Danmarks forsvarsminister: – Nato risikerer russisk angrep

0
Russofobien i vest har lange røtter og den piskes daglig opp av mediene. Her fra 2016. Ikke mye er nytt.

Danmarks forsvarsminister Troels Lund Poulsen (V) sier i et intervju med Jyllands-Posten at Russland kan komme til å angripe NATO.

Nato risikerer at blive angrebet af Rusland. Og så skal Danmark være klar til at stille op. 

Forsvarsminister Troels Lund Poulsen (V) forklarer, hvad danskerne i værste fald skal forberede sig på:

«Det er, at Nato kommer under angreb af russerne. Man troede ikke, at det skulle finde sted. Det har fuldstændig forandret sig», fastslår forsvarsministeren i et interview med Jyllands-Posten, hvor han for første gang uddyber, hvorfor han i sidste uge ændrede tonefald og gjorde det klart, at situationen er alvorlig, og at investeringerne i Forsvaret skal fremrykkes.

Det Poulsen bruker som grunnlag for denne påstanden er den økte kapasiteten i russisk forsvarsindustri. Medlemmene av NATO er i økende grad bekymret for Russlands evne til raskt å øke våpenproduksjonen ettersom økonomien er blitt satt på krigsfot.

Russland forventes å produsere 3,5 millioner enheter artilleriammunisjon i 2024, ifølge estiske estimater. Derimot forventes Europa å kunne produsere rundt 1,4 millioner granater innen utgangen av 2024. Andre nordiske tjenestemenn har de siste ukene kommet med uttalelser som fremhever de endrede trusselvurderingene. Sveriges sivilforsvarsminister, Carl-Oskar Bohlin, sa i januar «det kan bli krig i Sverige».

Ingen realistisk trusselvurdering

Det er ikke lenge siden vestlige politikere og vestlige medier hoverte over et Russland som etter deres mening var langt på vei knust av den ukrainske hæren og kom med løfter om at Ukraina snart ville drive Russland «bort fra alle okkuperte områder». Og så plutselig slår budskapet 180 grader rundt og Russland skal angivelig være på terskelen til å angripe Polen, Baltikum, Danmark, Sverige og Norge, hvis vi skal tro krigshisserne.

Russland har ganske riktig fått fart på forsvarsindustrien og er i stand til å produsere svært mye mer enn NATO per i dag. Men det betyr jo ikke at Russland vil angripe NATO.

Europa har ingenting Russland ønsker seg. Europa ødelegger sin egen industri, sin egen energiforsyning og sitt eget landbruk, helt uten hjelp fra Russland. Sanksjonene har fått Russland til å gi opp sine forsøk på vennskapelig samarbeid med Europa og rette blikket østover og sørover. Det er i Eurasia, i BRICS og i i samarbeidet med Kina og Iran at Russland ser sine nye muligheter. Hvorfor skulle de bry seg om Europa?

Det er greit at vestlige politikere og journalister ikke liker Vladimir Putin. Enhver får mene hva man vil om den russiske presidenten. Men det er vanskelig å komme unna det argumentet Putin brukte i intervjuet med Tucker Carlson: «Vi har ingen interesser i disse landene».

Carlson spurte om det kunne tenkes en situasjon der Russland ville ha angrepet Polen, og til det svarte Putin at det måtte i så fall være fordi Polen først hadde angrepet Russland.

Hvis man ser på Russlands tusenårige historie så finnes det ytterst få eksempler på at Russland har angrepet naboland uten først å ha blitt angrepet. Det finnes noen få, slik som Vinterkrigen med Finland, Tsjekkoslovakia i 1968 og Ungarn i 1956. Men i det store og det hele har det vært vestmaktene som har angrepet Russland fra Sverige i 1709 til Napoleon, til Storbritannia under Krimkrigen, til vestmaktenes intervensjonskrig fra 1918. Les Wikipedia: Den allierte intervensjonen i den russiske borgerkrig. Og naturligvis den tyske invasjonen i 1941.

Ideologi for å fremme krigspolitikk

Norden blir nå et gigantisk baseområde for framskutt militær aggresjon mot Russland. Det blir 12 baser i Norge, 17 i Sverige og 15 i Finland, 44 baser tett på Russlands nordflanke, og dette må jo begrunnes på en eller annen måte, og det er det Bjørn Arild Gram, Troels Lund Poulsen & co gjør. Slik vil de få folket til å tåle større militære utgifter til glede for amerikansk og nordisk våpenindustri og hardere politisk overvåking og undertrykking.

Metodene er velkjente.

Forrige artikkelUSA: Lovforslaget på 118 milliarder dollar vil ikke bli vedtatt
Neste artikkelDemokrati i helsepolitikken?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).