oss 100 kroner!
Den tyske statsledelsen er på offensiven: Innad vil de forby et parti med opposisjonelle synspunkter, utad diskuterer de angrep på Moskva. Krigen med Ukraina får både innenlandske og utenlandske konsekvenser. Som et ledd i motstanden mot krigen og den økonomiske politikken mobiliserer de tyske statslederne til demonstrasjoner for et forbud mot AfD.
Å skremme med ytre høyre har vært en grunnleggende strategi for å gjennomføre den grunnleggende høyrepolitikken fra slutten av det forrige århundret. Kampen mot AfD i Tyskland og stempling av all opposisjon som høyreekstrem er et eksempel på økende totalitær ensretting og krigsforberedende tiltak.
Ssoialdemokratene mer enn halvert – AfD mer enn dobla
De tyske sosialdemokratene går tilbake fortsatt. Sammenlikna med valgresultatet i 2021, har de tapt nesten seks av sine ti velgere, 57 prosent. Alternative für Deutschland som er imot den tyske deltakelsen i Ukrainakrigen og blitt møtt med store demonstrasjoner fra det hegemoniske styrende intellektuelle sjiktet og trusler om forbud, har bare gått ubetydelig tilbake etter massedemonstrasjonene. Fra valget i 2021 har AfD gått fram med 80 prosent.
Opposisjonen i Tyskland er likevel i klart mindretall. Opposisjonen kan kanskje regnes til nær 30 prosent, og blir overstyrt i Bundestag, den tyske parlamentariske forsamlinga. Wagenknechts parti må regnes til denne opposisjonen, men oppnår bare rundt fem prosent.
Fordi AfD av mange i Tyskland og ellers i Europa, særlig i Norge, regnes nærmest som et nazistisk parti, kan det være interessant å nevne et program som de opererer med på hjemmesida si:
AfDs umiddelbare handlingsprogram:
- Vi vil åpne Nord Stream 2!
- Vi garanterer ren, sikker og billig strøm fra kjernekraft og kull!
- Vi vil redusere alle energiskatter og -avgifter kraftig!
- Vi vil endelig betale ut den lovede koronastøtten!
- Vi fjerner alle skatter og avgifter på drivstoff!
- Vi garanterer: aldri mer nedstengning!
Dette er jo ikke akkurat et sosialistisk program, men er det et nazistisk program som må forbys? AfD har jo ikke noen uniformerte mobiliserte gatepøbler? Skattereduksjonene er jo tradisjonell borgerlig/høyreorientert politikk, sjøl om det i Internasjonalen heter «av skatter blir vi tynget ned» som argument for revolusjon. Hvem får bruke skatteinntektene til hva? Det er de som forakter dem som betaler inn skattene.
Hvorfor ikke endre politikken, i stedet for å forby?
I en kronikk i Aftenposten 25.09.2000 skreiv statsviterprofessor Øyvind Østerud en kronikk med overskriften Demokratiets rystelser. Kronikken var et foredrag han holdt på konferansen International Society for the Study of European Ideas i Bergen litt tidligere.
Østerud siterer den slovenske filosofen Slavoj Žižek som «nylig [satte] den strategiske bruken av det høyrepopulistiske skremmebildet på spissen i følgende ordelag.»
Norge, som andre europeiske land, opplever politiske rystelser. Fremgangen for Fremskrittspartiet – og den enda mer dramatiske tilbakegangen for Arbeiderpartiet – er et akutt uttrykk for dypere politiske bevegelser.
Velgerne er ikke bare troløse overfor partiene, men kaster om på store deler av det politiske landskapet. Det politiske stoffskiftet går raskere innenlands, samtidig som det nasjonale demokrati utfordres av globale og overnasjonale krefter. Båndene mellom folket og makten er under endring.
De venstreintellektuelle forlater arbeiderklassen
Østerud fortsetter:
For den liberale venstrefløy er ikke lenger den tradisjonelle arbeiderklassen politisk korrekt. I en bok fra 1995 – «Elitenes opprør og sviket mot demokratiet» – ga avdøde Christopher Lasch en kraftfull formel for denne endringen. Formelen sa at elitenes opprør startet i kjølvannet av 1968, da de venstreintellektuelle gradvis forlot arbeiderklassen til fordel for en radikal forestilling om modernitet som store folkegrupper sto fremmede overfor. De kulturradikale elitene ble anti-folkelige, og definerte de bredere samfunnslags meninger og holdninger som reaksjonære.
Overtar ytre høyre det folket de venstreintellektuelle forlot?
Deler av denne diagnosen nærmer seg det helt åpenbare: Nye partier på den folkelige høyrefløy – Nasjonal Front, FPÖ m.fl. – fylte et politisk tomrom som oppsto etter som de intellektuelle, toneangivende massemedier og den liberale venstrefløy forkastet «folket», vendte ryggen til dagliglivsproblemene i utrygge nabolag, og definerte etablerte politiske fellesskap som foreldede.
Den bredere politiske sammenhengen er oppløsningen av tradisjonell partiforankring gjennom nye former for velgerappell, særlig blant noen av de store arbeiderpartiene. De har beveget seg mot sentrum, renset programmene for sosialistiske levninger, satset sterkere på markedsløsninger, liberalisering, effektivitet og globalisert åpenhet.
Den europeiske fortroppen for denne omorienteringen er Nye Labour i Storbritannia.
Flukten inn i underholdning og hjemmesitting — rasjonelt
Østerud skreiv altså kronikken i september 2000, for 24 år sia. Alt da var tegnene som er enda tydeligere i dag lett å se. Østerud avslutter sin kronikk med en forklaring på hjemmesitting:
Den nylig avdøde amerikanske økonomen Mancur Olson hevder i en fersk bok at gjennomsnittsvelgeren er uvitende om politiske spørsmål. Hun eller han har liten kunnskap om hvilke valg som tjener egne interesser eller andre velgere. De fleste bryr seg lite om beslutninger som er avgjørende for samfunnsutviklingen, men er ivrige forbrukere av underholdning og trivialiteter. Politikere tilpasser seg dette, engasjerer medierådgivere og spiller kvasi-politisk stemningsmusikk.
Den første vrien i Olsons argument er at uvitenhet er rasjonelt. Det er rasjonelt fordi sjansen for den typiske velger til å påvirke valgutfallet er forsvinnende liten.
«Alt henger sammen med alt»
Det autoritære styret utvides
Ensretting, nedstenging, forbud,
det grønne skiftet og krig
Alle de nye aktuelle politiske offensivene henger sammen. De som styrer roper på mer makt, mer forbud. Koronatiltaka med sine mange tilfeldige nedstenginger, stadig mer ensretta presse, politisk ensretting av organisasjonslivet med det politiske motebegrepet «i samsvar med våre verdier», tiltaka som det grønne skiftet og at vi settes på krigsfot. I tillegg til redusert levestandard.
All politikk som er i strid med «den eneste mulige politikken», må hindres og forbys.
De styrende ser ikke en gang behovet for å være taktisk, de føler at de bare kan ture framover som et godstog. Foreløpig lykkes de. Men godstoget med den store farta kommer snart til toglinjenes ende…
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
