Krigslobbyen i USA: Europa må sende soldater til Ukraina!

0

I en artikkel i det prestisjetunge Foreign Affairs skriver Alex Crowther, Jahara Matisek og Phillips P. O’Brien: Europe—but Not NATO—Should Send Troops to Ukraine.

Alex Crowther er Senior Fellow ved Transatlantic Defense and Security Program at the Center for European Policy Analysis og pensjonert oberst fra US Army. Jahara Matisek er militær professor ved U.S. Naval War College, forsker ved European Resilience Initiative Center og oberstløytnant i U.S. Air Force. Phillips P. O’Brien er sjef for School of International Relations and Professor of Strategic Studies ved University of St. Andrews.

De er med andre ord krigsindustriens og krigspartiets menn og uttrykker antakelig det som er krigslobbyens syn i USA: Europa må sende soldater inn i direkte krig mot Russland på ukrainsk jord.

The Spectator kommenterer artikkelen her: Could Europe send troops to Ukraine? Forfatteren Colin Freeman er tidligere sjefskorrespondent for Sunday Telegraph.

I en artikkel publisert i tidsskriftet i går, «Europa – men ikke NATO – bør sende tropper til Ukraina», hevder tre innflytelsesrike militærakademikere at det nå er «en voksende blokk av land som er åpne for direkte europeisk intervensjon i krigen». De aktuelle nasjonene har ikke akkurat formulert det slik så langt. Frankrikes president Macron, som først tok opp spørsmålet om intervensjon tilbake i februar, har bare sagt at det ikke kan «utelukkes», mens Polens utenriksminister, Radek Sikorski, mener det er «ikke utenkelig».

Intervensjon, insisterer forfatterne, er ikke så apokalyptisk som det høres ut. Til å begynne med ville ikke artikkel 5 bli utløst fordi landene ville handle i Europas navn, ikke Natos. Og i stedet for å dra rett til Bakhmut for å kaste seg ut med russerne, ville Euro-styrken holde seg hundrevis av kilometer unna – mest sannsynlig vest for elven Dnipro, vannveien som deler Ukraina i to.

Det store spørsmålet er dette: hva ville skje når bodybags begynte å komme hjem? Tropper stasjonert i betydelig antall ville være et åpenbart mål for russiske missiler, og uten artikkel 5 for å beskytte dem, ville Kreml sikkert bli fristet til å angripe. Mr. Glen Grant (tidligere britisk militærattaché og rådgiver for forsvarsdepartementet i Ukraina, o.a.) sier at enhver medvirkende europeisk regjering må akseptere mulig tap av liv. Han mener imidlertid at fordelene oppveier risikoen, og at det å utgyte blod vil vise Europas engasjement på en måte som det å gi våpen eller penger aldri kan gjøre.

Politisk er blod mye dyrere enn skatt. For mange europeiske nasjoner ville alt utover noen få dusin falne være ukjent politisk territorium i moderne tid. I Vestens Afghanistan-kampanje, for eksempel, bar Amerika, Storbritannia og Canada hoveddelen av de 3500 ofrene, mens de fleste europeiske deltakernasjoner mistet 50 eller mindre.

Hvis dødsfallene i Ukraina skulle begynne å øke i hundrevis, enn si tusenvis, ville kravet om å trekke tropper ut Ukraina raskt vokse. Alt som skulle til ville være for én nasjon å gi etter, og Putin kunne si – med en viss rett – at når det ble tøft, var ikke Europa så resolutt likevel.

Stedfortrederkrigen kan gå over i direkte krig

Disse signalene må tas på alvor.

NATO taper stedfortrederkrigen på slagmarkene i Ukraina, slik John Maersheimer forklarer her:

For realistiske folk som ønsker fred er den naturlige konklusjonen at det haster med å få til en fredsløsning.

En av de få fornuftens stemmer på statsledernivå i Europa er Ungarns Viktor Orbán. Han sier:

«I dag i Brussel er flertallet krigspartier. En militær stemning hersker i Europa, og politikk styres av krigens logikk. Alle, fra alle kanter, forbereder seg på krig. NATOs generalsekretær ønsker å skape en NATO-ukrainsk styrke. Europeiske ledere er allerede involvert i krigen. Jeg hører dem som det er deres egen krig. Dette er en militær virvelvind som leker med ild, frister Gud selv. Vi husker dette godt, de har personlig erfaring, vi har lært dette godt. Verdenskriger ble aldri kalt verdenskriger».

Men for krigsindustrien politikere betyr det at det er på tide at også europeerne må blø.

Totalt er det nå 15.860 ukrainske menn i «stridsdyktig alder» som har fått kollektiv beskyttelse i Norge per 31. mars.

Tidligere forsvarssjef og general Harald Sunde mener ukrainske menn i tjenestedyktig alder har en moralsk plikt til å reise tilbake til Ukraina for å slutte seg til forsvarskrigen mot Russland og sier til Nettavisen:

– Jeg slutter meg til Natos generalsekretær Jens Stoltenberg når han sier at Ukrainas kamp er vår kamp. Når vi så unisont bygger opp under Ukrainas kamp, så er det etter mitt skjønn et etisk og moralsk ansvar, også for det ukrainske folk å kjempe for sin frihet, sier han.

Til nå har ingen ledende politikere i Norge sagt at de vil sende norske soldater for å kjempe og dø mot Russland i Ukraina, men det er det neste logiske skrittet. Hva mener krigsentusiastene på Stortinget?

Det er 80 år siden nordmenn døde på østfronten sist, mener politikerne at det er på tide å gjenta «suksessen»?

Se også Alexander Mercouris kommentere situasjonen på fronten i Ukraina:

Siste:

NRK skriver:

Ukraina får nå den langtrekkende versjonen av raketten Atacms. Våpenet kan treffe russiske baser langt bak frontlinjen.

Forrige artikkelUkraina: USA dobler innsatsen, Russland tar det helt med ro
Neste artikkelSi nei til globalt helsediktatur