Hvordan Irans «strategiske tålmodighet» gikk over til alvorlig avskrekking

0
Illustrasjon: The Cradle.

Irans gjengjeldelsesangrep mot Israel ble ikke utført uten ryggdekning. Landets strategiske partnere Russland og Kina gir Teheran en slik ryggdekning, og deres rolle i Vest-Asias konflikt vil bare vokse hvis USA ikke holder Israel i sjakk.

Av Pepe Escobar.

Litt over 48 timer før Irans luftmelding til Israel på tvers av himmelen i Vest-Asia, bekreftet den russiske viseutenriksministeren Sergey Ryabkov det som så langt i beste fall hadde vært hysj-hysj diplomatisk snakk

Den russiske siden holder kontakt med iranske partnere om situasjonen i Midtøsten etter det israelske angrepet på det iranske konsulatet i Syria.

Ryabkov la til: «Vi holder konstant kontakt [med Iran]. Nye dybdediskusjoner om hele spekteret av spørsmål knyttet til Midtøsten forventes også i nær fremtid i BRICS».

Deretter skisserte han Det Store Bildet:

Samkjøringa med israelske handlinger i Midtøsten, som er kjernen i Washingtons politikk, er på mange måter i ferd med å bli grunnårsaken til nye tragedier.

Her har vi, kortfattet, Russlands øverste diplomatiske koordinator med BRICS – i året med den multipolare organisasjonens russiske presidentskap – som indirekte meldte at Russland sikrer Irans rygg. Iran, skal det føyes til, ble nettopp et fullverdig BRICS+-medlem i januar

Irans luftbårne budskap denne helgen bekreftet dette i praksis: deres rakettstyringssystem brukte det kinesiske Beidou satellittnavigasjonssystemet så vel som det russiske GLONASS-systemet.  

Dette er etterretning fra Russland og Kina som leder bakfra, og er et grafisk eksempel på BRICS+ i virksomhet.

Ryabkovs «vi holder konstant kontakt» pluss satellittnavigasjonsinformasjonen bekrefter det dypt sammenkoblede samarbeidet mellom Russland-Kina strategiske partnerskap og deres gjensidige strategiske partner Iran. Basert på omfattende erfaring i Ukraina, visste Moskva at det psykopatiske Israel ville fortsette å eskalere hvis Iran bare fortsatte å utvise «strategisk tålmodighet». 

Omformingen av «strategisk tålmodighet» til en ny strategisk balanse måtte ta litt tid – inkludert utveksling på høyt nivå med russisk side. Tross alt gjensto risikoen for at det israelske angrepet mot det iranske konsulatet/ambassadørens residens i Damaskus godt kunne vise seg å være 2024-remiksen av drapet på erkehertug Franz Ferdinand.

(Den 28. juni 1914 ble Franz Ferdinand og hans hustru myrdet av serbiske nasjonalister i Sarajevo, i attentatet som har fått navnet Skuddene i Sarajevo. Dette mordet ble den umiddelbare årsak til den første verdenskrig, o.a.)

Og ikke glem Hormuzstredet

Teheran klarte å oppheve de massive vestlige psykologiske operasjonene som hadde som mål å presse landet til å begå et strategisk feiltrinn. 

Iran startet med et avledende mestertrekk. Da amerikansk-israelsk fryktporno gikk av skaftet, drevet av skumle vestlige «intel», foretok Islamic Revolutionary Guard Corps (IRGC) en rask sidelengs manøver, og kapret et israelsk-eid containerskip nær Hormuzstredet. 

Det var en eminent og elegant manøver – som minnet det kollektive vest om Teherans grep om Hormuzstredet, et faktum som er umåtelig farligere for hele det vestlige økonomiske korthuset enn et begrenset angrep på deres «hangarskip» i Vest-Asia. Det skjedde uansett.

Og nok en gang, med en viss grad av eleganse. I motsetning til den ‘moralske’ hæren som har spesialisert seg på å drepe kvinner, barn og eldre og bombe sykehus, moskeer, skoler, universiteter og humanitære konvoier, rettet det iranske angrepet seg mot sentrale israelske militære steder som Nevatim og Ramon-flybasene i Negev og en etterretningssenter i de okkuperte Golanhøydene – de tre sentrene som ble brukt av Tel Aviv i sitt angrep på Irans konsulat i Damaskus.

Dette var et svært koreografert show. Flere tidlige advarselsskilt ga Tel Aviv god tid til å utnytte amerikansk etterretning og evakuere jagerfly og personell, som ble behørig fulgt av en mengde amerikanske militærradarer som koordinerte forsvarsstrategien. 

Det var amerikansk ildkraft som knuste mesteparten av det som kan ha vært en sverm av 185 Shahed-136 droner – ved bruk av alt fra skipsmontert luftvern til jagerfly. Resten ble skutt ned over Jordan av The Little Kings militære – den arabiske gata vil aldri glemme hans forræderi – og deretter av dusinvis av israelske jetfly. 

Israels forsvar var de facto mettet av den selvmordsdrone-ballistiske rakettkombinasjonen. På den ballistiske missilfronten gjennomboret flere den tette labyrinten av Israels luftforsvar, med Israel som offisielt hevdet ni vellykkede treff – interessant nok, alle traff superrelevante militære mål. 

Hele showet hadde budsjettet til en mega blockbuster. For Israel – uten engang å telle prisen på amerikanske, britiske og israelske jetfly – kostet bare det flerlags avlyttingssystemet det minst 1,35 milliarder dollar, ifølge en israelsk tjenestemann. Iranske militærkilder teller kostnadene for deres drone- og missilsalver til bare 35 millioner dollar – 2,5 prosent av Tel Avivs utgifter – laget med fullstendig egenprodusert teknologi.

Et nytt vestasiatisk sjakkbrett 

Det tok bare noen få timer før Iran endelig metastaserte fra strategisk tålmodighet til seriøs avskrekking, og sendte en ekstremt kraftig og flerlags melding til sine motstandere og mesterlig forandret spillet over hele det vestasiatiske sjakkbrettet.   

Skulle de bibelske psykopatene engasjere seg i en ekte varm krig mot Iran, er det ingen sjanse i helvete for at Tel Aviv kan avskjære hundrevis av iranske missiler – de toppmoderne som er holdt utenom det nåværende showet – uten en tidlig varslingsmekanisme spredt over flere dager. Uten Pentagons paraply av våpen og midler er israelsk forsvar uholdbart. 

Det vil bli fascinerende å se hvilke lærdommer Moskva vil ta av denne overfloden av disse lysene på den vestasiatiske himmelen, med sine slue øyne som registrerer den paniske israelske, politiske og militære scenen mens varmen fortsetter å stige for den sakte kokende – og nå skrikende – frosken.

Når det gjelder USA, passer ikke en krig i Vest-Asia – en den ikke har planlagt selv – deres umiddelbare interesser, som en gammeldags Deep State-utøver bekreftet via e-post: 

Det kan permanent avslutte områdets rolle som en oljeproduserende region og astronomisk heve oljeprisen til nivåer som vil krasje verdens finansstruktur. Det kan tenkes at USAs banksystem kan kollapse på samme måte hvis oljeprisen stiger til 900 dollar fatet dersom Midtøsten-oljen kuttes av eller ødelegges.

Det er ikke rart at Biden-kombinasjonen, dager før den iranske reaksjonen, febrilsk ba Beijing, Riyadh og Ankara, blant andre, om å holde Teheran tilbake. Iranerne kunne til og med vært med på det – dersom FNs sikkerhetsråd hadde innført en permanent våpenhvile i Gaza for å dempe den regionale stormen. Washington var tyst. 

Spørsmålet nå er om det vil forbli stumt. Mohammad Bagheri, sjef for generalstaben til de iranske væpnede styrker, gikk rett på  sak

Vi har formidlet et budskap til Amerika gjennom den sveitsiske ambassaden om at amerikanske baser vil bli et militært mål hvis de brukes i fremtidige aggressive handlinger fra det sionistiske regimet. Vi vil betrakte dette som aggresjon og vil handle deretter.

Det amerikanske dilemmaet bekreftes av tidligere Pentagon-analytiker Michael Maloof: 

Vi har rundt 35 baser som omgir Iran, og de blir dermed sårbare. De var ment å virke som avskrekking. Det er klart at avskrekking ikke lenger er på bordet her. Nå blir de den amerikanske ‘akilleshæl’ på grunn av deres sårbarhet for angrep.

USA-baser i Midtøsten. Kilde: US Army.

Det er fullstendig usikkert hvordan USA-Israel-kombinasjonen vil tilpasse seg den nye iransk-skapte avskrekkingsvirkeligheten. Det som gjenstår, for det historiske øyeblikket, er det pregnante luftshowet utført av det muslimske Iran som på egen hånd slipper løs hundrevis av droner og missiler over Israel, en bragd som har blitt feiret over hele islams land. Og spesielt i den forslåtte arabiske gata, underkuet av døende monarkier som fortsetter å gjøre forretninger med Israel over de døde kroppene til palestinerne i Gaza. 

Forrige artikkelexitWHO: Høringssvar om EUs fornybardirektiv
Neste artikkelKrigsdagbok del 105 – 4. til 9. februar 2024
Pepe Escobar
Pepe Escobar er spaltist i The Cradle, redaktør i Asia Times og en uavhengig geopolitisk analytiker med fokus på Eurasia. Siden midten av 1980-tallet har han bodd og jobbet som utenrikskorrespondent i London, Paris, Milano, Los Angeles, Singapore og Bangkok. Han er forfatter av utallige bøker; hans siste er Raging Twenties.