror på det som skrives i avisene, det som sies i radio og vises på fjernsyn. Det norske folket er ikke hemmet av fornuften. Folk tror antagelig at hvis vi innfører den norske grunnloven i Kongo i morgen, så blir det like fint i Kongo i overimorgen som det er i Norge i dag, like fint å jobbe som å danse…

Hvor går vi?

Er Woke en bølgetopp som følges av en bølgedal? Eller er Woke den nye normalen? Dette er et viktig spørsmål. For den Woke-politikken vi fører i USA og Europa fører med logisk nødvendighet til Tredje verdenskrig, til et globalt israelsk Armageddon.

Men nå er det heldigvis slik at verdenspolitikken i motsetning til vanlige syllogismer aldri følger logikkens strenge lover. Virkeligheten har en uvane med å manifestere seg. Selv om en avskyelig folkemorder som Netanyahu i teorien kan tenkes å trykke på den gale knappen, trekker kreftenes parallellogram egentlig i en helt annen og mye hyggeligere retning. Vi kan nesten trygt innta en avventende optimistisk holdning.

De europeiske kolonimaktene holdt verden i et knipetak i bortimot 500 år, med sine rov og sine folkemord. Etter Andre verdenskrig overtok USA den hvite manns byrde, men kjemper på vikende front. Resten av verden har utviklet seg under åket, under våre lederes brutale og tanketomme tåketale, og finner sammen mot ondets rot.

Gamle uvenner i Sør-Amerika, Afrika, Midt-Østen, Sentral-Asia og Østen ser at de har felles interesser mot Det Kollektive Vest. Det Globale Sør reiser seg mot de brutale imperialistene (mot oss, altså), de gjør opp seg imellom i lokal valuta og forener seg, i det raskt voksende handelspolitiske BRICS, nå med 11 medlemmer og kanskje 80 land på vent, i den omfattende Shanghai-gruppen (SCO – internasjonal politikk, forsvar, sikkerhet, økonomi) dannet av Russland og Kina i 2001, med 80 prosent av den eurasiatiske landmassen, 40 prosent av verdens befolkning og 20 prosent av globalt BNP), i den økonomiske Eurasiatiske union (Russland, Kasakhstan, Kirgisistan, Hviterussland og, inntil videre, Armenia), Den kollektive sikkerhetspakten (CSTO, Russland, østeuropeiske, kaukasiske og sentralasiatiske stater, en østlig NATO-kopi med sin egen paragraf 5) og i den transport- og handelsorienterte Kaspi-konvensjonen av 2018 (fem stater med kyst til Kaspi-havet).

Disse sammenslutningene, som domineres av Russland og Kina, har veier og belter (øst-vest og nord-sør), nye finansinstitusjoner, større befolkninger, mer penger, større produksjonsbase og ildkraft, nye handelsruter, sikre forsyningslinjer, en ny optimisme.

Alle ser de at vi står overfor Den nye verden, en verden av samarbeidende enkeltland. Den som først heiste flagget, i München i 2007, siden sterkere hvert år, fulgt av handling, fulgt med beundring av åtte milliarder i verden rundt oss, er diktatoren Vladimir Putin. Vi kan kanskje håpe at Kina vil prøve å tale Vesten til fornuft etter at vi kansellerte et europeisk Russland vi trenger. Putin har satt Europa sjakk ved å spille Kina ut mot USA på det geopolitiske sjakkbrettet. For fire-fem år siden hadde Putin 52 av 54 afrikanske statsledere på besøk hos seg i Kreml. Noe har lenge og i all stillhet vært i gjæring.

Kanskje Gunnar Skirbekk mot alle odds likevel har rett, kanskje moderniteten fortsatt har en vei å gå, et slag å slå, om ikke nettopp med batongen, mot en himmel full av stjerner…

oss 100 kroner!

oss 200 kroner!

oss 500 kroner!

oss 1000 kroner!