Huitfeldt som ambassadør: Utvidelse av politikernes retrettmuligheter

0
Anniken Huitfeldt
Av Ove Bengt Berg.

Det viktigste ved utnevnelsen av yrkespolitiker Anniken Huitfeldt til ambassadør, Norges representant, i USA, er ikke det at det er en partiutnevning. Det viktige er at dette utvider området for jobber som politikere kan få som godt lønna karriere- og retrettstillinger. Lokkemiddelet for å bli politiker øker, enda flere områder utvides for å gi plass til avsatte politikere og dem som blir lei etter å ha gått direkte fra skolebenken til statsrådspost og ønsker seg større individuelt handlingsrom for egne private behov. Uten sånne lokkemidler blir det vanskelig å rekruttere politikere til det gjennomførte uniformerte politiske livet i dag.

Like før Anniken Huitfeldt blei avsatt, skreiv statsviterprofessor Janne Haaland Matlary i sin faste spalte i Dagens Næringsliv at Huitfeldt ikke var kvalifisert for jobben som utenriksminister etter det hun hadde vist etter at hun tiltrådte. Mye kan tyde på at det var alle andre kvalifikasjoner enn de som trengtes til utenriksminister som gjorde at Huitfeldt fikk jobben. Som interne partihensyn, hensynet til regjeringspartner Sps partikabal og hensynet til det viktige kvalifikasjonskravet kjønn. Det blei sagt at Huitfeldt ikke hadde egen handlingsevne som statsråd, men måtte ha beskjed for hvert eneste lille skritt hun skulle ta. Når det passa sånn var det lett å fjerne henne når det var nødvendig å ha en sterkere og mer sjølstendig minister og derfor mer egna utenriksminister som Espen Barth Eide.

AP-toppene er nesegruse i sin beundring av Hillary Clinton, hun som sa «We came, we saw and he died» med en liten latter da Gaddafi hadde blitt slaktet av jihadistene.

Det er som Ap-høvdingen Thorbjørn Berntsen sa og som han blei miljøvernminster på: «Hvem vil danse med Anniken Huitfeldt?». Huitfeldt har likevel et sterkt internt partinettverk, så det er ikke bare bare å kaste henne så sterkt mot hennes vilje som hun offentlig nærmest parti-illojalt uttrykte da hu blei avsatt. Mange hensyn må tas da videre. Såret må plastres og pleies for at det ikke skal utvide seg.

Viken ville gi Ap mange verv

Både Huitfeldt og nestleder Tonje Brenna var begge imot at det meningsløse fylket Viken skulle oppløses. Deres argument var at den eneste måten å gjøre det mulig for Ap som parti å få et fylkesflertall på Østlandet var at velgerne fra Østfold og Buskerud var med og oppveide Høyres store oppslutning i Oslo og Akershus. Ved avgjørende innsats fra Aps tidligere partisekretær Martin Kolberg som argumenterte med nærhet mellom styrende og styrte som et viktig demokratisk prinsipp, måtte partikoryfeene Huitfeldt og Brenna gi seg. Men med uten sjans til flertall på fylkesnivå, hva slags retrettstillinger skulle Aps håpefulle karrierister da lokkes med? Og alle dem som Støre avsetter. Ledende partimedlemmer må få en «forsikring» — at de aldri blir kasta under hjula.

Å bli ambassadør en en utmerka, behagelig og passe uviktig stilling når utenrikspolitikken blir viktigere og viktigere og nesten nærmest må styres av regjeringa ned til minste detalj. Å gjøre ambassadørstillingene til en utvida del av belønnings- og retrettsystemet vil virke tiltrekkende for mange for å få dem medlemmer.

I USA har det vært vanlig at en blir ambassadør fordi en har gitt mange penger til den seirende presidentens valgkamp. I Norge har det å være ambassadør vært et fag. Med et ekstremt høyt kvalifiseringskrav der bare fem med ekstrem høy faktakunnskap kommer inn på utdanninga hvert år. (De som ikke blir blant de fem blir ofte journalist i stedet).

Av tidligere politikere som blei ambassadør etter at den politiske karrieren var over, er Aps tidligere partileder Reiulf Steen i Chile fra 1992 til 1996. Steen blei nærmest utvist av Norge for å ikke lage vansker for den seirende Ap-lederen Gro H. Brundtland. Fra 2003 til 2007 var tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal ambassadør i Tyskland og Høyres tidligere partileder og utenriksminister Jan Petersen i Østerrike fra 2009 til 2014.

Om Huitfeldt blir en god ambassadør i USA? Hun blir i praksis en politisk sekretær, et sterkt styrt politisk postbud. Det er ikke så viktig. Viktigst for Støre er at hun ikke er utenriksminister lenger, og at hun har fått vakkert plaster på såret så verken hun eller hennes nære partifeller blir et problem for partileder Støre eller for partimedlemskapets karrieremuligheter.


Denne artikkelen ble publisert av Politikus.

Forrige artikkelNorge som arktisk frontlinjestat?
Neste artikkelHvordan angripe Russland uten at russerne forstår at Tyskland står bak?