oss 100 kroner!
Solar geoengineering er bare en fantasi.
Vi lever i en tid med varsler om klimadommedag, og kulturen har reagert på samme måte. En av dens beste avatarer er Bong Joon-hos film Snowpiercer (2013), som framstiller en snøplanet som ble skapt da forskere slapp aerosoler ut i atmosfæren i et siste forsøk på å stoppe global oppvarming. Planen slår katastrofalt tilbake, utsletter mesteparten av livet på planeten, og etterlater Chris Evans og Ed Harris i 2031, fanget om bord på et tog som bærer de siste restene av menneskeliv og ustanselig reiser omkring på jorden. Da jeg først så filmen, husker jeg at jeg tenkte: «Takk Gud for at ingen ville være gale nok til å prøve noe sånt i det virkelige liv».
Jeg tok feil. I løpet av de siste seks månedene har flere regjeringer og internasjonale organisasjoner – inkludert Det hvite hus, EU, det britiske forskningsbyrået ARIA, Climate Overshoot Commission og forskjellige FN-organer – produsert rapporter som forsiktig tar til orde for den samme ideen: frigjøring av aerosoler i atmosfæren for å hindre sollys fra å treffe jordoverflaten. Konseptet er kjent som solar geoengineering, eller solar radiation modification (SRM), og det er en spesifikk type geoengineering som tar sikte på å kompensere for klimaendringer ved å reflektere sollys («solstråling») tilbake til verdensrommet.
Ideen om solar engineering er ikke ny, men i lang tid ble den henvist til utkanten av det vitenskapelige samfunnet – og science fiction-riket. Men som selve eksistensen av disse rapportene tydeliggjør, har konseptet tiltrukket seg mer og mer oppmerksomhet de siste årene, hovedsakelig takket være den økende panikken over klimaendringer. Og mye av interessen for solar engineering kommer fra det faktum at, i motsetning til andre klimareduksjonspolitikker, som krever flere tiår for å gi noen betydelige resultater, gir SRM «muligheten til å kjøle ned planeten betydelig på en tidsskala på noen få år», som Rapporten fra Det hvite hus hevder, selv til «det førindustrielle nivået» i henhold til «svært idealiserte modelleringsstudier».
Denne rapporten fulgte etter en studie fra 2021 fra US National Academies of Sciences, Engineering, and Medicine (NASEM), «Reflecting Sunlight«, som antydet at «USA forsiktig bør drive forskning på solar engineering for å bedre forstå alternativene for å reagere på klimaendringer risikoer». Mark Symes, direktør for det britiske forskningsbyrået ARIA, er enig: «Gjennom nøye overveide tekniske løsninger kan det etter hvert være mulig å aktivt og ansvarlig kontrollere klimaet og været i regional og global skala». Tidligere i år signerte mer enn 100 forskere et åpent brev som oppfordrer regjeringer til å øke forskningen på solar geoengineering.
Forskere peker på store historiske vulkanutbrudd – som resulterer i at enorme mengder svoveldioksid og støvpartikler spys ut i atmosfæren – som eksempler på effektiviteten til «stratosfærisk aerosolinjeksjon». De tar ikke feil: Tambora-utbruddet i 1815 avkjølte jorden med 0,7°C og førte til et «år uten sommer» og mer nylig: utbruddet av Mount Pinatubo i 1991, avkjølte planeten med omtrent en halv grad Celsius i gjennomsnitt i mange måneder. Så, ideen går, ved å sprøyte en viss mengde svoveldioksid inn i atmosfæren, kan vi gjenskape effektene av et stort utbrudd og avkjøle jorden. Problem løst?
Ikke helt. Alle rapportene erkjenner at det er alvorlige risikoer forbundet med modifikasjon av solstråling, som kan påvirke menneskers helse, biologisk mangfold og geopolitikk. Det er fordi modifisering av sollys kan endre globale værmønstre, forstyrre matforsyningen og faktisk føre til brå oppvarming hvis praksisen ble utbredt bredt og deretter stoppet. Men til tross for slike forbehold, representerer selve eksistensen av disse rapportene en enorm åpning av Overton-vinduet (det vil si de meningene som anses som akseptable, o.a.) når det kommer til spørsmålet om geoengineering. Faktisk: «Det faktum at denne rapporten eksisterer er sannsynligvis den komponenten som har størst konsekvenser», sa Shuchi Talati fra Alliance for Just Deliberation on Solar Geoengineering svært fornøyd etter rapporten fra Det hvite hus.
Med andre ord, det som betyr noe her er ikke så mye innholdet i disse rapportene – som med rette framhever risikoen ved slike inngrep, og behovet for å gå frem med forsiktighet – men bare det faktum at saka behandles som et emne for legitim debatt, og dermed sakte kan venne publikum til konseptet. Men enda mer bekymringsfullt, kanskje, nå som geoengineering-ånden er ute av flasken, kan vi virkelig forvente at regjeringer og institusjoner holder det under kontroll?
Tross alt lever vi i en tid der privat makt og korporasjonenes makt stort sett har løsnet seg fra enhver form for meningsfull offentlig kontroll, når den ikke direkte har slått seg sammen med statens institusjoner, og underordnet sistnevnte til sin egen logikk. Som et resultat vil milliardærer, filantrokapitalister og investeringsfond uten tvil utøve en større innflytelse over samfunnet enn de fleste regjeringer. Og selvfølgelig elsker de å spille Gud – spesielt når det gir enorme muligheter for profitt. Så kanskje er det ingen overraskelse at mye av presset for solar engineering også kommer fra dette utsøkte sjiktet.
I en tale til sikkerhetskonferansen i München i fjor støttet George Soros bruk av solar engineering for å bekjempe klimaendringer. Jeff Bezos har inngått samarbeid med National Center for Atmospheric Research og geoengineering non-profit SilverLining, nært knyttet til Silicon Valley venturekapital, for å hjelpe til med å lage modeller som viser hva som ville skje hvis vi blokkerte noen av solens stråler. Facebook-milliardær Dustin Moskovitz, medgründer av Open Philanthropy, er en annen stor finansierer av SRM-prosjekter. Og så er det selvfølgelig den alltid lurende Bill Gates: i 2021 støttet han et sol-dimming-prosjekt av Harvard Solar Geoengineering Research Program kalt Stratospheric Controlled Perturbation Experiment (SCoPEx), som hadde som mål å sprøyte kalsiumkarbonat inn i atmosfæren over Sverige for å teste effekten på sollysspredning.
Les: Bill Gates vil dimme sola
Prosjektet ble imidlertid sterkt kritisert av miljøvernere og urbefolkningsgrupper, med 30 grupper av urfolk fra hele verden som ba Harvard University om å forlate de Gates-støttede planene for å teste solenergi-geoingeniørteknologien. «Vi godkjenner ikke legitimering av utvikling mot solar geoengineering-teknologi, og heller ikke at den skal utføres i eller over våre landområder, territorier og himmel, og heller ikke i noen økosystemer noe sted», heter det i et brev fra Samerådet, som representerer samer over hele Skandinavia og i Russland. Til slutt ble testen avbrutt. Men dette stoppet ikke den illevarslende navngitte amerikanske oppstarten Make Sunsets, som fokuserer på stratosfærisk aerosolinjeksjon – «Avkjøling av planeten en reflekterende sky på den tiden» – fra å utføre flere tester i USA.
Les: De jobber for å kjøle ned jorda – hva kan gå galt?
Dette betyr at det allerede utføres eksperimenter med solnedblending av private selskaper, med lite eller ingen tilsyn eller regulering. Og utformingen av denne teknologien til virkelighet er en del av et mer generelt fenomen innen klimahandling: framveksten av en «klimamaktblokk» som omfatter liberal-teknokratiske politikere, visse klimaforskere, miljø-NGOer, «grønne» filantroper og Silicon Valleys «klimakapitalister». I dette skjæringspunktet mellom ideologi, klasse og økonomiske interesser finner ekstreme og ambisiøse ideer som solar engineering grobunn. Og de er klar til å vokse videre inn i den folkelige bevisstheten – som allerede har blitt betinget til å tenke på klimaendringer som en apokalyptisk trussel, og derfor akseptere «gjør eller dø»-løsninger.
Aktivister og forskere har begynt å ta opp kampen mot dette. Vi har allerede sett den vellykkede forebyggingen av SCoPEx-testen. Så, i fjor, publiserte mer enn 60 senior klimaforskere og andre forskere fra hele verden et åpent brev, siden støttet av mer enn 450 akademikere, der de ba om en «International Non-Use Agreement on Solar Geoengineering». De understreker de svært alvorlige risikoene: for menneskers helse, men også for selve økosystemet, med forstyrring av nedbørsmønstre, vegetasjon og avlingsproduksjon.
Problemet, som ofte er tilfellet, er mission creep – den gradvise utvidelsen av de opprinnelige målene for et bestemt program, ofte under påvirkning av teknologiske veivalg. Når en teknologi først kommer til, har den en tendens til å bli brukt på grunn av det enkle faktum at den eksisterer, spesielt hvis den har blitt normalisert for publikum. Derfor rydder oppfordringen til «forskning i solar engineering», bevisst eller ikke, grunnen for framtidig bruk. Og dets talsmenn har en eksistensiell klimadiskurs på sin side. SRM-lobbyister kan alltid hevde at alternativet er verre – hvis det alternativet er planetarisk utryddelse. Som Anote Tong, en tidligere president i Kiribati, en lavtliggende stillehavsøystat truet av stigende havnivåer, sa til New Yorker i fjor: «Det må være enten geoengineering eller total ødeleggelse».
I denne forstand er debatten om solar engineering symptomatisk for hvordan vi tolker klimaendringer: som en utopisk spekulasjon skapt som svar på dystopien vi i økende grad ser på som vår framtid. Denne logikken er utformet for å anspore menneskeheten til handling, for å finne svar på klimakrisa som unngår ondskapsfulle sosioøkonomiske kostnader – og det er grunnen til at noen skeptikere til radikal dekarbonisering er sympatiske til solar geoengineering. Det er også grunnen til at klimaendringsaktivister som Greta Thunberg motsetter seg det – fordi det ville true forpliktelser til avkarbonisering. Vi bør motsette oss denne binære logikken. Vi burde ikke måtte velge mellom radikal dekarbonisering og geoengineering: drevet av en drivkraft mot klimadommedag, er de begge farlige på hver sin måte.
Denne artikkelen ble publisert av UnHerd.
