Å redde Israel ved å avslutte krigen i Gaza

0

Den israelske regjeringen hevder at den er i en dødelig kamp for egen overlevelse mot Hamas, og derfor må ta alle forholdsregler, inkludert selve ødeleggelsen av Gaza, for å overleve. Dette er feil.

Av Jeffrey Sachs.

Common Dreams, 1. januar 2024

Når Kongressen kommer tilbake i januar, vil president Joe Biden presse på for å utdype amerikansk medvirkning til Israels krig i Gaza gjennom enda en amerikansk våpenpakke til Israel. Amerikanerne bør heve stemmen i et rungende nei.

En våpenpakke til Israel er ikke bare mot USAs interesser, men også mot Israels interesser. Den eneste veien til reell sikkerhet for Israel er fred med Palestina. USA kan bidra med å få dette til ved å avslutte forsyningen av ammunisjon til Israels brutale krig og ved å fremme tostatsløsningen slik folkeretten legger opp til.

Jeg pekte ut den diplomatiske veien til tostatsløsningen i en tidligere spalte for Common Dreams. Den veien er fortsatt åpen. Den fremmes aktivt av de arabiske og islamske landene og støttes av nesten hele verden.

Hvis Israel avslutter folkemordet, vil det gjøre slutt på den globale motstanden landet nå står overfor.

Israels brutalitet i Gaza er i ferd med å bli en sann trussel mot Israels overlevelse. På grunn av Israels ekstraordinære vold forener verden seg mot Israel, mens Israel lider massive militære tap. Utrolig nok tar noen israelske ledere nå åpent til orde for en enda større krig i Midtøsten, en krig som godt kan bety fullstendig katastrofe for Israel.

Den voksende globale motstanden mot Israels politikk er ikke antisemittisk. Den er anti-folkemord. Den er også pro-fred, pro-Israel og pro-Palestina. Hvis Israel avslutter folkemordet, vil det gjøre slutt på den globale motstanden landet nå står overfor.

Å beseire Hamas er ikke Israels egentlige mål i Gaza

Den israelske regjeringen hevder at den er i en dødelig kamp for overlevelse mot Hamas, og derfor må ta alle forholdsregler, inkludert selve ødeleggelsen av Gaza, for å overleve. Dette er feil. Det er ingen etisk, praktisk, juridisk eller geopolitisk sak for å ødelegge Gaza – drepe titusenvis av sivile og rykke opp 2 millioner mennesker med roten – for å beskytte Israel mot den slags forebyggbare og kontrollerbare trusler som Hamas faktisk utgjør.

I årene 2008-2022 drepte Hamas og andre militante rundt et dusin israelske sivile per år, mens Israel vanligvis drepte minst ti ganger flere sivile palestinere. Det var en topp i 2014, da Israel invaderte Gaza, med 19 israelske sivile drept mot 1.760 palestinske sivile. Hamas skyter opp mange raketter, men nesten alle blir avskåret eller forårsaker liten skade. Israel svarer med periodiske massakrer (som i 2014) og med mer regelmessige luftangrep. Israelerne har til og med et kynisk navn for sine periodiske drap, kalt «å klippe gresse«. Det er allment kjent i Israel at Hamas lenge tjente som en «billig» politisk rekvisitt, brukt av Netanyahu for å «bevise» for israelerne at en tostatsløsning er umulig.

I alle årene med Hamas-styre i Gaza etter 2007, har Hamas aldri erobret israelsk territorium, langt mindre truet Israels eksistens eller overlevelse. Det kunne den rett og slett ikke gjøre selv om den ville. Hamas har rundt 30.000 krigere, sammenlignet med mer enn 600.000 aktive og reservepersonell i IDF. Hamas mangler et luftvåpen, pansrede enheter, en militær-industriell base og ethvert geografisk rom til å manøvrere utenfor Gaza.

Den 7. oktober gjorde Hamas-krigere et overraskende angrep inn i Israel som varte den forferdelige dagen. Dette reflekterte ikke en ny super-evne for Hamas til å invadere Israel, men snarere en sjokkerende svikt i israelsk sikkerhet. Israelske ledere hadde ignorert omfattende advarsler om et kommende Hamas-angrep og hadde på uforklarlig vis forlatt Gaza-Israel-grensen sterkt underbemannet. Enda mer forbløffende var det at de gjorde det bare dager etter at israelske ekstremister hadde stormet al-Aqsa-moskékomplekset, et av islams helligste steder. Hamas utnyttet Israels forbløffende svikt i sikkerheten ved å bryte gjennom grensen, i et angrep som førte til rundt 1.100 israelske sivile dødsfall, og at Hamas tok 240 gisler, med et ukjent antall israelske sivile dødsfall den dagen, forårsaket av israelsk luftbombing og kryssild i IDFs motangrep.

Ved å befeste grensen mot Gaza på nytt, har Israel stoppet ytterligere bakkeangrep fra Hamas. Netanyahu har beordret ødeleggelsen av Gaza, ikke for å beskytte Israel mot Hamas, men for å gjøre Gaza ubeboelig og dermed oppfylle sin langvarige intensjon om å innføre permanent israelsk styre over territoriet. Netanyahu får den ekstra bonusen å klamre seg til makten, til tross for sine andre alvorlige feil.

Den israelske regjeringens mer grunnleggende mål er å styrke sin totale kontroll over «Stor-Israel», som betyr hele landet fra Jordan-elven til Middelhavet. Målet med angrepet i Gaza er å presse befolkningen ut av territoriet. Den 10. oktober uttalte Israels forsvarsminister Yoav Gallant at «Gaza vil ikke vende tilbake til hva det var før. Vi vil eliminere alt.» Mer nylig snakket Netanyahu om «frivillig emigrasjon» av Gazas befolkning – frivillig, det vil si etter at Gaza har blitt lagt øde og Gaza-beboere bedt om å evakuere. Metulas ordfører David Azoulai erklærte at «hele Gazastripen må være tom. Flatt. Akkurat som i Auschwitz. La det være et museum for hele verden til å se hva Israel kan gjøre. La ingen bo på Gazastripen for hele verden å se, for 7. oktober var på en måte et nytt Holocaust.» Han presiserte senere at han ønsker å se Gaza-befolkningen «re-lokalisert», ikke myrdet. Senest oppfordret finansminister Bezalel Smotrich, en selverklært fascist, til at Gazas befolkning måtte kuttes til 100.000 til 200.000 fra den nåværende befolkningen på mer enn 2 millioner. Israel hadde som mål fra starten av sin invasjon av Gaza å presse innbyggerne i Gaza inn i Egypt, men Egypt nektet bestemt å være en part i etnisk rensing.

På 1970-tallet var målet om å dominere Palestina for å skape Stor-Israel som en jødisk stat, en ytterliggående tro. Nå styrer det israelsk politikk, som delvis reflekterer den enorme politiske vekten til hundretusener av israelske bosettere på den okkuperte Vestbredden og Øst-Jerusalem.

«Stor-Israel», definert som Israel med grenser fra før 1967-krigen, pluss Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem, er hjemsted for omtrent syv millioner jøder og syv millioner palestinske muslimer og palestinske kristne. Israel kan styre Stor-Israel bare ved å dominere syv millioner palestinere, eller ved å drive dem ut av sine hjem ved krig, vold og ekstrem diskriminering. Jakten på Stor-Israel fører i praksis til at Israel begår alvorlige forbrytelser mot folket i Palestina. Den pågående forbrytelsen er apartheidstyret, med sin alvorlige urett og fornedrelse. Den grovere forbrytelsen er etnisk rensing, slik Israel forsøker i Gaza. Det alvorligste av alt er folkemord, bevitnet i tusenvis av dødsfall av uskyldige sivile, som nå skjer hver uke i Gaza.

Israels dreining mot ekstremisme

Det amerikanske folket må forstå at israelsk politikk har blitt dominert av ekstremister som blander religiøs glød med morderisk vold mot palestinerne. Denne ultravoldelige siden av Israel er lett synlig i Israel, men er fortsatt stort sett ukjent for den amerikanske offentligheten. Israelsk brutalitet i Gaza kommer som en overraskelse på mange amerikanere, men det har blitt pari for kursen i selve Israel, selv om noen israelere uten tvil er i fornektelse av fakta på bakken i de okkuperte områdene. The Grayzone har satt sammen en sjokkerende samling av israelske soldater og ledende personligheter som feirer palestinske dødsfall.

Israels folkemorderiske vold mot det palestinske folket appellerer til store deler av den israelske offentligheten av flere grunner. For det første, minnet om Holocaust lurer alltid i skyggene i Israel. Politikere som Netanyahu har lenge fyrt opp under Holocaust-terroren og argumentert grovt og falskt for at alle palestinere ønsker å drepe alle jødene, slik at den voldelige undertrykkelsen av palestinerne er et spørsmål om liv og død for Israel. Selvfølgelig, som i enhver spiral av hat, er det en selvoppfyllende profeti i Netanyahus retorikk og handlinger, som fører til mothandlinger og hat fra den andre siden. Men i stedet for å prøve å løse disse gjennom dialog, samhandling, diplomati og fredsskaping, er syklusen av hat bensin på bålet.

For det andre har ortodokse rabbinere utvidet fortellingen om sikkerhet, ved å insistere på at Israel har en hellig rett til Palestina fordi Gud ga hele landet fra Jordanelven til Middelhavet til israelittene.

For det tredje, med 700.000 israelske bosettere i de palestinske landene som ble erobret i 1967, har Stor-Israel blitt et fait accompli* for en stor del av det israelske folket, med en stor stemme i israelsk politikk. Disse bosetterne flyttet inn i erobret territorium og insisterer nå inderlig på å forsvare sine bosetninger. FNs sikkerhetsråd (UNSC-resolusjon 2334) har utvetydig erklært Israels bosetninger i det okkuperte Palestina for å være i åpenbar strid med folkeretten, men finansminister Smotrich selv, i det indre kabinettet, er en leder av bosetterbevegelsen. *(En avgjort sak, et faktum. O.a.)

Fremveksten av denne voldelige retningen av jødedommen kan dateres til like etter seksdagerskrigen i 1967. Det politiske spørsmålet i Israel etter 1967 var hva man skulle gjøre med det nylig okkuperte palestinske landet. Med utgangspunkt i forslagene fra Yigal Allon, en ledende israelsk politiker, bestemte israelske ledere seg for å beholde Øst-Jerusalem og etablere bosetninger på den okkuperte Vestbredden og Gaza, for å sette «fakta på bakken» for å beskytte Israels sikkerhet. Fra starten trosset israelske regjeringer FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 (1967), som avviste Israels territorium, oppnådd ved krig.

Det som skjedde etterpå, var svært viktig. Ultrareligiøse jøder tok opp saken om israelske bosetninger i de okkuperte områdene som en del av et messiansk kall om å gjøre Israel til «Herrens trones jordiske støtte» (her s. 69). I 1974 ble Gush Emunim lansert som en ultranasjonalistisk religiøs nybyggerbevegelse, av tilhengere av far-sønn-rabbinerne Abraham Isaac Kook og Zvi Yehuda Kook, hvis lære kombinerte landkravene til Josvas bok, talmudisk lov, chassidisk mystikk, nasjonalisme og politisk aktivisme.

Den religiøse motivasjonen til Stor-Israel er at Gud ga jødene hele landet fra Jordan-elven til Middelhavet. I Josvas bok, sannsynligvis fullført i det 6. århundre f.Kr., instruerer Gud israelittene som kommer fra Egypt etter 40 år i ørkenen, om å utslette Kanaans nasjoner for å ta landet for seg selv. Gud lover at landet strekker seg «fra Negev-ørkenen i sør til Libanon-fjellene i nord, fra elven Eufrat i øst til Middelhavet i vest, inkludert hele hettittenes land.» (Josva 1:4, New Living Translation). Med Guds støtte begår Josvas hærer en rekke folkemord for å erobre landet.

Denne usedvanlig voldelige teksten og relaterte deler av Bibelen (som tilintetgjørelsen av amalekittene i Samuels bok), har blitt avgjørende referansepunkter for høyreorienterte israelere, både religiøse og sekulære. Som et resultat forfølger dagens Israel en messiansk visjon fra det 6. århundre f.Kr. om å sikre hele Palestina for jødene. Tilhengere av Stor-Israel stempler ofte motstanderne av denne ideologien som antisemitter, men dette er vilt ukorrekt, som den tidligere administrerende direktøren for Harvard Hillel* veltalende har argumentert. Motstanderne av Stor-Israel er mot ekstremisme og urettferdighet, ikke mot jødedommen. *(Harvard universitetets jødiske senter. O.a.)

Den jødiske bosetterbevegelsen førte til en morderisk forakt for palestinerne. I sin bok Jewish Fundamentalism in Israel, retter professor Israel Shahak oppmerksomheten mot den religiøse fanatismen til rabbiner Eliezer Waldman, en leder for bosetterne på Vestbredden:

«La oss si klart og sterkt: Vi okkuperer ikke fremmede områder i Judea og Samaria [Vestbredden]. Dette er vårt gamle hjem. Og takk Gud for at vi har brakt det tilbake til livet … Vårt ansvar for jødisk tro og forløsning befaler oss å tale med sterk og klar stemme. Den guddommelige prosessen med å forene vårt folk og vårt land må ikke bli tåkelagt og svekket av tilsynelatende logiske begreper om «sikkerhet» og «diplomati». De bare forvrenger sannheten og svekker rettferdigheten i vår sak, som er inngravert i våre eksklusive nasjonale rettigheter til vårt land. Vi er et troens folk. Dette er essensen av vår evige identitet og hemmeligheten til vår fortsatte eksistens under alle forhold.» [2002]

Jewish History – Jewish Religion (2utgave, 2008), siterer professor Shahak sjefskapellanen for den israelske hærens sentrale regionale kommando i 1973: «I krig, når våre styrker stormer fienden, har de lov, og til og med å bli pålagt av Halakhah (jødisk lov) å drepe selv gode [palestinske] sivile, det vil si sivile som tilsynelatende er gode» (s. 76).

Taktikken med å bruke vold for å provosere fram palestinsk masseflukt har vært en del av Israels spill fra starten av. I forkant av Israels uavhengighet, i 1947-1948, brukte jødiske militante grupper terror, for å provosere masseflukten til hundretusener av palestinere i en skitten prosess, kalt nakba av palestinerne («katastrofe» på arabisk).

Netanyahus regjering har som mål å gjenta nakbaen i Gaza-krigen, ved å tvinge innbyggerne i Gaza til å flykte til nabolandet Egypt eller andre deler av det arabiske Midtøsten. Men i motsetning til i 1947-1948, ser verden på i sanntid, og uttrykker raseri over Israels åpenbare forsøk på etnisk rensing. Egypt fortalte Israel og USA i klare ordelag at landet ikke ville være en part i Israels etniske rensing, og ikke ville akseptere en flom av flyktninger fra Gaza.

Jakten på Stor-Israel er dømt til å mislykkes

Israels forsøk på å skape et «Stor-Israel» med vold vil mislykkes. Det israelske forsvaret lider store tap i den brutale urbane krigføringen i Gaza. Mens Israel har drept mer enn 20.000 Gaza-beboere, for det meste kvinner og barn, har det ikke ødelagt Hamas evne til å motstå Israels invasjon. IDF-ledere sier at kampen mot Hamas vil kreve mange måneder til, men lenge før den tid vil den globale motstanden trolig bli uoverstigelig.

I desperasjon ønsker israelske ledere som forsvarsminister Benny Gantz å utvide krigen til Libanon og trolig til Iran. Amerikanske hardlinere, som den republikanske senatoren Lindsey Graham fra South Carolina, har pliktoppfyllende og forutsigbart meldt seg på og oppfordret til en amerikansk krig med Iran. Også dette israelske krumspringet vil trolig mislykkes. USA er ikke i posisjon til å utkjempe en større Midtøsten-krig, etter å ha tømt sine lagre av ammunisjon i Ukraina og Gaza. Det amerikanske folket er også sterkt imot en ny amerikansk krig, og deres motstand vil bli hørt i et valgår, selv av en Kongress i lomma på det militærindustrielle komplekset.

Israels diplomatiske tilbakeslag, med mindre de reverseres, vil vise seg å være ødeleggende. Israel har fått årelatt sin politiske støtte verden over. I en nylig avstemning i FNs generalforsamling stemte 174 land, med 94% av verdens befolkning, for palestinsk politisk selvbestemmelse, mens bare 4 land med 4% av verdens befolkning – Israel, USA, Mikronesia og Nauru – stemte mot (ytterligere 15 land avsto eller stemte ikke). Israels uforsonlige militarisme har forent verden mot dem.

Israelske ledere og diplomater må slutte å rope at alle kritikere er antisemitter og lytte til hva verden faktisk sier: Israel og Palestina må leve side om side basert på folkeretten og gjensidig sikkerhet.

Israel stoler nå helt og holdent på sin eneste gjenværende støttespiller, USA, men USAs støtte er også avtagende. Med stor margin, 59% for og 19% imot, støtter amerikanerne en våpenhvile. Amerikanerne støtter Israels sikkerhet, men ikke landets ekstremisme. Selvfølgelig har Amerika sine egne kristne og jødiske fanatikere som baserer sin politikk på bibelsk bokstavtro/ortodoksi, men de er en minoritet i den offentlige mening. Amerikansk støtte til Israel avhenger av tostatsløsningen. Biden vet det og har gjentatt USAs støtte til tostatsløsningen, samtidig som USA leverer ammunisjon til Israels krig mot Gaza.

Mens amerikanske jøder generelt støtter Israel, støtter de ikke Israels religiøse messianisme. I en Pew-undersøkelse fra 2020, trodde bare 30% av amerikanske jøder at «Gud ga landet som nå er Israel til det jødiske folk.» 63 prosent trodde på muligheten for fred mellom Israel og Palestina gjennom tostatsløsningen. Bare 33% trodde i 2020 at den israelske regjeringen gjorde oppriktige anstrengelser for fred med palestinerne.

Selv ortodokse amerikanske jøder er splittet i spørsmålet om Stor-Israel. Noen ortodokse jødiske samfunn, som Chabad, er troende i det bibelsk motiverte Stor-Israel, mens andre som Satmar-samfunnet (også kjent som Naturei Karta) er anti-sionister og frittalende kritikere av Israels krig mot det palestinske folket, som sier at jødedommen er en religion, ikke et nasjonskonsept. Satmar-samfunnet mener at gjenopplivingen av det jødiske hjemlandet må følge Guds tidslinje, og ikke en sionistisk tidslinje.

Å støtte Israels ekstremisme er ikke i USAs interesse

USA har gitt ammunisjon til Israels brutale krig. Denne medvirkningen har ført til et søksmål fra palestinere som anklager den amerikanske regjeringen for brudd på folkemordkonvensjonen. Som en del av denne juridiske innsatsen har det USA-baserte Center for Constitutional Rights metodisk dokumentert uttalelsene om folkemord fra israelske ledere her og  her.

USA står også overfor alvorlig og kostbar diplomatisk isolasjon når de forsvarer Israels uforsvarlige handlinger. I de siste avstemningene i FNs sikkerhetsråd og FNs generalforsamling, har USA stått nesten alene om å støtte Israels hypervoldelige og urettferdige handlinger. Dette skader USA på utallige andre områder av utenrikspolitikk og global økonomi.

Det amerikanske føderale budsjettet er også under enormt press fra militærrelaterte utgifter, som vil nå rundt $ 1,5 billioner totalt i 2024. Det amerikanske folket har fått nok av de svulmende militærutgiftene, som har vært en sentral faktor for å øke den offentlige gjelden fra rundt 35% av BNP i år 2000, til rundt 100% av BNP i dag. Med skyhøy gjeld og hevingen av rentene på boliglån og forbrukslån, motsetter allmennheten seg nå Bidens oppfordringer om mer underskuddsutlegg for å finansiere krigene i Ukraina og Gaza, og vil høylytt motsette seg en bredere krig i Midtøsten, spesielt en krig som ville trekke USA til direkte kamp.

Selvfølgelig har USAs støtte til Israel syntes å være ustoppelig i amerikansk politikk. Israel-lobbyen – en mektig konstellasjon av israelske politikere og velstående amerikanere – har spilt en stor rolle i å bygge denne sterke støtten. Israel-lobbyen ga 30 millioner dollar i valgkampbidrag i kongressvalget i 2022, og vil gi langt mer i 2024. Likevel står lobbyen opp mot publikums voksende motstand mot Israels brutalitet i Gaza.

Tostatsløsningen er fortsatt Israels reelle sjanse for fred og sikkerhet

Israelske ledere og diplomater må slutte å rope at alle kritikere er antisemitter og lytte til hva verden faktisk sier: Israel og Palestina må leve side om side basert på folkeretten og gjensidig sikkerhet. Støtten til en tostatsløsning er støtte til fred og sikkerhet for det jødiske folk i staten Israel, akkurat som det er støtte til fred og sikkerhet for det palestinske folket i deres egen stat. Tvert imot, å støtte Israels folkemord i Gaza og oppildne anti-israelske (og anti-amerikanske) følelser rundt om i verden, er antitetisk for Israels langsiktige sikkerhet og kanskje til og med landets overlevelse. De arabiske og islamske statene har gjentatte ganger erklært seg villige til å normalisere forholdet til Israel innenfor rammen av tostatsløsningen. Dette går tilbake til det arabiske fredsinitiativet fra 2002 og inkluderer den viktige slutterklæringen fra det ekstraordinære felles arabiske islamske toppmøtet i Riyadh 11. november 2023. USA og arabiske land bør raskt bli enige om å etablere en felles fredsbevarende styrke for å holde begge sider trygge i forbindelse med implementeringen av tostatsløsningen.

Mange nidkjære religiøse bosettere vil sterkt motsette seg en palestinsk stat, og hevde sin rett til å gjøre det basert på gamle bibelske tekster. Men poenget med jødedommen er ikke å herske over millioner av palestinere eller å etnisk rense dem. Det virkelige poenget er ikke å provosere global motstand, men å bruke fornuft og velvilje for å finne fred. Som Hillel den eldre erklærte: «Alt som er hatefullt og usmakelig for deg, gjør ikke mot dine medmennesker. Dette er hele Toraen, resten er kommentarer. Gå og lær.» Det virkelige poenget er å oppfylle den etiske visjonen til profeten Jesaja (2:4), som profeterte at «nasjoner skal smi sine sverd til plogskjær, og deres spyd til beskjæringskniver: nasjon skal ikke løfte sverd mot nasjon, heller ikke skal de lære krig lenger.» Sånn må det være.


Denne artikkelen er fra Common Dreams.

Vårt arbeid er lisensiert under Creative Commons (CC BY-NC-ND 3.0). Føl deg fri til å publisere og dele mye.

Saving Israel by Ending Its War in Gaza

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad


Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommisjonær for FNs bredbåndskommisjon for utvikling. Han har vært rådgiver for tre generalsekretærer i FN, og er for tiden pådriver for bærekraftsmålene under generalsekretær António Guterres. Sachs er forfatter av A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism (2020). Andre bøker inkluderer: Building the New American Economy: Smart, Fair, and Sustainable (2017) og The Age of Sustainable Development, (2015) med Ban Ki-moon.

Forrige artikkelBiden sier angrep mot houthiene ikke fungerer, USA bomber Jemen for 5. gang
Neste artikkel– Framstår som James Bond-skurker
Jeffrey Sachs
Jeffrey D. Sachs, professor i bærekraftig utvikling og professor i helsepolitikk og ledelse ved Columbia University, er direktør for Columbias senter for bærekraftig utvikling og FNs utviklingsnettverk for bærekraftige løsninger. Han har vært spesialrådgiver for tre generalsekretærer i FN. Hans bøker inkluderer The End of Poverty, Common Wealth, The Age of Sustainable Development, Building the New American Economy, og senest, A New Foreign Policy: Beyond American Exceptionalism.