oss 100 kroner!
Del 2
Hvordan kan det så ha seg at israelerne, og sionistene i særdeleshet – disse som i svundet tid så seg truet av Amalek – nå synes å innta en motsatt rolle. Et narrativ som vi gjennom lang tid har vennet oss til, endrer seg nå fra å være et offer, til å bli en overgriper. Som jeg har vært inne på i en tidligere artikkel, er et narrativ en mental konstruksjon som vil kunne veksle mellom sine indre motsigelser.
En motsigelse – med det ene elementet fremme i bevisstheten; det andre skjult i underbevisstheten. Dette er i Det nye testamentet benevnt med ordet diabolos – tankene og narrativenes skjulte natur – hvor hvert enkelt element er bygget opp og holdt ved like ved hjelp av sin motsigelse. Den ene får sin energi, sitt meningsinnhold og berettigelse, ved hjelp av sin motsetning. Eksempel på dette er begrepet ond, som vi ikke kan forstå uten å se det i sammenheng med begrepet god; og i denne sammenheng: offer og overgriper.
Dia betyr – på tvers, mellom – og viser til sammenhengen mellom motsetningene. Bolos kommer fra ordet ballein, som betyr å kaste ball. Med andre ord: en ballek mellom to deltakere. For de av leserne som ikke kjenner til det, så er dette ordet i Det nye testamentet oversatt med ordet djevel. En metafor, og personifisering av dette fenomenet. Det som driver balleken, og som gir den energi til å fortsette, er i Det nye testamentet benevnt med ordet satana – den/det som skaper motsetninger. En metafor, og personifisering vanligvis oversatt med ordet satan. Du kan lese mer om dette i min artikkel om Julefeiringen, publisert her på steigan.no den 26 desember 2023.
Helt siden nazistenes overgrep overfor vårer jødiske søsken, har det utviklet seg en sterk offerrolle som preger mange av dem, selv den dag i dag. Et traume, som ennå ikke har funnet sin forløsning.
I de mange spirituelle tradisjoner er offerrollen, i tillegg til moderne psykologi, forklart som en sterk tilknytning og identifikasjon med narrativet. Sammen med et slikt narrativ følger gjerne følelser av underlegenhet, og en forestilling om at de er sårbare, svake og maktesløse. Offeret anklager gjerne de mange omkring seg for livets omstendigheter, uten å ta ansvar for at disse i regelen utgjør del av et narrativ, slik vi allerede har vært inne på. En forestillingen om at omverdenen skylder dem noe styrkes.
Når vi her i landet står overfor et offer, er vi på grunn av vår kristne tradisjon, tilbøyelig til å vise omsorg og sympati. Dette gir offeret fordeler, ikke bare av følelsesmessig karakter, men også reellt. Jo mer oppmerksomhet et offer får for sitt narrativ, jo mer blir det indentifisert med det. Det suger livskraften ut av sine omgivelser. Kravet til omgivelsene om å vise omsorg blir forsterket, og trenger etter hvert stadig dypere ned i det ubevisste.
På et eller annet tidspunkt endrer rollene seg, og motsigelsen i narrativet, nemlig overgriperen bringes frem i bevisstheten. Tyrannen trer frem fra sitt skjulested ved å styre sine omgivelser – ved å utøve makt – både gjennom tanker, følelser og bruk av ord. I siste instans, gjennom sine handlinger … slik vi har sett, særlig i løpet av tiden etter den 7. oktober. Handlinger vi i alminnelighet ikke forventer av et offer. Overraskende og sjokkerende som det er for oss alle.
Og så en ting som er minst like viktig: Våre hjemlige aktører gir sammen med sine kolleger i vesten ubetinget støtte til israelerne; og det uansett hva som enn fremkommer av lidelser i den palestinske befolkning. Grusomme og bortenfor enhver beskrivelse som de er.
Det avtegner seg et narrativ i tillegg til det som allerede er nevnt. Et narrativ som er knyttet til skyldkompleks – forårsaket av likegyldighet eller direkte delaktighet i overgrepene mot våre jødiske søsken under andre verdenskrig. Mange spilte den gangen rollen som overgriper. Dialektikken i dette narrativet gjør at de samme, og deres etterkommere, i dag spiller rollen som offer. Offeret som ikke våger å stå imot anklagene om antisemittisme. Engstelige som de er for å få dette rettet mot seg. Den institusjonaliserte feighet. Allment akseptert og for dem det eneste tillatte.
Det blir tydelig for oss at også noen av våre jødiske søsken, og de som støtter dem, kan gjøre seg skyldig i uhyrligheter som ikke står tilbake for noe av det vi har sett opp gjennom historien. I så måte deler de vår menneskelighet, og agerer som oss andre under gitte omstendigheter. Ingen unntatt – verken våre jødiske søsken, eller den offentlige «skikkelighet» her hjemme i Norge. Alle dem med de «riktige» meningene, og som lar det blåse i basun for seg ved hver anledning hvor det er tale om fridåm, demåkrasi ænd jumen raits. Våre egne fariseere, midt iblant oss.
Kritiske bemerkninger om hvordan israelerene ter seg overfor palestinerne blir besvart med anklager om antisemittisme. Antisemittisme ? Urimelig og meningsløs som en slik anklage er. For som det heter seg i Salomos Ordspråk 3,12 : «For den Jahve elsker, refser han, slik en far gjør med en sønn han har kjær». Eller i Salomos Ordspråk 13,24 : «Den som sparer sitt ris, hater sin sønn. Men den som elsker ham, tukter ham tidlig».
Og ikke bare det. Palalestinerne er jo også semittter, og er i følge legenden etterkommere av den førstnevnte av Noas tre sønner : Sem, Ham, og Jafet. Ordet semittisk ble, i følge Store Norske Leksikon, for først gang anvendt av den tyske historikeren August von Schlöser i 1781 – men da i forbindelse med deres språk. De aller fleste av semittene snakker i dag arabisk. Et mindretall, det vil si jødene, tok på sytten- og attenhundretallet i bruk hebraisk. Hebraisk hadde inntil da, som talespråk, vært ute av bruk siden jødene ble drevet i utlendighet, diaspora.
Sitatet nedenfor viser at man i jødiske tradisjon har vært seg bevisst konsekvenser av egne handlinger langt tilbake i tid. Helt tilbake til og før den tiden da Mosebøkene ble skrevet. Konsekvenser som gjør seg gjeldende gjennom generasjoner. Fire i tallet. Og dette tallet – fire – som anvendes til stadighet i Det gamle testamentet, utrykker noe helt og fullstendig. Sitatet, hentet fra Fjerde Mosebok 14,18 (tilsvarende finnes også tre andre steder i Mosebøkene), lyder som følger:
«Jahve er langmodig og rik på miskunnhet, «han» (utadgående – i motsetning til den innadgående kraft) forlater (no-se) misgjerning (a-won) og overtredelse (pa-sa); men «han» lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd».
Pa-sa betyr egentlig å bryte med det som naturlig følger av å leve i overensstemmelse med hvem vi er i dypet av oss selv, vår deltakelse i communio. A-won, et av Det gamle testamentets ord for synd, er det handlingsmønster som følger av dette.
Vi følger en gammel tradisjon, ved å se på følgene av våre handlinger. Gode som onde – såkalt, og de mange narrativer dette skaper i oss. En tradisjon våre jødiske søsken ikke er alene om. Det er nok å nevne sanskrit ordet karma, en nedarvet intensjon med påfølgende handlingsmønstre og hendelser som bidrar til å gjøre oss selv og våre medmennesker mer bevisst. Pedagogikk og øyeåpner av den mest subtile sorten – ikke straff – for det blir for primitivt, og bidrar bare til en rekke nye narrativer.
Det er derfor umåtelig viktig at isralerne selv forstå følgene av sine handlinger, både i Gaza og på Vestbredden. Også de av oss her hjemme i Norge, som nå ikke sier ifra, og de mange i vesten for øvrig. Alle dem som velger å se en annen veg uten å gripe inn og tale israelerne til rette; forført som de er av dialektikken i sine respektive narrativer – med de virkninger dette får for dem i ettertid.
Alle disse som ikke vil foreta seg noe – lite gjerne vil vi vel være i deres sko – når den dag kommer da de må forlate sin kropp, sine følelser og tanker. For ingen ting annet vil de ha enn sin bevisshet eller mangel på sådan – deres argumentasjon og synspunkter vil ikke lenger være til hjelp for dem. Ei lenger kan de manipulere og fare med løgn. For i den stund vil det kun være den nakne sannhet – Alithea (det som ikke er skjult) – som nå kommer tilsyne. Dette som de ikke har vært villig til å se. Bevisshet er et åpent og barnlig blikk, uten at inntrykkene filtreres gjennom de mange narrativer. Rustningen tas ifra dem, og naken blir de stående. Alt det som de har holdt skjult for seg selv og andre blir nå åpenbart. For se alle sammen: keiseren har jo ingen klær!
Det Netanyahu gjør, sammen med sine likesinnende, er ikke navnet Yisrael verdig. Han som nå i stedet gjør seg Amalek lik. Yisrael er ikke et navn som gis den foretrukne, men er en tilstand vi erfarer i dypet av oss selv. Navnet gis oss fra en stemme i vårt indre, og som kjennetegner kvaliteten i det som finnes der – communio. Og den kampen det med navnet Yisrael referes til, er nettopp de anstrengelser vi gjør for å frigjøre oss fra våre narrativer, og virkeliggjøre communio – først i form av en refleksjon i den ytre verden. Dernest manifistert til fulle i vårt indre. Et samfunn bestående av compagne e compagni. Det sanne Yisrael.
Og så da. De såkalte kristensionistene mener at dannelsen av staten Israel – Eretz Israel – er en forutsetning for Yeshuas gjenkomst. Dette kan i følge dem bare skje i det våre jødiske søsken samler seg, i det såkalte hellige land, og vender om til kristendommen. Med tanke på hva det gammeltestamentlige ordet kodesh og de nytestamendtlige ordet hagios betyr, nemlig annerledes, kan det umulig være riktig.
De som befolker dette landet i dag – og da tenker jeg på våre jødiske søsken spesielt – er forført av narrativer som leder til apartheid og et pågående folkemord. Et hat ulikt noe av det vi har sett i verden på veldig lang tid. Og ingen skal komme å fortelle meg at det dypeste i oss, vår deltakelse i communio, kommer til uttrykk på den måten. Uttrykt som det snarere er i den kristne tradisjon med begrepet christos, avledet av christo, som betyr å salve. Salvet med nettopp kodesh eller hagios – en annerledeshet, bortenfor ethvert narrativ. Helt ulikt det vi nå ser.
Hvem er det ikke i stedet som inntar denne rollen, annet enn den tre år gamle jenta som ligger under en haug med betongblokker og armeringsjern – sprikende i alle retninger. Tilstøvet til det ugjenkjennelige. Og som knapt får puste. Fastklemt uten å kunne bevege seg. Ei jente som har fått revet av seg armen eller et ben, og som nå kjenner på uutholdelige smerter. Smerter så vanvittig sterke at hun er ved å miste bevisstheten. Hun som kjenner livskraften ebbe ut – uten krefter igjen til å rope på mamma. Sin kjære mamma. Hvor er mamma ? Redd, ja så vanvittig redd at hun fryser til, blir nummen, stiv og livløs – uten lenger å kunne bevege på noen deler av kroppen. Det blir stille. Dørgende stille – slik at israelerne, sammen med sine medspillere her hjemme hos oss og i den vestlige verden for øvrig – kan slå fast at Israels rett til å forsvare seg selv er blitt håndhevet. Fullendt til deres tilfredshet.
Hva er vel en araber for dem, annet enn et usivilisert og voldelig vesen. Et uvesen. Ikke verdt noe. Et noe man for enhver pris ønsker å unngå.
Så – tilbake til den lille jenta. Hvorfor nettopp tre år? Jo, fordi hennes venstre hjernehalvdel modnet først i slutten av det tredje leveåret. Deretter ville også hun så smått ha utviklet sine første narrativer. Men hun var ikke riktig der enda. Derfor kjente hun ikke til noe hat. Hatet hadde ikke fått slå rot i henne. Ekte deltaker som hun med det er i communio. Og nå i stedet – derfor sittende rundt bodet sammen med de øvrige av våre venner, i en lang rekke av compagne e compagni.
For det offisielle Norge og vesten for øvrig gjenstår det å gjengi et sitat fra Matteus 25, 35 – ord som uttrykkes med den tre år gamle jentas stemme, og som finner gjenklang i dypet av vårt selv:
«Så skal han si til dem … jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Da skal de svare ham, også de, og si: Herre (Yeshua), når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke? Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg».
Nå ? Hva sier dere til det, dere som styrer og steller?
Første del av denne artikkelen leser du her:
