Nuland etterlater bange anelser i Kiev

0
Victoria Nuland i USAs ambassade i Ukraina.
Av M. K. Bhadrakumar.

Begynnelsen på politiske omveltninger i verdensanliggender knyttes noen ganger til en tilsynelatende obskur hendelse. Dette betyr ikke at nedskytingen av et russisk Ilyushin-76 militærtransportfly som frakter dusinvis av ukrainske krigsfanger over territoriet til Belgorod-regionen av to missiler avfyrt fra området Liptsy, i Kharkov-regionen (Ukraina) 24. januar er noen ting i nærheten av den gnisten som satte i gang første verdenskrig da en serbisk patriot skjøt og drepte erkehertug Franz Ferdinand i byen Sarajevo i 1914. Da gikk det bare en måned før den østerrikske hæren invaderte Serbia.

Når det er sagt, vil nedskytingen av det russiske flyet få vidtrekkende konsekvenser nå som russiske etterforskere har funnet ugjendrivelige bevis på at flyet ble skutt ned med et USA-produsert Patriot overflate-til-luft-system. President Vladimir Putin avslørte dette selv. 

Russland ba om et hastemøte i FNs sikkerhetsråd om saken, men Frankrike som for tiden har presidentskapet i rådet avviste forespørselen, fordi den ville ha satt Vesten i et dårlig lys. Faktum er at USA og Russland ikke er i krig med hverandre, og amerikanerne ville ikke ha nølt med å kalle en så opprørende hendelse for en krigshandling hvis et Pentagon-fly skulle bli skutt ned med en russisk rakett i det amerikanske luftrommet . 

Men vær sikker på at Russland vil trekke passende konklusjoner av dette og formulere en tilmålt reaksjon. Dette er en eskaleringsspiral nå som Russlands valg nærmer seg. 

Alt tyder faktisk på at USAs strategi gjennom dette året er å «holde, bygge og slå» mot Russland, som skissert i en artikkel i War on the Rocks medforfattet av Michael Kofman, en ledende amerikansk militæranalytiker og direktør av Russland Studies Program ved Center for a New American Security. I utgangspunktet er strategien basert på premisset om at Russland fortsatt er langt fra sitt offisielle mål om å erobre hele Donbas, og derfor vil det som skjer i 2024 sannsynligvis avgjøre krigens fremtidige bane. 

Kofman identifiserte tre elementer som avgjørende: ett, en godt befestet frontlinje i Ukraina som stopper russiske offensiver, to, presse på med å rekonstruere det mishandlede ukrainske militæret; og, tre, viktigst, forringe de russiske fordelene og «skape utfordringer for russiske styrker langt bak frontlinjene», samtidig som man fordobler gjenoppbyggingskapasiteten for å gjenoppta offensive operasjoner. I et nøtteskall er strategien å nå et kapasitetsnivå der Ukraina kan absorbere russiske offensiver samtidig som man minimerer tap og posisjonerer seg for å gjenvinne fordeler over tid.

Russland vil neppe forbli passive uten en motstrategi. Faktisk er det en merkbar akselerasjon av russiske operasjoner i det siste. Fordelfaktorene ligger i stor grad hos Russland som har materielle, industrielle og arbeidskraftsfordeler, og derfor er det praktisk talt umulig å gjenskape en ny mulighet til å gi Russland et nederlag på slagmarken. 

Washington bør være klar over at det er svært liten realistisk sjanse for at Vesten kan holde Russland stangen og tvinge det til å akseptere fred på ukrainske premisser. Tiden er ikke på Ukrainas side, verken militært eller økonomisk. Den kjente amerikanske strategiske tenkeren ved realistskolen og Harvard-akademikeren prof. Stephen Walt poengterte dette da han nylig skrev i Financial Times: «Både [Biden og Trump] administrasjoner vil prøve å forhandle om en slutt på krigen etter januar 2025, og den resulterende avtalen vil sannsynligvis være mye nærmere Russlands uttalte krigsmål enn Kievs».

Men det er hele poenget. Den nye krigsstrategien – som ble skissert i en nylig artikkel i Washington Post  – tar hensyn til muligheten for at Ukraina kan bli en dysfunksjonell stat. Men så lenge Ukraina forblir en gryte som koker av nasjonalisme som egner seg som en base for fiendtlige trekk for å destabilisere Russland og låse det permanent inne i en konfrontasjon med Vesten, er formålet oppnådd – ​​fra Washingtons synspunkt. 

Den siste akten i maktkampen i Kiev er derfor av avgjørende betydning og blir overvåket av ingen ringere enn Bidens agent i administrasjonen helt siden Maidan-kuppet i Ukraina i 2014 – Victoria Nuland, viseutenriksminister for politiske spørsmål. Nulands todelte oppdrag har for det første vært å få på plass en maktfordeling i Kiev som er fast under amerikansk kontroll, og for det andre å styre overgangen fra krig til opprør når behovet oppstår.

Victoria Nuland delte ut kaker på Maidan i Ukraina i desember 2013. Shutterstock

Sannsynligheten det snakkes om er at president Zelensky som har brent broer med Moskva vil forbli ved makten mens hærsjefen Valeri Zaluzhni kan bli erstattet. Når det er sagt, er utfallet av maktkamper med høy innsats, som den Kiev er vitne til, også vanskelig å forutsi. General Zaluzhnis nyanserte uttalelse i CNN dagen etter at Nuland forlot Kiev etterlater ingen i tvil om at den beryktede generalen er i et trassig humør.

Budanovs største kvalifikasjon er at selv om han er en mann med svært begrenset militær erfaring, er hans styrke etterretning og hemmelige operasjoner som gjorde det strålende bra med å skape et nettverk av feltoperatører i Russland for undergravende arbeid – akkurat er mannen til å navigere Ukrainas overgang fra utmattelseskrig til en omfattende opprør mot Russland. 

USAs agenda for å svekke Russland gjennom et langvarig opprør ligger i kortene. Denne agendaen nyter godt av støtte fra den transatlantiske alliansen, er «kostnadseffektiv» og lar USA fokusere på Asia-Stillehavet, samtidig som den holder Russland nede i overskuelig fremtid. Uten tvil var Russlands reaksjon på nedskytingen av militærflyet IL-86 av Patriot-missiler i russisk luftrom alt annet enn en ulykke. 

Moskvas beste alternativ ville være å lage en buffer som holder russiske territorier utenfor rekkevidde av vestlige mellom- og langdistansemissiler som er i stand til å forringe russisk logistikk og kommando- og kontrollknutepunkter og gjøre store deler av territorier øst og sør i Ukraina, samt Krim, uholdbare for russiske styrker. 

Men det nødvendiggjør en fullverdig russisk offensiv for å ta kontroll over hele regionen øst for elven Dnepr. Russland kan stå overfor det samme dilemmaet som amerikanere sto overfor i Vietnam  som følge av kravet om å utvide operasjonsteatret til Laos og Kambodsja (bortsett fra Nord-Vietnam). For Russland innebærer dette kolossalt tap av menneskelige og materielle ressurser og erosjon av landets internasjonale status. 

Det eneste mulige alternativet vil være å avslutte krigen – gjennom forhandlinger eller militært – i 2024. Men Bidens interesse for forhandlinger er null. Det etterlater det militære alternativet som det eneste valget. Strategien for å degradere det ukrainske militæret i kjøttkvernen var svært vellykket, men fremover, i virkeligheten, vil den USA-ledede vestlige alliansen, spesielt nøkkelfunksjonærer som Nuland (en eks-ambassadør i NATO) med lang erfaring som russofob. Hun viser ingen tegn til utmattelse.

Nå som USA har brutt glasstaket ved å muliggjøre et militært angrep på russisk territorium, bør Moskva forberede seg på flere hendelser som nedskytingen av IL-76-flyet. Myndighetene vil holde et våkent øye med dette. Nulands plutselige opptreden i Kiev som en demon fra gresk mytologi på dette vendepunktet må tas med i betraktningen. 

Mens hun var i Kiev, spådde Nuland ukrainske militærsuksesser i 2024 og at Moskva «kommer til å få noen hyggelige overraskelser på slagmarken». Dagen før Nulands ankomst til Kiev hadde Budanov sagt at det ukrainske militæret er i «aktivt forsvar», men et sted på våren vil Russlands pågående offensiv «bli fullstendig uttømt … og jeg tror vår vil starte». Tonen av triumfalisme er umiskjennelig, men hvor langt den er forankret i virkeligheten kan bare tiden vise.


Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Nuland leaves sense of foreboding in Kiev

Forrige artikkelMedia er viruset
Neste artikkelNoen russiske gjennombrudd på østfronten
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.