oss 100 kroner!
Hvordan skal de som ønsker krig, opprustning, sanksjoner og annet få ‘solgt’ det uten ved hjelp av medier? Dette er den femte artikkelen i en serie på fem om propaganda før og nå.
«Vladimir Putin, denne vulgære lille tsaren, bossen i en gangsterstat» (fra kronikk i Aftenposten i 2016). «Kremls narrespill» (VG 2021). «Den mystiske velkledde diktatoren», «den bedragerske diktatoren», «morder», «den verste krigsforbryteren i dette århundret», «skydd som pesten» og «paria».
De siste karakteristikkene stammer fra en dokumentar som NRK viste 7. januar 2017 om Syrias president Assad, der til og med NRKs oversettelse av dokumentaren var tendensiøs, som da begrepet «to maintain power» (å beholde eller opprettholde makten) ble oversatt med «å klamre seg til makten».
Hva er dette om ikke propaganda? Jamfør særlig punkt 4 og 7 i «åtte klassiske propagandateknikker» i del 2 av denne artikkel-serien. Mange mener naturligvis at karakteristikkene av Putin, Assad og Kreml er fortjente og at karakteristikkene derfor ikke er propaganda. Men i hvor stor grad skyldes det at vi har blitt ‘propagandisert’ eller ‘hjernevasket’ til å tro at det er fortjent?
Poenget her er å vise to eksempler på sterk negativ subjektivitet i norske mediers omtale av visse land og ledere. Mange i Norge bruker omtrent like sterke ord om Jens Stoltenberg, men de får ikke lov til å breie seg i Aftenposten, NRK, VG osv.
Propaganda og reklame/markedsføring har mye til felles og er kanskje de aller mest omfattende og inngripende massefenomenene. Forskjellen er naturligvis at reklame har et i utgangspunktet positivt budskap, som lokker oss til å kjøpe visse produkter, mens propaganda kan være både positiv og negativ, fremme hat mot noe og gode følelser for annet. Firmaene som står bak, kan være de samme og de bruker til dels de samme teknikkene (som bygger på vitenskap som psykologi og sosiologi) til å selge krig som når de skal selge såpe. Men reklame er langt lettere å identifisere, blant annet fordi den skal være merket som reklame, mens propaganda ofte er mer subtil og innbakt i det vi ser på som journalistikk. Derfor er det vanskeligere å ha en bevissthet om hva som er propaganda, selv om den er nær sagt over alt hele tiden.
Hva gir grunn til å tro at de som har mye eller mest makt ikke også ønsker makt over mediene? Hva gir grunn til å tro at de ikke også ønsker innflytelse på organisasjoner med stor eller nærmest absolutt autoritet, som Amnesty International, FN og FN-organisasjoner og til og med underholdningsindustrien?
Hvordan skal de som ønsker krig, opprustning, sanksjoner og annet få ‘solgt’ det uten ved hjelp av medier? Hvordan skal de få folk, og særlig politikerne, til å ønske krig uten å ha et PR-apparat som hjelper dem med å overbevise oss om at den og den befolkningen i det og det landet trenger ‘hjelp’ mot ‘diktatoren’, eller at kvinnene i et land må ‘frigjøres’ (med bomber)?
Jeg sier ikke noe om hvor stor innflytelse ‘verdens herskere’ har over disse, kun at de prøver å skaffe mest mulig innflytelse.
PR-byråer tar på seg alle oppgaver. Og de vet naturligvis hvilke knapper de skal trykke på. PR-byråer hevdet til og med at røyking er sunt. Et av byråene heter Hill & Knowlton. Det sto bak et av de aller mest kjente tilfellene av kynisk og utspekulert krigspropaganda da det i 1990 fikk en 15 år gammel jente til å vitne gråtende for USAs kongress om at irakiske soldater etter invasjonen av Kuwait hadde tatt spedbarn ut av kuvøser på et sjukehus der og lagt dem på gulvet for å dø.1 Det var blank løgn, svart propaganda. Men det ‘gjorde jobben’ via USAs TV-kanaler (og videre ut i verden), da det fikk en motvillig opinion og tvilende politikere til å ønske krig mot Irak. Hill & Knowlton har ellers også tatt oppdrag for Oslo kommune samt at de sto bak «Møteplass Oslo 2020» på Litteraturhuset.
Hva med propaganda når det gjelder krigen i/om Ukraina? For det første framstilles den som kun en krig mellom Russland og Ukraina og som om Russlands invasjon var uprovosert. Begge deler er feil.
Vi kan ellers slå fast at vi aldri vil få vite hvor mye av alt det som sies som er sant. Men vi vet at mediedekningen av denne krigen er like ensidig som dekningen av krigene mot Libya og, særlig, Syria. Derfor får ikke ‘NATO- mediene’ med seg Russland-vennlige ukrainere som jubler over at Russland har tatt over kontrollen i deler av Ukraina. Store deler av befolkningen i Donbass har jo ønsket det i åtte år. Kun i svært få unntakstilfeller har norske medier vært på den russiske siden av frontlinjen. Og da får de kjeft fra sånne som Helsingforskomiteen. Etter at NRK brukte et innslag fra russisk TV julaften 2021 ble de derfor felt av PFU.2
Dette er ikke noe forsvar for Russlands invasjon av Ukraina, som jeg kritiserte allerede første dag. Men Russland forsvinner ikke uansett hvor mange i Norge som ønsker det. Krigen er et sørgelig faktum som vi må forholde oss til. Og den har sine årsaker, som norske/vestlige medier og politikere helst ikke vil snakke om, dels fordi de er medansvarlige for krigen og dels fordi de ønsker å vinne krigen. Medienes reportasjer går som vanlig hånd i hanske med USA/NATO/EU og Norges politikk. Det har også tidligere undersøkelser påvist.
Til tross for at det meste er usikkert kan vi i det minste slå fast at mengden av informasjon etter Russlands invasjon 24. februar 2022 overstiger alt vi tidligere har sett og hørt når det gjelder vestlige mediers dekning av kriger. Aldri tidligere har en statsleder tidligere fått så mye gratis reklame som Ukrainas president Volodomyr Zelensky. Det har ikke vært mange dager uten at Zelensky har vært på TV-skjermer over hele Vesten og uten at alle større medier i Norge har omtalt krigen, mer eller mindre på samme måte, ved kun å være på Ukrainas side av fronten.
Skyldes det at Zelensky fortjener det eller at vi har blitt propagandisert til å tro at han fortjener det? Hvorfor fikk ikke Gaddafi og Assad samme type medfølende mediedekning? Fordi de er slemme, mens Zelensky er snill? Eller fordi vi har blitt propagandisert til å tro det?
Hva er virkningen av slik mediedekning? Den viser seg blant annet ved at det har blitt selvfølgelig å gjøre det som Norge har hatt ‘forbud’ mot siden 1959, nemlig å sende våpen til land i krig. «Åtte av ti nordmenn vil gi mer våpen til Ukraina», ifølge NTB i april 2022.
Hadde så mange som 8 av 10 nordmenn sagt det hvis norske medier hadde informert ordentlig fra begge sider av fronten samt fortalt om årsakene til krigen? 8 av 10 er ellers omtrent det samme antallet som omtrent på samme tidspunkt sa at de er fornøyde med (NATO)medienes dekning av krigen.
«Fortellingen om ukrainernes heltemodige kamp mot russiske invasjonsstyrker mobiliserer i så stor grad at det har vært enkelt for politikere i land som Norge å slå en strek over etterkrigstidens prinsipp om ikke å sende våpen til land i krig» – Cecilie Hellestveit i Nettavisen 25. september 2022. På Stortinget er det som kjent 100 % oppslutning om å føre krig mot Russland ved å levere våpen og annet til Ukraina, helt sikkert også en del soldater eller ‘instruktører’. Til sammenligning kjenner jeg ikke til så mye som en nordmann som ønsker å sende våpen til palestinerne (konflikten mellom Israel og palestinerne dekkes på en langt mer nøytral og objektiv måte).
Det må ha vært den ensidige dekningen av krigen i Ukraina som fikk utenriksminister Anniken Huitfeldt til å påstå at krigen er «langt mer alvorlig enn det vi har sett i andre kriger» (NRK 4. april 2022). Hun må også ha dårlig hukommelse. For ‘glemt’ er USA og andre NATO-lands kriger mot Nord Korea, Vietnam, Irak, Libya og Syria – alle med varierende grad av norsk medvirkning.
Spissformulering: Hvis NRK, TV 2, Aftenposten osv hadde vist nærbilder og videoer fra Norge/NATOs kriger i Libya og Syria, intervjuet libyere og syrere som kaster sine forbannelser over de norske/vestlige lederne som bombet dem, hadde Ola og Kari Nordmann hatet Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Barack Obama like mye som de hater Putin.
Jfr hva NRK-veteranen Tomm Kristiansen sa i avisen Vårt Land 6. april 2022:
«I Libya deltok Norge i 2011 med 588 bombeslipp. 72 sivile ble drept, ifølge Human Rights Watch. Hva som skjedde vet vi ikke, for fotografene var sendt ut av landet. Vi har ikke sett småjenta som ble matet av sin mor utenfor huset, og så var alt slutt. Vi ble aldri kjent med bonden som pløyde sin arme jord, guttungene på moped som ble blåst i lufta. Hadde vi sett de bildene, ville Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre måttet svare for uhyrligheter de nå anklager Russland for».
Kristiansen, som døde sju måneder etter dette, 72 år gammel, er dermed også nok et eksempel på at det nesten bare er pensjonister og andre som er økonomisk uavhengige som tør å si det som det er.
_______________________________________
1. https://www.youtube.com/watch?v=WkRylMGLPMU&t=335s
2. «Har Norge et kompetent organ for å sanksjonere medier som desinfomerer? PFU (Pressens Faglige Utvalg) fyller muligens den rollen når det gjelder innenriks, men ikke når det gjelder land som Norge fører kald eller varm krig mot. Det er min konklusjon etter tre klager til PFU». Med rett til å juge – steigan.no
Foregående artikkel finner du her:
