oss 100 kroner!
Washington splitter aktivt EU til fordel for en rabiat russofobisk Vilnius-Warszawa-Kiev-akse.
Yeah, darlin’ gonna make it happen
Take the world in a love embrace
Fire all of your guns at once
And explode into space
Steppenwolf, Born to be Wild, 1967
Verden må være takknemlig overfor nestlederen i det russiske sikkerhetsrådet, Dimitri Medvedev. Ved å parafrasere den ikoniske rekken av annonser fra den kalde krigen, om et øl som frisker opp de delene andre øl ikke kan nå, frisker Medvedev opp de – følsomme – delene Kreml og utenriksdepartementet av diplomatiske grunner ikke kan nå.
Mens forbløffende tektoniske skifter fortsetter å snu geopolitikk og geoøkonomi på hodet, og historiens engel ser østover mens USA, korrodert fra innsiden, desperat klamrer seg til rester av sin minkende Full Spectrum Dominance, legger Medvedev ikke skjul på hvor mye han liker «røyk og lyn», for ikke å snakke om «drønnet fra den tunge maskinen».
Bevis 1 er noe for tidene. Det fortjener et fullstendig sitat – komplett med fargerik norsk oversettelse:
«Vestlige politikere som har gjort i buksene og deres middelmådige generaler i Nato, har nok en gang bestemt seg for å skremme oss. De satte i gang de største militærøvelsene siden den kalde krigen.
Disse involverer 90.000 soldater fra 31 land i alliansen og «blokkerer nesten» Sverige, rundt 50 krigsskip, 80 fly, 1.100 bakkekampkjøretøyer, inkludert 133 stridsvogner.
Noen stadier forventes å finne sted i de mest åpenlyst russofobiske og mest motbydelige landene for oss, som Polen, Latvia, Litauen og Estland, det vil si i nærheten av Russlands grenser.
Pratmakerne i NATO var redde for direkte å si hvem disse øvelsene er rettet mot, og begrenset seg til tomt snakk om å «øve på forsvarsplaner og avskrekke mulig aggresjon fra nærmeste motstandere».
Men det er ganske åpenbart at denne krampen av pløsete vestlige muskler er en advarsel til vårt land. Det er som de sier, skal vi ikke true Russland ordentlig og vise det russiske pinnsvinet en feit transkjønnet europeisk rumpe.
Det viste seg ikke skummelt, men veldig viktig.
Når alt kommer til alt, hvis Alliansen selv bestemte seg for å gjennomføre øvelser på dette nivået, betyr det at de virkelig er redde for noe.
Og enda mer, de tror ikke bare på seier, men på noen militære suksesser fra det råtne nynazistiske regimet i Kiev. I tillegg utarbeider de selvfølgelig den anti-russiske agendaen for innenrikspolitiske formål, og konsoliderer sine misfornøyde velgere.
Totalt sett er dette en veldig farlig lek med ild.
Betydelige krefter er samlet. Og øvelser av denne skalaen har ikke blitt gjennomført siden forrige århundre. Så de er en godt glemt gammel ting.
Vi kommer ikke til å angripe noe land i denne blokken. Alle fornuftige mennesker i Vesten forstår dette. Men hvis de spiller for hardt og krenker integriteten til landet vårt, vil de umiddelbart få et tilstrekkelig svar.
Dette vil bare bety en ting – en stor krig, som NATO ikke lenger vil kunne vende seg bort fra.
Det samme vil skje hvis et NATO-land begynner å tilby sine flyplasser til Banderas tilhengere eller innkvartere sine tropper med nynazister. De vil helt sikkert bli et legitimt mål for våre væpnede styrker og vil nådeløst bli ødelagt som fiender.
Alle som bærer hjelmer med NATO-symboler, som i dag brautende rasler med våpnene sine ikke langt fra våre grenser, bør huske dette.
Ydmykende nederlag eller Den Totalen Krieg
Medvedevs tunge drønn suppleres av en ypperlig analyse av Rostislav Isjtsjenko, som jeg hadde gleden av å møte i Moskva for mange år siden.
Dette er to sentrale poeng:
- «I dag er beredskapen i militæret til europeiske NATO-medlemmer for en reell krig, lavere enn den var i den russiske hæren i den vanskeligste tiden ‘på 90-tallet’».
- Isjtsjenko skisserer pent opp Vestens valg, «mellom anerkjennelse av et skammelig nederlag, med et nederlag på slagmarken for NATO-enheter, og begynnelsen av full krig med Russland, som de europeiske hærene ikke kan føre, og amerikanerne ikke har noen styrke til, for de skal engasjere seg i Kina».
Den uunngåelige konklusjonen: hele den amerikanske arkitekturen av «russisk oppdemming» er «i ferd med å smuldre opp».
Isjtsjenko bemerker helt korrekt at «Vesten ikke er i stand til å føre en stedfortrederkrig mot Russland utover 2024» (forsvarsminister Shoigu, for ordens skyld, sa allerede i fjor at SMO vil avsluttes i 2025).
«Special military operation» «SMO»»» er Russlands betegnelse på deres krigføring i Ukraina. O.a.)
Isjtsjenko legger til: «Selv om de klarer å holde ut, ikke bare til høsten, men til desember 2024 (noe som er veldig tvilsomt), er slutten på Ukraina fortsatt nær, og for å erstatte dem var ikke Vesten i stand til å forberede enda en som ønsket å dø for USA i en stedfortrederkrig med Russland».
Vel, de prøver. Hardt. For eksempel ved å mønstre en haug med hyener for Three Seas svindelen. Og ved å gi CIAs kjære Budanov i Kiev frie tøyler til å iscenesette en serie terrorangrep inne i Russland.
I mellomtiden antyder et konfidensielt notat utformet ved London School of Economics et nært samarbeid mellom den tyske regjeringen, USAID og Friedrich Ebert-stiftelsen for å bygge et slags «nytt Singapore i Kiev»: det vil si en «gjenoppbygging» som konsern-Tyskland profitterer på, ut av et lavlønnshelvete.
Vel, ingen vet hva slags «Kiev» som vil overleve, og i hvilken form. Så det blir ikke noe remikset «Singapore».
Det blir ikke noe kompromiss
Den tyske analytikeren Patrik Baab har gitt en grundig oversikt over de viktigste fakta som ligger til grunn for Medvedevs utbrudd.
Selvfølgelig må han sitere NATOs Stoltenberg, som allerede har bekreftet at dette ikke er en «uprovosert» angrepskrig – NATO framprovoserte den faktisk. Dessuten er det en stedfortrederkrig, i hovedsak om NATOs utvidelse østover.
Baab erkjenner også korrekt at etter fredsforhandlingene i Istanbul i mars/april 2022, ødelagt av USA og Storbritannia, er det null tillit i Kreml – i og Utenriksdepartementet – til kollektiv vestlig politikk.
Baab viser også til en av Sy Hersh sine kilder i dypstaten:
«Krigen er over. Russland har vunnet».
Likevel er nøkkelpoenget – som ikke unnslipper Medvedevs oppmerksomhet – at «ingen innrømmelser kan forventes i Washington. Den militære konfrontasjonen fortsetter. Krigen har blitt en utmattelseskamp». Poenget knytter seg til at Medvedev allerede gjør det eksplisitt at Odessa, Dnipropetrovsk, Kharkov, Mykolaev og Kiev er «russiske byer».
Derfor er «et kompromiss i realiteten utelukket».
Russlands sikkerhetsråd forstår tydelig hvordan det strategiske konseptet vedtatt av NATO på toppmøtet i Madrid i 2022, fullstendig militariserer Europa. Baab: «Konseptet foreslår multi-domene krigføring mot en jevnbyrdig konkurrent bevæpnet med atomvåpen. Altså atomkrig. Det står: ‘NATO-utvidelse har vært en historisk suksess.'»
Dette er retorikken Stoltenberg etterplaprer rett fra NATOs tenketank, Atlantic Council.
Når man føler pulsen i Moskva, i en serie dyptgående utvekslinger, blir det klart at Kreml er forberedt på en stygg utmattelseskrig som kan vare i årevis – utover de nåværende rasende tjueårene. Som det heter, forblir sangen den samme, i Ukraina: en blanding av snegleteknikk og den uunngåelige kjøttkvernen.
Sluttspillet, som Baab tydelig forstår, er at «Putin søker en grunnleggende sikkerhetsavtale med Vesten». Selv som vi alle vet at det ikke kommer til å skje med de straussiske nykonservative som dikterer politikken i Washington, er fakta på den – geoøkonomiske – bakken umiskjennelige: Russalnd, sanksjonert-til-døde, har allerede overgått Tyskland og Storbritannia og er nå den sterkeste økonomien i Europa.
Det er forfriskende å se en tysk analytiker sitere historikeren Emmanuel Todd («WW III har allerede begynt») og den glimrende sveitsiske militæranalytikeren Jacques Baud, som forklarte hvordan det har vært «en sofistikert krigsfilosofi i Russland siden sovjettiden», inkludert økonomiske og politiske hensyn.
Baab refererer også til Sikkerhetsrådets trofaste Sergej Karaganov i et intervju med Rossiyskaya Gazeta: «Russland har fullført sin europeiske reise … Den europeiske og spesielt den tyske eliten er i en tilstand av historisk fiasko. Grunnlaget for deres 500-årige dominans – den militære overlegenheten som Vestens økonomiske, politiske og kulturelle dominans ble bygget på – har blitt fjernet fra dem (…) Den europeiske union beveger seg … sakte, men sikkert mot oppløsning. Av denne grunn har europeiske eliter vist en fiendtlig holdning til Russland i omtrent 15 år. De trenger en ytre fiende».
Hvis du er i tvil, les Shelley
Det er nå krystallklart hvordan Washington aktivt splitter EU til fordel for en rabiat russofobisk Vilnius-Warszawa-Kiev-akse.
I mellomtiden er «ingen kompromiss» i Ukraina, dypt bestemt av geoøkonomi: EU trenger desperat tilgang til Ukrainas litium for «avkarboniserings» -svindelen; den enorme mineralrikdommen; den rike svartjorda (nå for det meste eiendommen til BackRock, Monsanto og co.); sjøruter (forutsatt at Odessa ikke går tilbake til sin status som «russisk by»); Og mest av alt, den ultrabillige arbeidsstyrken.
Uansett hva som skjer videre, er Baabs diagnose for EU og Tyskland dyster: «EU har mistet sin sentrale funksjon», og «historisk, har den mislyktes som et fredsprosjekt.» Tross alt, nå er det Washington-Vilnius-Warszawa-Kiev-aksen som «setter tonen».
Og det blir verre: «Vi blir ikke bare USAs bakgård, men også Russlands bakgård. Energistrømmene og containertrafikken, de økonomiske sentrene beveger seg østover, og dannes langs aksen Budapest-Moskva-Astana-Beijing».
Så når vi krysser Medvedev, Isjtsjenko og Baab, er den uunngåelige konklusjonen at stedfortrederkrigen mot land 404 vil fortsette og fortsette og fortsette – på utallige nivåer. «Fredsforhandlinger» er helt uaktuelt – i hvert fall ikke før valget i USA i november.
(land 404 er Ukraina etter Error 404 i dataspråket, noe som ikke fungerer. O.a.)
Isjtsjenko forstår hvordan «dette er en sivilisasjonskatastrofe» – kanskje ikke «den første siden Romerrikets fall»: Tross alt har flere sivilisasjoner kollapset over hele Eurasia siden det 4. århundre. Det som er åpenbart klart er at det kollektive Vesten slik vi kjenner det, raskt flørter med en enveisbillett til historiens skraphaug.
Og det bringer oss til Shelleys genialitet, innkapslet i en av de mest rystende sonnettene i litteraturhistorien, Ozymandias, utgitt i 1818:
Ozymandias
Ozymandias
Jeg møtte en reisende fra et eldgammelt land
Som sa: «To store og trunkløse bein av stein
står i ørkenen. I nærheten av dem, på sanden,
halvt senket, ligger et knust ansikt, hvis rynke
og rynket leppe og hån av kald kommando,
fortell at billedhuggeren sin har de lidenskapene som er lest,
som ennå overlever, stemplet på disse livløse tingene,
hånden som spottet dem og hjertet som matet,
og på sokkelen vises disse ordene:
‘Mitt navn er Ozymandias, kongen av konger. :
Se på verkene mine, mektige, og fortvil! ‘
Ingenting ved siden av gjenstår. Rundt forfallet
Av det kolossale vraket, grenseløst og bart,
strekker den ensomme og jevne sanden langt unna. «
(Ozymandias (Percy Bysshe Shelley) – frwiki.wiki)
Mens vi fortsetter å lete etter lys i galskapens mørke – komplett med et folkemord som pågår 24/7 – kan vi visualisere sokkelen som står midt i en enorm ørken, malt av Shelley med et par sublime allitterasjoner, «grenseløs og bar» og «ensom og jevn».
Dette handler om et stort tomt rom som speiler et politisk svart tomrom: det eneste som betyr noe er den blinde besettelsen for total makt, «hånet av kald kommando» som hevder evigheten av en tåkete «regelbasert internasjonal orden».
Å ja, dette er en sonett, tung, drønnende torden, som overlever imperier – inkludert det «kolossale vraket» som forsvinner foran øynene våre.
Why Medvedev Is Free to Go Full ‘Born to Be Wild’
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
