oss 100 kroner!
Den russiske presidenten Vladimir Putins møte i Moskva onsdag med de øverste embetsmenn i økonomiske departementer og ledere i de sørlige områdene – det som historisk er kalt «Novorossiya» – signaliserer et betydelig initiativ i Kremls geostrategi, med globale konsekvenser, ettersom konflikten i Ukraina bukter seg frem mot en ny fase.
Det som slår en med en gang, er at Putin slår sverdene om til plogskjær på et tidspunkt da USA og dets allierte slår på krigstrommene. En måte å se onsdagens møte på er faktisk at det er et svar på den fantasifulle uttalelsen 10 dager tidligere fra Frankrikes president Emmanuel Macron om at europeiske hærer kan marsjere inn i Ukraina for å presse russerne tilbake.
Putin signaliserte noe dyptgripende – at krigsrop om å beseire Russland allerede er fortid. Med erobringen av den strategiske byen Avdiivka og den raske fremrykningen lenger vest siden den gang, står byer som Pokrovsk, Kostyantynivka og Kramatorsk nå overfor en frontlinje som nærmer seg raskt, full av tegn på at den russiske hæren nærmer seg.
Etter hvert som de russiske styrkene får større fart i Donetsk-regionen blir spørsmålet om hvor de vil stoppe stadig vanskeligere å svare på. Det er fortsatt mye uferdig. En stor konsentrasjon av russiske militære som står overfor Kharkov er illevarslende. Odessa er også i det russiske siktet.
Fremdriften i russiske operasjoner kan virke langsom. I løpet av den siste måneden har russiske styrker bare vunnet rundt 100 kvadratkilometer av ukrainsk territorium (i henhold til Belfer Centres siste krigsrapport mellom Russland og Ukraina), men i en utmattelseskrig kommer vippepunktet helst uventet, og før man får sukk for seg er alt over. Wall Street Journal skrev at Ukraina har få gjenværende militære festninger i Donbass, noe som betyr at med hvert russisk fremrykk må Ukraina trekke seg tilbake til ofte underforberedte posisjoner.
En New York Times-rapport på torsdag med tittelen Mutual Frustrations Arise in US-Ukraine Alliance endte med en dystert bemerkning som siterte vestlige tjenestemenn og militæreksperter om at «en kaskadekollaps langs fronten er en reell mulighet i år».
President Joe Biden var påfallende fåmælt da han avsa dom over krigen i sin State of the Union-tale i den amerikanske kongressen torsdag, bortsett fra å advare Kreml retorisk om at «(vi) vil ikke gå bort. Vi vil ikke bøye oss». Den kryptiske bemerkningen kan bety hva som helst, men han erkjente at «I utlandet er Russlands Putin på marsj …»
Viktigere er det at Biden bekreftet og forsterket sin tidligere forpliktelse om ikke å sende tropper for å delta i krigen i Ukraina. Og hans fokus var på de to partienes varslede National Security Bill som angivelig vil gjenoppta storstilt militærhjelp til Ukraina, en lov som nå er enda mer usikker på grunn av Donald Trumps ustoppelige bølge frem til å bli kandidaten til det republikanske partiet.
Frykten for at USA går vekk fra krigen får europeerne til å skjelve. Den franske presidenten Emmanuel Macrons bemerkning mandag i forrige uke om å sende vestlige bakkestyrker til Ukraina gjenspeilte krigerske utsagn og bravader som ofte følger med frustrasjon. Tidligere denne uken oppfordret Macron Ukrainas allierte til ikke å være «feige» når de støtter Kiev for å kjempe mot russiske styrker. Torsdag gikk han videre på et møte med partiledere for å gå inn for en «ingen grenser»-tilnærming for å motarbeide Russland.
Men det er et større bilde også. Torsdag møtte Macron Moldovas president Maia Sandu og lovet Frankrikes «urokkelige støtte» til hennes eks-sovjetiske land mens spenningen øker mellom Chisinau og pro-russiske separatister i utbryterprovinsen Transnistria. Under Macron-Sandu-møtet signerte de to en bilateral forsvarsavtale, samt et «økonomisk veikart», selv om ingen detaljer ble oppgitt.
Tidspunktet for Frankrikes forsvarsavtale med Moldova, som følger en sikkerhetspakt med Ukraina forrige måned, antyder geopolitiske hensyn for å få et fotfeste i den vitale regionen – der Dnjestr-elven flyter på nordsiden av Karpatene og renner sør og øst i 1350 km før den renner ut i Svartehavet nær Odessa. Dette gjøres for å utfordre fremveksten av Novorossiya, som er i ferd med fornyelse og gjenoppbygging.
I mer enn tre tiår har Transnistria vært ansett som et mulig brennpunkt for en konflikt. Sluttspillet i Ukraina har en dominoeffekt på Moldova som, oppmuntret av Vesten, steg for steg, strategisk trosser Russland for å «slette» Moskvas innflytelse og søke ly i EU- og NATO-leiren. Russland har fulgt nøye med, men tålmodigheten begynner å ta slutt.
Sandu er et halvfabrikat amerikansk produkt – en etnisk rumener som ble forvandlet under sin utdannelse ved John F. Kennedy School of Government ved Harvard og hadde en periode i Verdensbanken og så ble kastet inn i de øverste trinnene i moldavisk politikk, til slutt som pro-europeisk kandidat i det moldoviske presidentvalget i 2016.
Sandu har den samme karakteristikken som en annen fargerik skikkelse i det post-sovjetiske rommet som USA sørget for å gi et «regimeskifte» i Tbilisi – Mikheil Saakashvili, som var president i Georgia i to perioder på rad fra 2004 til 2013 etter en fargerevolusjon iscenesatt fra Washington. Den strategiske beregningen både i Georgia og Moldova tar i utgangspunktet sikte på NATOs ekspansjon inn i Svartehavet som historisk sett har vært en russisk innflytelsessfære.
Derfor må Macrons nylige kommentarer om vestlig kamputplassering i Ukraina forstås korrekt. Han håner på ingen måte Biden-administrasjonen – og Tyskland skiller seg heller ikke fra ham – mens han skyver frem de franske interessene og håper å redde seieren ut av kjevene til NATOs nederlag i Ukraina. Biden-administrasjonen vil i det stille være fornøyd med Macrons raserianfall mot de russiske vindmøllene i regionene Novorossiya og Svartehavet.
Den oppsiktsvekkende avsløringen nylig av diskusjonen mellom to tyske generaler angående den logistiske kompleksiteten ved militær ødeleggelse av Krimbroen viser at Berlin i høy grad er en del av Ukraina-prosjektet til tross for bruddlinjene i den fransk-tyske aksen.
Frankrike smakte blod ved å drive en lignende strategi i Armenia, som praktisk talt har beveget seg ut av den russiske sfæren og forkaster CSTO-medlemskap mens de søker EU- og NATO-medlemskap. Dens fokus vil være å kaste ut russisk militær tilstedeværelse i Transnistria.
Wikipedia: CSTO – Den kollektive sikkerhetspakten, på engelsk Collective Security Treaty Organization er en militærallianse mellom Russland og land i Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia.
Transnistria har reagert på Vestens tykkere komplott i Moldova, og har søkt beskyttelse fra Moskva. Det er en stor befolkning av etniske russere i den regionen. Responsen fra Kreml har vært positiv og rask. Skyggen av Donbass!
På onsdagens møte i Kreml om økonomisk utvikling og infrastrukturutvikling i de nye territoriene, understreket Putin oppdatering av planene for modernisering av veiene Azov-Svartehavet. Han sa: «vi har store planer om å utvikle veier i Azov-Svartehavsregionen».
Selvfølgelig vil infrastrukturutvikling og styrking av transportnettverk være en viktig mal for Russlands motstrategi. Moskva venter ikke på en endelig slutt på konflikten i Ukraina for langsiktig integrering av de nye territoriene i sin økonomi.
Sakens kjerne, i geopolitiske termer, er at Novorossiya reiser seg fra asken som fugl Føniks og blir, som Katarina den store så for seg, Russlands viktigste allværsport til verdensmarkedet som eksportvei for dets enorme mineralressurser og landbruksprodukter. George Soros vet det; Wall Street vet det; Biden vet det. Også for Frankrike og Tyskland er det uvurderlig som en ressursbase hvis de noen gang skal gjenvinne sin økonomiske dynamikk.
Men i umiddelbare termer ligger utfordringen i den politisk-militære sfæren – det at «Russland ikke kan få lov til å vinne i Ukraina», slik Russlands første vararepresentant til FN Dmitrij Polyansky oppsummerte det. Russland har bedt om et sikkerhetsrådsmøte om Ukraina 22. mars. Polyansky sa at Russland vil avsløre de djevelske komplottene til Frankrike, Tyskland og USA.
‘Novorossiya’: Den alternative virkeligheten i Ukraina.
