oss 100 kroner!
Det har vært et evig håp og en forventning om at Israel ville forlate veien med undertrykkelse, kolonisering og apartheid som statlig politikk og i stedet akseptere en forhandlet løsning på Palestina-problemet under press fra dets beskytter, mentor, veileder og vokter – USA. Men det viste seg å være vrangforestillinger, og det som gjenstår er en endeløs serie av knuste forhåpninger og hykleri. Det store spørsmålet i dag er om et paradigmeskifte er mulig. Det er også dilemmaet USAs president Joe Biden står overfor med sine 80 år.
Historien viser at mens katastrofale hendelser har utallige negative effekter, er positive effekter også mulige, spesielt på lang sikt. Den fransk-tyske forsoningen etter to verdenskriger er kanskje det fineste eksemplet i moderne historie, og den plantet de tyske frøene til det europeiske integrasjonsprosjektet. Og ganske visst ga Sovjetunionens sammenbrudd drivkraft til den kinesisk-russiske tilnærmingen, som forvandlet seg til et partnerskap «uten grenser».
Men for at slike mirakler skal skje, trengs visjonært lederskap. Jean Monnet og Konrad Adenauer var virkelig politiske visjonære – og på en annen måte var de to fullbyrdede pragmatikere Boris Jeltsin og Jiang Zemin også det.
Ser det ut som om Biden og Benjamin Netanyahu tilhører det panteonet? Da Biden møtte Netanyahu og hans krigskabinett i Tel Aviv 18. oktober, forsikret han dem: «Jeg tror ikke du må være jøde for å være sionist, og jeg er sionist.» Der ligger paradokset. For hvordan kan du være en irsk katolikk og en sionist på samme tid? Sinn Féin, som er på vei til å vinne Irlands neste valg, omfavner palestinere og fordømmer Israel. Selvfølgelig er det ingen overraskelser her.
Biden er splittet mellom motstridende trosretninger. Det er tilstrekkelig å si at når Biden snakker om en tostatsløsning, blir det vanskelig å tro ham. Fra Netanyahus side føler han i hvert fall ikke engang behov for å late som om han støtter en tostatsløsning etter systematisk å ha begravet Oslo-avtalen og begynt på reisen mot et jødisk teokrati i det som en gang var staten Israel. For ta ikke feil av dette: Stor-Israel er her for å bli, og verdensopinionen anser det som en apartheidstat.
Det er en stor misforståelse at Biden er under press fra den amerikanske opinionen om konflikten i Gaza. Men faktum er at støtten til Israel hele tiden har vært ganske liten i USA, og hadde det ikke vært for Israel-lobbyen, ville det sannsynligvis ha vært opphevet for lenge siden. Merkelig nok er det slik at noe sånt som en tredjedel av amerikanske jøder, spesielt de unge, ikke engang bryr seg om Israel-lobbyen.
Når det er sagt, er det også et faktum at amerikanere generelt har en positiv oppfatning om Israel. Problemet deres handler egentlig om Israels aggressive politikk – dette til tross for fraværet av noen åpen diskusjon i USAs medier eller akademia angående statens undertrykkelse av palestinere eller koloniseringen av Vestbredden.
Et avgjørende øyeblikk kom da Netanyahu hånet og ydmyket president Barack Obama angående atomavtalen med Iran ved å gå sammen med kongressen mot presidenten i et dristig forsøk på å avspore forhandlingene med Teheran.
I de siste årene har Israels image blitt svekket i den liberale opinionen etter fremgangen av høyreorienterte krefter og overtonene av rasistiske holdninger, inkludert blant israelske ungdommer. Israel har faktisk blitt et stadig mer illiberalt land selv overfor sine egne borgere. På grunn av slike faktorer har amerikanerne ikke lenger et idealisert syn på Israel som et moralsk rettskaffent land som kjemper for sin eksistens.
I mellomtiden har det vært en markant erosjon av støtten til Israel i Det demokratiske partiet. Men dette må settes i perspektiv, for det har vært en motvekt i støtten til Israel blant republikanerne. Selv om «bilateral konsensus» om Israel forsvinner, har Israel-lobbyen paradoksalt nok fortsatt innflytelse.
Det er fordi Israel-lobbyen tradisjonelt ikke tok så mye hensyn til amerikanere, men i stedet fokuserte på folk i maktapparatet og faktisk jobbet hardt for å sikre seg deres støtte. Derfor må det forstås at det Biden må ta hensyn til er at elitene i det demokratiske partietablissementet fortsatt er dypt forpliktet i sitt forhold til Israel, selv om støtten i partiet for israelsk politikk kan ha avtatt og den amerikanske opinionen finner bestialiteten til Israels opptreden i Gaza opprørende.
Elitene frykter at lobbyen vil angripe dem hvis det er noen tegn til at de vakler i støtten til Israel. Sagt på en annen måte, de politiske elitene setter ikke USAs nasjonale interesser over sine egne personlige eller karriereinteresser. Dermed vinner Israel-lobbyen alltid i Palestina-spørsmålet og når det gjelder å hente ut generøs økonomisk støtte til Israel uten noen form for bindinger. Det betyr at lobbyen vil gå til en enhver ytterlighet for å få sin vilje når det kommer kritiske tider, som i dag.
Biden er neppe i stand til å mishage eller irritere Israel-lobbyen i oppgjørets time. Så hvorfor gir han store løfter til Egypts president Abdel Fattah Al-Sisi om at «USA under ingen omstendigheter vil tillate tvangsflytting av palestinere fra Gaza eller Vestbredden, eller beleiringen av Gaza, eller nytegning av grensene til Gaza»?
Svaret er enkelt: Dette er et fait accompli som har blitt påtvunget USA og Israel av de arabiske statene i deres fineste time med kollektiv sikkerhet, og ingen av dem er villige til å legitimere Israels folkemord eller dets veikart for etnisk rensing. Sa ikke til og med lille Jordan «nei» til Biden?
Biden gir hule løfter. I virkeligheten er det som betyr noe at Israel-lobbyen vil gå ekstraordinært langt for å beskytte det fremvoksende Stor-Israel. Og igjen: det koster Biden ingenting å bekrefte støtte for en to-statsløsning. Han vet at det vil ta evigheter før en slik visjon blir virkelighet, om den i det hele tatt skulle bli det, og hvis Sør-Afrikas erfaring er noe å gå etter, vil reisen dit bli full av mye blodsutgytelse.
Det viktigste er at Biden vet at Israel ikke vil godta en tostatsløsning i henhold til det arabiske initiativet laget av Saudi-Arabias kong Abdullah, som er en fint balansert matrise av gjensidige interesser med et historisk så vel som langsiktig perspektiv. I en historisk tale til Den arabiske liga på dagen for dens vedtak i 2002, hadde daværende kronprins Abdullah sagt med stor presisjon: «Til tross for alt som har skjedd og det som fortsatt kan skje, er hovedspørsmålet i hjertet og sinnet til enhver person i vår arabiske islamske nasjon gjenopprettelsen av legitime rettigheter i Palestina, Syria og Libanon.»
Den store sannsynligheten er at Israel vil holde fast ved sin posisjon ved hjelp av sin lobby i USA og heller vil foretrekke å være en paria i verdenssamfunnet fremfor å få en tostatsløsning som krever oppgivelse av den sionistiske staten bygget rundt Stor-Israel. Den eneste endringen kunne ha vært hvis Biden var villig til å få USA til å tvinge sin vilje på Israel – gjennom tvangsmidler, om nødvendig.
Men det krever mot av overbevisning og en sjelden ingrediens i politikk – medfølelse. Bidens enormt vellykkede halve århundre i det offentlige liv var nesten utelukkende viet til realpolitikk, og det er ingen spor av overbevisning eller medfølelse i det. Et ettermæle kan ikke bygges på flyktige hensyn og hensiktsmessighet.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
