BRICS-medlem Sør-Afrika stiller sionismen for retten

0
Collage: The Cradle

Pretorias folkemordsak mot Israel er avgjørende, ikke bare for å stoppe Tel Avivs blodbad i Gaza, men for å plante det første flagget for mutipolarisme i verdens rettssaler: dette er den første saken av mange som vil forsøke å stoppe vestlig straffefrihet og gjenopprette folkeretten som er slått fast i FN-pakten.

Av Pepe Escobar.

Intet mindre enn hele konseptet om folkerett vil bli stilt for retten denne uken i Haag. Hele verden ser på. 

Det krevdes en afrikansk nasjon, ikke en arabisk eller muslimsk nasjon, men betydningsfullt nok et BRICS-medlem, for å prøve å bryte jernlenkene som ble strammet av sionismen via frykt, økonomisk makt og ustanselige trusler, og som har slavebundet ikke bare Palestina, men også betydelige deler av verden.    

Ved en vri av historisk poetisk rettferdighet, måtte det bli Sør-Afrika, en nasjon som vet en eller to ting om apartheid, som tok den moralske høyden og ble den første til å reise søksmål mot apartheid-Israel ved Den internasjonale domstolen (ICJ).  

Det 84 sider lange søksmålet, uttømmende argumentert, fullt dokumentert og anlagt 29. desember 2023, beskriver alle de pågående grusomhetene som ble begått på den okkuperte Gazastripen og fulgt av alle med en smarttelefon rundt om på planeten. 

Sør-Afrika ber ICJ – et FN-organ – om noe ganske enkelt: Erklære at staten Israel har brutt alt sitt folkerettslige ansvar siden 7. oktober. 

Og det, avgjørende, inkluderer et brudd på folkemordskonvensjonen fra 1948, som sier at folkemord består av «handlinger begått med den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe.»

Sør-Afrika støttes av Jordan, Bolivia, Tyrkia, Malaysia, og i betydelig grad Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC), som samler islamske land, og utgjør 57 medlemsland, hvorav 48 har et muslimsk flertall. Det er som om disse nasjonene representerte det overveldende flertallet av det globale sør. (Brasil har også gitt sin tilslutning, o.a.)

Det som måtte skje i Haag kan gå langt utover en mulig fordømmelse av Israel for folkemord. Både Pretoria og Tel Aviv er medlemmer av ICJ – så kjennelsene er bindende. ICJ har i teorien større vekt enn FNs sikkerhetsråd, der USA nedlegger veto mot alle harde fakta som svekker Israels nøye konstruerte selvbilde. 

Det eneste problemet er at ICJ ikke har håndhevingsmyndighet. 

Det Sør-Afrika rent praktisk tar sikte på å oppnå er å få ICJ til å pålegge Israel en ordre om å stoppe invasjonen – og folkemordet – umiddelbart. Det bør være førsteprioritet.   

En spesifikk hensikt om å ødelegge 

Å lese hele den sørafrikanske søknaden er en grufull øvelse. Dette er bokstavelig talt historie under utvikling, rett foran oss som lever i det unge, teknologiavhengige, 21. århundre, og ikke en science fiction-beretning om et folkemord som finner sted i et fjernt univers.    

Pretorias søknad har fordelen av å tegne The Big Picture, «i den bredere konteksten av Israels oppførsel overfor palestinere under dets 75 år lange apartheid, dets 56 år lange krigerske okkupasjon av palestinsk territorium og dets 16 år lange blokade av Gaza.»  

Årsak, virkning og hensikt er tydelig avgrenset, og overskrider grusomhetene som har blitt utført siden den palestinske motstandens operasjon Al-Aqsa-flommen 7. oktober 2023. 

Så er det «handlinger og unnlatelser fra Israel som kan utgjøre andre brudd på internasjonal lov.» Sør-Afrika lister dem opp som «folkemorderiske av karakter, ettersom de er forpliktet med den nødvendige spesifikke hensikten ( dolus specialis ) for å ødelegge palestinere i Gaza som en del av den bredere palestinske nasjonale, rase- og etniske gruppen.»

Fakta, introdusert fra side 9 i anmeldelsen, er brutale – alt fra den vilkårlige massakren av sivile til masseutvisning: «Det er anslått at over 1,9 millioner palestinere av Gazas befolkning på 2,3 millioner mennesker – omtrent 85 prosent av befolkning – har blitt tvunget fra hjemmene sine. Det er ingen trygge steder for dem å flykte til, de som ikke kan forlate eller nekte å bli fordrevet har blitt drept eller er i ekstrem risiko for å bli drept i hjemmene sine.»

Og det blir ingen vei tilbake: «Som bemerket av spesialrapportøren for menneskerettighetene til internt fordrevne personer, har Gazas boliger og sivile infrastruktur blitt jevnet med jorden, noe som har ødelagt realistiske utsikter for fordrevne Gazas å vende hjem, noe som gjentar en lang historie med massetvangsflytting av palestinere av Israel.»

Den medskyldige Hegemonen 

Punkt 142 i anmeldelsen kan innkapsle hele dramaet: «Hele befolkningen står overfor sult: 93 prosent av befolkningen i Gaza står overfor krisenivåer av sult, med mer enn én av fire som står overfor en katastrofal tilstand» – med døden nært forestående. 

På dette bakteppet, 25. desember – juledag – doblet Israels statsminister Benjamin Netanyahu sin folkemordsretorikk og lovet: «Vi stopper ikke, vi fortsetter å kjempe og vi forsterker kampene i de kommende dagene, og dette vil være en lang kamp, ​​og den er ikke i nærheten av å være over.» 

Så, «som en ekstrem hastesak,» og «i påvente av domstolens avgjørelse av denne saken på realitet,» ber Sør-Afrika om midlertidige tiltak, hvorav den første vil være at «staten Israel umiddelbart suspenderer militære operasjoner i og mot Gaza.»

Dette utgjør en permanent våpenhvile. Hvert sandkorn fra Negev til Arabia vet at de neokoniske psykopatene som har ansvaret for USAs utenrikspolitikk, inkludert deres kjæledyr, fjernstyrte, senile beboer av Det hvite hus ikke bare er medskyldige i det israelske folkemordet, men motsetter seg enhver mulighet for våpenhvile. 

Slik medvirkning er forøvrig også straffbart ved lov, ifølge folkemordskonvensjonen.   

Derfor er det gitt at Washington og Tel Aviv vil utnytte enhver mulighet til å blokkere en rettferdig rettssak fra ICJ, ved å bruke alle tilgjengelige press- og trusselmidler. Det samsvarer med den ekstremt begrensede makten som utøves av enhver internasjonal domstol for å påtvinge folkerettens regelverk på den eksepsjonalistiske kombinasjonen Washington–Tel Aviv. 

Mens et skremt globalt sør beveges til aksjon mot Israels enestående militære angrep på Gaza, der over 1 prosent av befolkningen er blitt myrdet på mindre enn tre måneder, har det israelske utenriksdepartementet beordret sine ambassader om å tyne vertslandsdiplomater og politikere til å raskt avgi en «umiddelbar og utvetydig uttalelse langs følgende linjer: Å offentlig og tydelig si at landet ditt avviser de opprørende, absurde og grunnløse anklagene mot Israel.» 

Det vil være ganske oppklarende å se hvilke nasjoner som vil følge ordren. 

Enten Pretorias nåværende innsats lykkes eller ikke, vil denne saken sannsynligvis bare være den første av sitt slag som blir anlagt for domstoler rundt om i verden i månedene og til og med årene fremover. BRICS – som Sør-Afrika er et viktig medlemsland av – er en del av den nye bølgen av internasjonale organisasjoner som utfordrer vestlig hegemoni og dets «regelbaserte orden». Disse reglene betyr ingenting – ingen har engang sett dem. 

Delvis har multipolarisme dukket opp for å rette opp det flere tiår lange skiftet bort fra FN-pakten og rask glidning i retning den lovløsheten som er nedfelt i disse illusoriske «reglene». Nasjonalstatssystemet som underbygger den globale orden kan ikke fungere uten den folkeretten som sikrer den. Uten loven står vi overfor krig, krig og mer krig, Hegemonens ideelle univers av endeløs krig.

Sør-Afrikas folkemordsak mot Israel er tydeligvis nødvendig for å reversere disse åpenbare bruddene på det internasjonale systemet, og vil nesten helt sikkert være den første av mange slike rettssaker mot både Israel og dets allierte for å spore verden i retning av stabilitet, sikkerhet og sunn fornuft.


Denne artikkelen ble publisert av The Cradle.

BRICS member South Africa takes Zionism to court


PS: Status 11. januar 2024:

Forrige artikkelK-ordet og Erna Solbergs retorikk
Neste artikkelTyrkia og Malaysia støtter Sør-Afrikas sak mot Israels folkemord
Pepe Escobar er spaltist i The Cradle, redaktør i Asia Times og en uavhengig geopolitisk analytiker med fokus på Eurasia. Siden midten av 1980-tallet har han bodd og jobbet som utenrikskorrespondent i London, Paris, Milano, Los Angeles, Singapore og Bangkok. Han er forfatter av utallige bøker; hans siste er Raging Twenties.