Bevis mangler i beskyldninger om massevoldtekt utført på ordre av Hamas

0
Haaretz newsroom in Tel Aviv, 2019. (Deror Avi, Wikimedia Commons,CC BY-SA 4.0)

Jonathan Cook undersøker to artikler i Haaretz som danner ryggraden i vestlige politiske og medias påstander om massevoldtekt utført av den palestinske motstandsgruppen.

Av Jonathan Cook.

Jonathan-Cook.net, 18. desember 20023

Denne artikkelen er ment som en oppfølger til min forrige artikkel om vestlige mediers avvisning av å undersøke hva som skjedde 7. oktober.

Som jeg argumenterte der, undertrykker journalister bevis fra troverdige kilder, inkludert det israelske militæret, at Israel var ansvarlig for mange av dødsfallene til sine egne borgere den dagen, inkludert ofrene hvis forkullede rester regelmessig blir brukt som bevis på barbari fra Hamas – og underforstått, alle palestinere.

Min forrige artikkel gjør et poeng av at disse påstandene mot Hamas blir brukt til å rettferdiggjøre en folkemorderisk bombekampanje, som er kjent for å ha drept mer enn 20.000* palestinere så langt, de fleste av dem kvinner og barn, samt en kampanje for etnisk rensing som har drevet rundt 2 millioner palestinere fra sine hjem og etterlatt dem utsatt for sykdom og sult i et lite område, presset opp mot den korte grensen til Egypt. *(Tapstall justert. O. merkn.)

Målet er åpenbart: å presse palestinerne ut av Gaza og inn i Sinai.

Første del av Cooks artikkel finner du her: Israel-Palestina-krigen: Hvorfor ignorerer media bevis for Israels egne handlinger 7. oktober?

Men i denne artikkelen vil jeg ta opp en annen, mer spesifikk del av det som utgjør en psy-op, en psykologisk operasjon fra Israel og media – mot vestlig offentlighet: påstanden om at Hamas-ledere beordret sine krigere til å utføre massevoldtekter mot israelere, og at disse krigerne faktisk brukte seksuelle overgrep systematisk, som et våpen i krig.

Hvis det stemmer, vil dette i henhold til folkeretten telle som en forbrytelse mot menneskeheten.

Utbruddet fra Gaza

Sannhetsgehalten i denne påstanden blir nå behandlet som udiskutabelt av vestlige medier og politikere, selv om det ikke ser ut til å være noen meningsfulle bevis for det.

Husk at argumentet som blir fremmet av de som rettferdiggjør den folkemorderiske bombekampanjen i Gaza, ikke er at isolerte tilfeller av voldtekt eller seksuelle overgrep skjedde.

Gitt at palestinere strømmet ut av Gaza den dagen, etter at Hamas-krigere brøt gjennom fengselsgjerdet, ville bare en tosk hevde med sikkerhet, at ingen voldtekter eller seksuelle overgrep skjedde.

Men det bør ikke påhvile de som stiller spørsmål ved den israelske versjonen – den som hevder at det var planlagt, systematisk, massevoldtekt den 7. oktober – å bevise at ingen seksuell vold fant sted.

Snarere er det ansvaret til de som kommer med anklagen – Israel, vestlige politikere, vestlige medier – å underbygge sin påstand med solide bevis. Ellers rasjonaliserer de bare de langt alvorligere og større forbrytelsene som nå begås mot palestinerne i Gaza.

Å produsere noen få bilder som kanskje, eller kanskje ikke, viser bevis på seksuell vold, er ikke bevis for at Hamas beordret, og at deres krigere utførte massevoldtekter.

Videreformidling av vitnesbyrd om at et vitne så en gjengvoldtekt, er ikke bevis for at Hamas beordret, og at deres krigere utførte massevoldtekt.

Og påstandene fra de svært ideologiske og upålitelige lederne av Zakas utrykningsenhet teller heller ikke som bevis – med mindre de kan underbygges med andre typer bevis.

Oversatt fra engelsk-ZAKA er en serie frivillige beredskapsteam i Israel, som hver opererer i et politidistrikt. Disse organisasjonene er anerkjent av den israelske regjeringen. Det fulle navnet er «ZAKA – Identification, Extraction and Rescue – True Kindness». De to største ZAKA-fraksjonene er Zaka Tel Aviv og ZAKA Search and Rescue. Wikipedia (engelsk)

Bevisførselen i folkeretten er høy av en grunn: fordi anklagen er så alvorlig.

Men i dette tilfellet må kravet være høyt av en ekstra grunn: fordi Israels svar – masseslaktingen av sivile i Gaza basert på den antatte brutaliteten i Hamas forbrytelser – er i størrelsesorden enda alvorligere.

Fravær av bevis

To lange artikler i den respekterte avisen Haaretz – Israels versjon av The New York Times – som angivelig gir bevis for massevoldtekt, er verdt å plukke fra hverandre fordi de danner ryggraden i påstander som resirkuleres av vestlige politikere og vestlige medier.

Den første er en slags bevismessig oversikt. Den andre er en profil av Cochav Elkayam-Levy, som grunnla «Den sivile kommisjonen for Hamas forbrytelser mot kvinner og barn den 7. oktober», som har vært i front med å komme med påstander om Hamas massevoldtekt.

Profilartikkelen konkluderer: «Samlingen av bevisene presenterer et skremmende bilde som ikke etterlater rom for tvil: Under dekke av massakren gjennomførte Hamas en kampanje for voldtekt og seksuelt misbruk.»

Etter å ha kommet med denne dristige påstanden, bruker artikkelen og dens ledsagerartikkel mye tid på å redegjøre for de mange og varierte grunnene til at det er lite bevis for at Hamas utførte systematiske massevoldtekter.

Utvilsomt, som disse artiklene sier, var det israelske militæret og politiet for opptatt med å kjempe mot Hamas til å registrere og samle bevis. Utvilsomt var noen kropper forbrent – mest sannsynlig av israelsk beskytning og rakettangrep, som min forrige artikkel fremhevet – til at rettsmedisinsk undersøkelse kunne være mulig. Utvilsomt ble mange mulige vitner drept den dagen.

Men fraværet av bevis kan ikke behandles som bevis, slik det blir av Haaretz og vestlige medier. Bare de som leser disse to artiklene gjennom en helt ideologisk linse – en som søker å spille på en rasistisk fordom av den primitive, brutale, rovgriske arabiske mannen, for å rasjonalisere masseslaktingen av palestinere i Gaza – kan unngå å legge merke til mangelen på meningsfulle bevis.

Når det gjelder påstanden om at Hamas-ledelsen beordret sine krigere til å utføre voldtekt, siterer oversiktsartikkelen David Katz, en israelsk politisjef som etterforsker angrepet 7. oktober. Ifølge Haaretz sier han at «det er for tidlig å avgjøre om Hamas-terrorister fikk spesifikke instruksjoner om å begå voldtekt».

Det finnes med andre ord ingen bevis for en slik ordre.

De faktiske bevisene for at massevoldtekt ble utført, er sitert i de to artiklene og utgjør i hovedsak dette:

Ifølge en politikilde har de, så langt, ett vitne som forteller om en voldtekt. Vitnets forklaring ble nylig avslørt i media. Hun bekreftet å ha sett en kvinne bli gjengvoldtatt, lemlestet og myrdet …

Høytstående sikkerhetstjenestemenn sier at noen av terroristene fra Hamas eliteenhet Nukhba Force og andre Gaza-beboere som ble anholdt av sikkerhetstjenesten Shin Bet og politiet, har anklaget sine kamerater for seksuell vold.

Politiet har også dusinvis av beretninger fra Zaka-frivillige og soldater, om at kvinnekropper ble funnet inne i hjem uten undertøy. Disse beretningene beskriver også fysiske tegn på seksuelle overgrep, på lik på åstedene.

Fabrikkerte påstander

At dette utgjør summen av bevis for påstanden om at Hamas utførte systematiske massevoldtekter, burde være sjokkerende for andre enn de mest fanatiske Israel-forsvarerne.

Ideen om at vitnesbyrdene til Hamas-krigere – eller noen andre i israelsk fangenskap – kan behandles som troverdige bevis, er åpenbart absurd. Som det er godt dokumentert, er tortur vanlig praksis i avhør av palestinere, og brukes til og med mot barn.

Ingen kan seriøst argumentere for at Hamas-krigere som ble forhørt av Israel etter grusomhetene den 7. oktober, ikke ble utsatt for de mest ekstreme «press»-teknikkene. Er det sannsynlig at ingen var villige til å feilaktig «tilstå» å ha vært vitne til voldtekter, for å lette det presset?

Slike «vitnesbyrd» ville være verdiløse i enhver domstol utenfor Israel.

Når det gjelder påstandene fra mannlige frivillige i Zaka – en hardline religiøs organisasjon, som er mest kjent for å samle jødiske levninger for begravelse – blir de best behandlet med den største skepsis.

Dette er de samme mannlige frivillige som allerede er tatt i å finne opp eller videreformidle de mest uklare, fabrikkerte påstandene mot Hamas, for eksempel at de halshugget 40 babyer, satte en baby i en ovn, hengte andre babyer fra en klessnor og rev et foster ut fra mors mage.

Ifølge israelske tall ble to spedbarn drept den dagen.

Zaka-frivillige ser ut til å ha en ideologisk agenda: å nøre opp under så mye hat mot palestinere som mulig, for å rettferdiggjøre den typen folkemordrespons vi har vært vitne til de siste to månedene.

Engstelige vitner

Det etterlater oss med ett anonymt vitneutsagn, som kanskje eller kanskje ikke er troverdig, og en håndfull bilder hvis innhold er modent for tolkning og uenighet.

Forutsatt at alle disse bevisene er sanne, ville det fortsatt ikke definitivt bevise at Hamas beordret voldtekt eller at Hamas-krigere utførte systematiske voldtekter, eller at Hamas-krigere utførte noen voldtekter.

Det ville i beste fall demonstrere at det var isolerte, tilfeldige, impulsive tilfeller av voldtekt, og at de ble utført av noen få av de menneskene som brøt ut av Gaza den dagen, ikke nødvendigvis Hamas-krigere.

Grunnen til at Israels forsvarere av folkemord trenger å blåse opp sin påstand, er dessverre fordi, tilfeldige og impulsive voldtekter ikke vil være helt overraskende i enhver voldelig, militarisert situasjon – og faktisk ikke overraskende i oppførselen mot kvinner i vestlige samfunn generelt.

Det ville bety at enhver seksuell vold mot israelske kvinner som skjedde den 7. oktober, var like representativ for en generell palestinsk villskap, som at seksuell vold utført av israelske soldater mot palestinske kvinner – eksempler kan finnes her  og her  – er av generell israelsk villskap. Noe det slett ikke er.

De samme israelerne og vestlige som uttrykker bekymring for at israelske kvinner er redde for å stå frem for å fortelle om sine opplevelser den 7. oktober, som Elkayam-Levy vektlegger, har tidligere vist nøyaktig null bekymring for at palestinske kvinner, som lever under en krigersk militær okkupasjon, i flere tiår har vært redde for å fortelle om sine erfaringer i hendene på uansvarlige israelske soldater.

Men i motsetning til mangelen på bevis for at Hamas beordret voldtekt som et våpen i krig, har vi bevis – fra israelske medier – at en israelsk militær leder oppfordret israelske soldater til å voldta palestinske kvinner for å «øke moralen.»

Så hvordan har vi kommet til et punkt, der det blir tatt som «selvinnlysende» i Vesten, at Hamas beordret systematiske massevoldtekter, og at dette er en del av grunnlaget for Israels rett til å føre en folkemorderisk kampanje mot palestinere, maskert som «selvforsvar»?

Sparket for krav om bevis

 Elkayam-Levy, 2023.  (Martine Hami, Wikimedia Commons,CC BY-SA 3.0)

Det er verdt å merke seg at påstanden om systematiske voldtekter utført av Hamas blir entusiastisk omfavnet av noen israelske og vestlige feminister, som det siste metoo-øyeblikket – men i langt større skala enn noen gang før.

Dette ser ut til å være tilfelle med Elkayam-Levy, grunnlegger av «Den sivile kommisjonen for Hamas forbrytelser mot kvinner og barn den 7. oktober» og tidligere talskvinne for det israelske militæret.

Hun ser spørsmålet om voldtekter utført av Hamas, helt gjennom en ideologisk linse – og en som er utformet for å bringe kritikere av prosjektet hennes til taushet, inkludert kvinner.

Mens hun hevder offerrollen for seg selv og sin kommisjon, feirer hun at kampanjen bidro til å presse University of Alberta til å sparke Samantha Pearson, lederen av universitetets senter for seksuelle overgrep, for å kreve bevis for voldtektsanklagene mot Hamas.

Hun utroper Reem Alsalem, en spesialrapportør i FNs menneskerettighetsråd til beskyttelse av kvinner mot vold, som deres neste mål for å få sparken. Hun sier: «Vår intensjon er å avsløre for hele verden, en figur som bare misbruker – jeg har ikke noe annet ord for det – globale offentlige midler.»

Elkayam-Levy er bekymret for at 7. oktober blir tvunget til å «forsvinne fra tidslinjen», selv om hun forteller om den intense interessen fra vestlige journalister for å forsterke kommisjonens bevis-lette påstander.

Og selvfølgelig kaller hun dem for «antisemitter», de som råder til forsiktighet og mener bevis er viktige, spesielt når et folkemord blir rasjonalisert i Tel Aviv og vestlige hovedsteder, på grunnlag av anklagene om massevoldtekt.

Konfrontert med kravene om bevis fra FN-organer, uttrykker hun raseri: «Er jeg den som trenger å gi bevis for terroristenes gjerninger? Hva slags parodi er det at de pålegger meg bevisbyrden?»

Svaret er selvfølgelig at Elkayam-Levy påla seg selv denne bevisbyrden, ved å grunnlegge kommisjonen som står i sentrum av kampanjen for å anklage Hamas for å utføre systematiske massevoldtekter.

«Tro på kvinner»

De farlige konsekvensene er altfor tydelige. Å rope «Tro på kvinner» – eller i stor grad, i dette tilfellet, «Tro på Hamas torturofre og beviste mannlige fabulister fra Zaka» – blir brukt som våpen i betydningen «Drep palestinere».

Bare å akseptere disse påstandene som selvinnlysende når bevisene er fraværende, er å delta i misbruk av påstander om voldtekt for å rettferdiggjøre og utsette palestinere i Gaza – inkludert mange, mange tusen kvinner og barn – for grusomheter i enda større skala.

Ja, i teorien kan det være mulig å la tvilen komme dem til gode, de som hevder at Hamas begikk systematiske massevoldtekter, og samtidig motsette seg masseslakten av palestinere i Gaza, som et svar. Men det er ikke den verden våre politikere og medier lever i, eller lar oss bo i.

Derfor må kravet til bevis være høyt. Men i Israels tilfelle er bevisene tynne.

Det høye kravet er ikke bare relevant for jurister og domstolene. Det må gjelde for de som akkurat nå rapporterer om hendelser i Israel og Palestina. Likevel har vestlige medier nok en gang sviktet i sine mest grunnleggende oppgaver.

Som leger, bør journalister også strebe etter å ikke gjøre skade. Vi bør registrere og forklare, ikke lette veien til folkemord ved å spre feilinformasjon.

Vi bør søke å stille de mektige til ansvar, ikke gjøre gjennomføringen av deres forbrytelser lettere.

Og på vårt beste bør vi ønske å styrke samfunnets demokratiske impulser gjennom spredning av korrekt informasjon, ikke handle med hets og ærekrenkelser.

Ingenting av dette skjer. De samme vestlige mediene som har undertrykt vitnesbyrd som viser at Israel utførte forbrytelser mot sine egne borgere den 7. oktober, blåser opp antallet og omfanget av Hamas grusomheter, uten støtte av bevis.

Den eneste rimelige konklusjonen å trekke, er at media er villige og aktive deltakere i etnisk rensing og folkemord i Gaza. Disse forbrytelsene er ikke bare villet av Israel; de er villet av vestlige eliter som ser Israel som en projeksjon av sin makt inn i det oljerike Midtøsten.


Denne artikkelen ble publisert på Jonathan Cook.net

Evidence Missing in ‘Mass Rape’ Charge Against Hamas

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad


Forrige artikkelJulepreken fra Betlehem: – Hvor var du da Gaza opplevde folkemord?
Neste artikkelCIA taper begjæringen om å avvise søksmål mot dem
Jonathan Cook er en prisbelønt britisk journalist. Han var basert i Nasaret, Israel, i 20 år. Han er forfatter av tre bøker om Israel-Palestina-konflikten: Blood and Religion: The Unmasking of the Jewish State (2021), Israel and the Clash of Civilizations: Iraq, Iran and the Plan to Remake the Middle East (2006) og Disappearing Palestine: Israel's Experiments in Human Despair (2008).