oss 100 kroner!
Nybyggerkolonistater har en begrenset holdbarhet. Israel er intet unntak.
Israel vil framstå som triumferende etter at det er ferdig med sin folkemordskampanje i Gaza og på Vestbredden. Støttet av USA vil landet nå sitt demente mål. Dets morderiske herjinger og folkemordsvold vil utrydde eller etnisk rense palestinere. Dets drøm om en stat eksklusivt for jøder, med eventuelle palestinere som forblir fratatt sine grunnleggende rettigheter, vil bli realisert. Det vil glede seg over sin blodgjennomvåte seier. Det vil feire sine krigsforbrytere. Folkemordet vil bli slettet fra offentlig bevissthet og kastet inn i Israels enorme svarte hull av historisk hukommelsestap. De med samvittighet i Israel vil bli brakt til taushet og forfulgt.
Men når Israel oppnår sin desimering av Gaza – Israel snakker om måneder med krigføring – vil landet ha signert sin egen dødsdom. Dets fasade av høflighet, dets antatte beryktede respekt for rettsstaten og demokratiet, dets mytiske historie om det modige israelske militæret og den jødiske nasjonens mirakuløse fødsel, vil ligge i askehauger. Israels sosiale kapital vil være oppbrukt. Det vil bli avslørt som et stygt, undertrykkende, hatfylt apartheidregime, som fremmedgjør yngre generasjoner av amerikanske jøder. Dets beskytter, USA, vil, etter hvert som nye generasjoner kommer til makten, distansere seg fra Israel slik det tar avstand fra Ukraina. Dets folkelige støtte, som allerede er erodert i USA, vil komme fra USAs kristne fascister som ser på Israels dominans over eldgamle bibelske land som en varsler om Jesu tilbakekomst og i dets underkastelse av arabere som beslektet med rasisme og hvitt overherredømme.
Palestinsk blod og lidelse – 10 ganger så mange barn som har blitt drept i Gaza som i to år med krig i Ukraina – vil bane veien til Israels glemsel. De titalls tusen, kanskje hundretusener av spøkelser vil få sin hevn. Israel vil bli synonymt med sine ofre slik tyrkere er synonyme med armenerne, tyskere er med namiberne og senere jødene, og serbere er med bosniakerne. Israels kulturelle, kunstneriske, journalistiske og intellektuelle liv vil bli utryddet. Israel vil være en stillestående nasjon hvor de religiøse fanatikerne, stormennene og jødiske ekstremistene som har tatt makten vil dominere den offentlige diskursen. Landet vil finne sine allierte blant andre despotiske regimer. Israels frastøtende rasemessige og religiøse overherredømme vil være dets definerende egenskap, og det er grunnen til at de mest retrograde hvite supremistene i USA og Europa, inkludert filosofemitter som John Hagee, Paul Gosar og Marjorie Taylor Greene, inderlig støtter Israel. Den hyllede kampen mot antisemittisme er en tynt forkledd feiring av White Power.
Despotisme kan eksistere lenge etter forfallsdatoen. Men de er i siste fase. Du trenger ikke å være en bibelforsker for å se at Israels begjær etter elver av blod er i motsetning til jødedommens kjerneverdier. Den kyniske militariseringen av Holocaust, inkludert å stemple palestinere som nazister, har liten effekt når du utfører et direktesendt folkemord mot 2,3 millioner mennesker fanget i en konsentrasjonsleir.
Nasjoner trenger mer enn makt for å overleve. De trenger en mystikk. Denne mystikken gir formål, høflighet og til og med adel for å inspirere innbyggerne til å ofre for nasjonen. Mystikken gir håp for fremtiden. Det gir mening. Det gir nasjonal identitet.
Når mystikken imploderer, når den avsløres som løgner, kollapser et sentralt fundament for statsmakt. Jeg rapporterte om døden til den kommunistiske mystikken i 1989 under revolusjonene i Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Romania. Politiet og militæret bestemte at det ikke var noe å forsvare. Israels forfall vil skape den samme sløvheten og apatien. Den vil ikke være i stand til å rekruttere urbefolkningssamarbeidspartnere, som Mahmoud Abbas og de palestinske myndighetene – utskjelt av de fleste palestinere – til å gjøre det som kolonisatorene vil. Historikeren Ronald Robinson siterer det britiske imperiets manglende evne til å rekruttere urfolksallierte som punktet der samarbeid ble snudd til ikke-samarbeid, et avgjørende øyeblikk for starten på avkoloniseringen. Når ikke-samarbeid fra innfødte eliter forvandles til aktiv opposisjon, forklarer Robinson, er imperiets «raske retrett» sikret.
Alt Israel har igjen er eskalerende vold, inkludert tortur, noe som som akselererer nedgangen. Denne grossistvolden virker på kort sikt, som den gjorde i krigen som ble ført av franskmennene i Algerie, den skitne krigen ført av Argentinas militærdiktatur og under Storbritannias konflikt i Nord-Irland. Men på lang sikt er det suicidalt.
«Du kan kanskje si at slaget ved Alger ble vunnet ved bruk av tortur,» sa den britiske historikeren Alistair Horne, «men at krigen, den algeriske krigen, var tapt.»
Folkemordet i Gaza har gjort Hamas-krigere til helter i den muslimske verden og det globale sør. Israel kan utslette Hamas-ledelsen. Men tidligere – og nåværende – attentater på mange palestinske ledere har i liten grad sløvet motstanden. Beleiringen og folkemordet i Gaza har produsert en ny generasjon med dypt traumatiserte og rasende unge menn og kvinner hvis familier er blitt drept og hvis lokalsamfunn er utslettet. De er forberedt på å ta plassen til martyrledere. Israel har sendt antallet av sine motstandere opp i stratosfæren.
Israel var i krig med seg selv før 7. oktober. Israelere protesterte for å forhindre statsminister Benjamin Netanyahus avskaffelse av rettslig uavhengighet. Dens religiøse fanatikere, som for tiden har makten, hadde satt i gang et målrettet angrep på israelsk sekularisme. Israels enhet siden angrepene er prekær. Det er en negativ enhet. Det holdes sammen av hat. Og selv dette hatet er ikke nok til å hindre demonstranter fra å fordømme regjeringens forræderi mot israelske gisler i Gaza.
Hat er en farlig politisk vare. Når de er ferdige med en fiende, går de som brenner hat på jakt etter en annen. De palestinske «menneskedyrene», når de blir utryddet eller underkuet, vil bli erstattet av jødiske frafalne og forrædere. Den demoniserte gruppen kan aldri bli forløst eller kurert. En hatpolitikk skaper en permanent ustabilitet som utnyttes av de som søker å ødelegge det sivile samfunn.
Israel var langt på vei den 7. oktober da det kunngjorde en rekke diskriminerende lover mot ikke-jøder som ligner de rasistiske Nürnberg-lovene som rammet jøder i Nazi-Tyskland. Samfunnsgodkjenningsloven tillater utelukkende jødiske bosetninger å utestenge søkere om opphold på grunnlag av «egnethet til fellesskapets grunnleggende syn.»
Mange av Israels best utdannede og unge har forlatt landet til land som Canada, Australia og Storbritannia, med så mange som én million flyttet til USA. Selv Tyskland har sett en tilstrømning av rundt 20.000 israelere i løpet av de to første tiårene av dette århundret. Rundt 470.000 israelere har forlatt landet siden 7. oktober. I Israel blir menneskerettighetsforkjempere, intellektuelle og journalister – israelske og palestinere – angrepet som forrædere i regjeringssponsede svertekampanjer, satt under statlig overvåking og utsatt for vilkårlige arrestasjoner. Det israelske utdanningssystemet er en indoktrineringsmaskin for militæret.
Den israelske lærde Yeshayahu Leibowitz advarte om at hvis Israel ikke skilte kirke og stat og avslutter sin okkupasjon av palestinerne, ville det gi opphav til et korrupt rabbinat som ville forvrenge jødedommen til en fascistisk kult. «Israel,» sa han, «ville ikke fortjene å eksistere, og det vil ikke være verdt å bevare det.»
Den globale mystikken til USA, etter to tiår med katastrofale kriger i Midtøsten og angrepet på Capitol 6. januar, er like forurenset som deres israelske allierte. Biden-administrasjonen, i sin inderlighet etter å ubetinget støtte Israel og blidgjøre den mektige Israel-lobbyen, har gått utenom kongressens regler og prosedyrer via utenriksdepartementet for å godkjenne overføringen av 14.000 runder med tankammunisjon til Israel. Utenriksminister Antony Blinken hevdet at «det eksisterer en nødsituasjon som krever umiddelbart salg.» Samtidig har han kynisk oppfordret Israel til å minimere sivile tap.
Israel har ingen intensjon om å minimere sivile tap. Landet har allerede drept 18.800 palestinere, 0,82 prosent av Gazas befolkning – tilsvarende rundt 2,7 millioner amerikanere. Ytterligere 51.000 er såret. Halvparten av Gazas befolkning sulter ifølge FN. Alle palestinske institusjoner og tjenester som opprettholder liv – sykehus (bare 11 av 36 sykehus i Gaza fungerer fortsatt «delvis«), vannbehandlingsanlegg, strømnett, kloakksystemer, boliger, skoler, offentlige bygninger, kulturhus, telekommunikasjonssystemer, moskeer, kirker, FNs matutdelingssteder – er blitt ødelagt. Israel har myrdet minst 80 palestinske journalister sammen med dusinvis av deres familiemedlemmer og over 130 FN-hjelpearbeidere sammen med medlemmer av deres familier. Sivile tap er poenget. Dette er ikke en krig mot Hamas. Det er en krig mot palestinerne. Målet er å drepe eller fjerne 2,3 millioner palestinere fra Gaza.
De drepende skuddene mot tre israelske gisler som tilsynelatende slapp unna fangevokterne og nærmet seg israelske styrker med skjortene av, viftet med et hvitt flagg og ropte om hjelp på hebraisk er ikke bare tragisk, men et glimt av Israels regler for engasjement i Gaza. Disse reglene er – drep alt som beveger seg.
Som den pensjonerte israelske generalmajoren Giora Eiland, som tidligere ledet det israelske nasjonale sikkerhetsrådet, skrev i Yedioth Ahronoth, «staten Israel har ikke noe annet valg enn å gjøre Gaza om til et sted som er midlertidig eller permanent umulig å bo i. …Å skape en alvorlig humanitær krise i Gaza er et nødvendig middel for å nå målet.» «Gaza vil bli et sted der ingen mennesker kan eksistere,» skrev han. Generalmajor Ghassan Alian erklærte at i Gaza, «vil det ikke være elektrisitet og ikke vann, det vil bare være ødeleggelse. Du ville ha helvete; du vil få helvete.»
Nybyggerkolonistater som består, inkludert USA, utrydder gjennom sykdommer og vold nesten hele deres urbefolkning. Gamle verdens plager brakt av kolonisatorene til Amerika, for eksempel kopper, drepte anslagsvis 56 millioner urbefolkninger over rundt 100 år i Sør-, Sentral- og Nord-Amerika. Ved 1600 gjensto mindre enn en tidel av den opprinnelige befolkningen. Israel kan ikke drepe i denne skalaen, med nesten 5,5 millioner palestinere som lever under okkupasjon og ytterligere 9 millioner i diasporaen.
Biden-presidentskapet, som ironisk nok kan ha signert sin egen politiske dødsattest, er knyttet til Israels folkemord. Den vil prøve å distansere seg selv retorisk, men samtidig vil den sende av gårde de milliarder av dollar med våpen som kreves av Israel – inkludert 14,3 milliarder dollar i supplerende militærhjelp for å øke de 3,8 milliarder dollar i årlig bistand – for å «fullføre jobben». Det er en fullverdig partner i Israels folkemordprosjekt.
Israel er en pariastat. Dette ble vist offentlig 12. desember da 153 medlemsland i FNs generalforsamling stemte for våpenhvile, med bare 10 – inkludert USA og Israel – som var imot og 23 avsto. Israels brente jord-kampanje i Gaza betyr at det ikke blir fred. Det blir ingen tostatsløsning. Apartheid og folkemord vil definere Israel. Dette varsler en lang, lang konflikt, en konflikt som den jødiske staten til slutt ikke kan vinne.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Chris Hedges:
The Death of Israel
