Det blåser på toppene i byråkrat-Norge.
Folk med vårt lands beste utdanning mangler både gangsyn, folkevett og respekt for lover og regler.
- Toppbyråkratene på statsministerens kontor (SMK) har latt være å arkivere meldinger som kunne sette deres sjef, tidligere statsminister Erna Solberg og hennes ektemann, i et dårlig lys.
Sånn manglende arkivering hadde vært vanlig praksis i flere år, hører vi.
Hva skal vi med åpenhet i forvaltninga og offentlighetslov når viktige dokumenter som kan omhandle innsideinformasjon, habilitet og personlig berikelse, unndras innsyn?
– Direktøren for nasjonal sikkerhetsmyndighet, Sofie Nystrøm, utnevnt av Solberg-regjeringa, tok opp høyrentelån på 200 millioner kroner. Långiver var Norwegian Property, eiendomsselskapet til John Fredriksen – Norges rikeste skatteflyktning.
Nystrøm fant egenhendig ut at de trengte mer tidsmessige lokaler, brøt alle forvaltningsregler og sendte regninga til oss skattebetalere.
Hva er vitsen med regler for offentlig budsjettdisiplin og låneopptak, når folk som er satt til å håndtere regelverket oppfører seg som småkonger?
Som om statens penger var deres egne?
– Etter påtrykk fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), fikk to av forskerne på det prestisjetunge NTNU-universitetet, offentlig refs av rektor Anne Borg.
Forskerne hadde meninger på tvers av det aksepterte. Var positive til norsk kjernekraft, og skeptiske til vindkraft. Kalte rapporten fra Rystad Energy – bestilt av NHO, Norsk Industri og Fornybar Norge – for et kjøpt og betalt partsinnlegg: «Med riktige data er rapporten en dødsdom for havvind».
Hva skal vi med rektorer som verken forsvarer ytringsfrihet, akademisk frihet eller uavhengig forskning, men som i stedet legger seg flat for påtrykk fra næringslivets lobbyister?
Les:
Byråkratene på statsministerens kontor sitter der fortsatt. Så langt har deres lovbrudd ikke fått noen følger. Erna Solberg er fortsatt Høyres politiske «stjerne». For mange er hun hevet over loven.
Direktøren og rektoren valgte klokelig begge å gå av da deres handlinger ble kjent.
Sikkert både med solide etterlønnsfallskjermer og retrettstillinger.
Eksemplene over handler om ledende byråkrater som, uavhengig av regelverk, enten pålegges eller på eget initiativ gjør hva de selv finner for godt. Og attpåtil går fri for etterforskning og eventuell straff.
Til forskjell fra oss vanlige dødelige som må påregne at lovbrudd blir rettslig prøvet. Den siste saken avtegner dessuten et mønster som for mange er ukjent.
Jonny Hesthammer, tidligere professor i geologi og geofysikk og kjernekraftforkjemper, oppsummerer det sånn i dagens Aftenposten: Noen som er negative til kjernekraft, bestilte en rapport fra noen som er negativ til kjernekraft, for deretter å overlevere den til noen som er negativ til kjernekraft – med formål om å påvirke politiske prosesser.
Altså: Når utredninger, rapporter etc bestilles, kan bestillerne allerede ha sitt fasitsvar. Det som gjenstår er å finne «eksperter» som – gjerne mot god betaling – gir faglig tyngde til de ønskede konklusjoner.
Til mer overbevisende de gjør jobben, til flere oppdrag kan ligge på vent.
Eksemplene er neppe enestående.
De handler om et byråkrati som enten ukritisk lar seg underlegge den til enhver tid sittende regjering, eller et byråkrati som oppfører seg som stat i staten.
Til større avstanden er mellom de som tar avgjørelsene og folket, til lettere kan de som sitter med makt, gå egne veier. Avstanden til Brussel er enda lengre enn avstanden til Oslo.
I tillegg: I EU-systemet er byråkratiet langt større og mektigere enn det norske. Samtidig kan de folkevalgte i Europaparlamentet bli mer korrumpert av lobbyister og mangel på demokratisk kontroll.
Hvorfor ønsker noen seg frivillig inn i et sånt system?
Fordi de selv ønsker å bli en del av det?
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.