Vår kommentator Lars Birkelund er en aktiv samfunnsdebattant. Han skriver også artikler til andre medier, deriblant avisa Klassekampen. Han mener at det er en viss systematikk i hvilke av hans artikler som blir refusert i avisa. Det tar vi ikke stilling til. Det får leserne bedømme. Vi finner i hvert fall artiklene både interessante og velskrevne. – Red.
«Russere elsker autoritære styresett»
(sendt til Klassekampen 26. juni).
Dette er en typisk forestilling blant nordmenn. Men hva med nordmenns hang til autoritære styresett? Under coronaen aksepterte nesten alle i Norge de autoritære tiltakene som myndighetene innførte. Jeg aksepterte dem også, sjøl om jeg ikke var fullt så lydig som de fleste andre. Jeg tok for eksempel ikke vaksinen, samt at jeg var ‘slapp’ med å bruke munnbind. Men jeg overholdt ellers tiltakene, av hensyn til de som var mer engstelige enn meg.
Videre: hvor mange nordmenn har protestert mot at norske myndigheter bedriver stadig mer overvåking? Skal vi tippe en prosent av det norske folk?
Hva vil jeg fram til? At mennesker flest, uansett ‘rase’, nasjonalitet, religion etc aksepterer inngrep i sine friheter så lenge myndighetene klarer å overbevise oss om at de har gode grunner for det (og at myndighetene klarer å overbevise oss om at de ikke har andre motiver enn de oppgir).
I går, etter forsøket på militærkupp i Russland, intervjuet NRKs Gro Holm flere russere på Dagsrevyen. Alle uttrykte full støtte til Putin mens en av dem helt uoppfordret sa at Putin nå bør få utvidede fullmakter. Jeg er overbevist om at de aller fleste nordmenn ville ha reagert på samme måte hvis noen hadde prøvd å begå militærkupp i Norge.
Hva er allikevel forskjellen på Russland og Norge? At Russland har farlige fiender som USA/NATO/EU, som også prøver å undergrave Russland innenifra. Dette vet russerne, så de aksepterer at myndighetene griper inn mot visse medier og organisasjoner, arresterer Alexej Navalnyj etc.
Men i Norge blir folk som Navalnyj, russiske vinnere av ‘fredsprisen’ etc markedsført som heltemodige forsvarere av menneskerettigheter, demokrati mm. Derfor er det i Norge liten forståelse for at Russland griper inn mot sånne folk og organisasjoner.
Jeg sier ikke at det er riktig av Russland å gjøre det, men at nordmenn flest hadde akseptert det hvis lignende hadde forekommet i Norge. Ja, jeg er overbevist om at de fleste i Norge hadde akseptert at for eksempel Pål Steigan hadde blitt satt i fengsel eller at Glenn Diesen hadde mistet sin jobb som professor hvis norske myndigheter hadde begrunnet det med at de fremmer russisk propaganda og/eller konspirasjonsteorier.
Men: det å reagere sånn er altså typisk menneskelig, verken typisk for nordmenn, russere eller andre folkeslag. Det å si at det kun er typisk for visse folkeslag eller raser er i virkeligheten rasisme. Man kan på sett og viss si at ‘folk flest’ i verden faktisk tåler «så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv», som Arnulf Øverland sa.
Klassekampen og klasevåpen
(sendt til KK 14. juli).
Det er underlig å observere all medieomtalen av USAs (kommende) leveranser av klasevåpen til Ukraina når det ikke sies noe om at Kiev-myndighetene har brukt slike siden august 2014. Klassekampen har heller ikke meg bekjent vist interesse for hvem som leverte de våpnene.
Human Rights Watch omtalte dette 20. oktober 2014 og fortalte at mange sivile hadde blitt drept, inkludert en sveitsisk Røde Kors-medarbeider, mens medier som New York Times, The Guardian og NRK omtalte HRWs rapport. Rapportens tittel og ingress: «Utbredt bruk av klaseammunisjon. Regjeringen er ansvarlig for klasevåpenangrep på Donetsk».
The Nation skrev 12. juli i år: «Nihilismen på slagmarken gjenspeiles i hyklerske uttalelser fra Kiev og Moskva (…) Sommeren 2014 gikk situasjonen over i krigføring mellom den nye, USA-støttede Kiev-regjeringen på den ene siden og Russland-støttede opprørere samt russiske krigere på den andre. I løpet av måneder ble Donbass – det industrielle hjertet av Ukraina og hjem til 3,6 millioner mennesker – forvandlet til en postapokalyptisk ødemark innrammet av matchende elver av krokodilletårer som fosset ut av Kiev og Moskva».
Klassekampen har tatt avstand fra det at USA sender klasevåpen til Ukraina. Det er vel og bra. Men klasevåpenkonvensjonen tilsier at Norge må stanse «enhver form for hjelp» til land som «bruker, produserer, lagrer eller selger klaseammunisjon». Altså bør Klasskampen ta konsekvensen av dette og gå inn for at Norge slutter å hjelpe Ukrainas myndigheter, som heller ikke av andre grunner (som det ikke er plass til å omtale her) fortjener hjelp.
Verdslige eller ikke-religiøse dogmer
(sendt til KK 28. juli).
Jeg ble oppdratt i den kristne tro, men ga den opp da jeg ble 16. Inntil da ble jeg utsatt for ganske mange skremsler av typen «hvis du ikke vender deg til Jesus vil du komme til Helvete når du dør» (ikke fra mine foreldre, men fra andre eldre, bare så det er sagt). Og da jeg fortalte at jeg hadde forkastet barnetroen, og med den troen på at det finnes noe liv etter døden, var det noen som ble skremt. De fortalte at livet ville bli uten mening for dem hvis de ikke skulle ha vissheten om/troen på at det finnes noe etter døden, noe jeg da hadde forsonet meg med.
«Ja visst gjør det vondt når knopper brister». Dette velkjente diktet av Karin Boye er også et bilde på hvor smertefullt det kan være når det man har bygget livet på av tro og dogmer ikke lenger ‘henger på greip’. Det opplevde kommunister da Sovjetunionen falt sammen og da gikk dessuten mange år tapt fordi troen på at det fantes et alternativ forsvant. De fleste sosialister/kommunister/sosialdemokrater kapitulerte for kapitalismen.
Nå har vi kommet til nok et vendepunkt, da troen på de vestlige dogmene om ‘vår’ overlegenhet versus «land vi ikke liker å sammenligne oss med» når det gjelder menneskerettigheter, demokrati osv svekkes.
Når jeg diskuterer med folk får jeg i blant følelsen at det er angsten som taler. Angsten for å oppdage og erkjenne at dogmene om ‘vår’ sivilisasjons fortreffelighet nærmest er et luftslott, er tilsynelatende like stor som kristnes angst for å erkjenne at det ikke finnes noe liv etter døden. Angsten for oss som sier, og viser, at keiseren ikke har noen klær på, får i blant ekstreme utslag av skjellsord og trusler. Man får inntrykk av at mange like gjerne hadde sett oss brent på bål, som heksene under hekseprosessene fra omlag 1420 til rundt 1750. Heller det enn å erkjenne at livet deres bygger på en livsløgn.
De falske argumentene for NATO-medlemskap (og Klassekampens falskhet om samme).
Sendt til KK 24. september, publisert av steigan.no 4. oktober: https://steigan.no/2023/10/de-falske-argumentene-for-nato-medlemskap-og-klassekampens-falskhet-om-samme/
Hvem går Putins ærend, egentlig?
(sendt til KK 4. oktober).
Det å «gå Putins ærend» er noe av det peneste som har blitt sagt om oss som er kritiske til NATO-ekspansjonismen og ikke minst Norge/NATOs våpenleveranser til regimet i Kiev, Ukraina. Ellers har det gått i karakteristikker som putinist, fascist, nazist og quisling. Det har til og med vanket voldstrusler og ønsker om landsforvisning.
Nå som den på forhånd oppskrytte og NATO-væpnede ukrainske våroffensiven ebber ut er det imidlertid flere og flere som tror at krigen vil føre til NATOs endelikt. INTET vil glede Putin mer.
Så hvem går Putins ærend, egentlig? Hvem, om ikke de som har ivret for NATO-utvidelsene, som støttet kuppet/revolusjonen i Ukraina i 2014, som siden da har støttet Kievs krigføring og som har deltatt i trakasseringen av oss som var/er kritiske til alt dette? Dette inkluderer som kjent storting og regjeringer siden 1990-tallet og nesten alle norske medier. Ja, til og med idretts-Norge og andre deler av Norges organisasjonsliv har deltatt i mobbingen av oss som ville ha slutt på dette fordi vi skjønte at det var farlig.
Jeg har i alle fall god samvittighet, da jeg har advart mot denne utviklingen i mange år. Og særlig fra november/desember 2013 da jeg skjønte at vestlige medier og myndigheter støttet det som skulle bli et blodbad av et statskupp i Ukraina 22. februar 2014. Det var kjent at kuppet kunne føre til opprør i Donbass og på Krim, og dermed fare for krig. Allikevel ble det støttet av norske/vestlige medier og myndigheter. Så igjen: hvem går Putins ærend, egentlig, hvis det virkelig ender med at NATO blir oppløst og USA detronisert som supermakt?
Hvorfor er det ‘obligatorisk’ å sende våpen til Ukraina?
(sendt til KK 16. oktober).
Konflikten/krigene mellom Israel og Palestina er unik på den måten at norske medier dekker den fra begge sider. Derfor er nesten alle i stand til å se at den har flere sider. Dvs, før var mediene helt på Israels side. Men det skjedde noe i retning balanse etter at norske Libanon-soldater, på FN-oppdrag mot slutten av 70-tallet, vendte hjem og kunne fortelle om hva de opplevde mens det sørlige Libanon var okkupert av Israel.
Så ikke når det gjelder krigen i eller om Ukraina, som med svært få unntak har blitt dekket kun fra vestlig side av fronten og dermed også på USA/NATO/EU og norske myndigheters premisser. Og det helt siden 2014. Hva gjør det med folks syn på krigen?
Meningsmålinger har vist at nesten 90 % av det norske folk er for å sende våpen til Ukraina. På Stortinget er det nær 100 %. Jeg kjenner ikke til slike målinger når det gjelder krigen mellom Israel og palestinerne. Men ingen norske politikere har meg bekjent tatt til orde for å sende våpen, verken til Israel eller Palestina/Hamas. Og skal jeg tippe vil det kun være en forsvinnende liten del av det norske folk som ønsker å sende våpen til noen av partene i den krigen.
Hvorfor er det ‘obligatorisk’ å sende våpen til Ukraina, men ikke til krigen mellom Israel og Palestina/Hamas? Kan det skyldes annet enn medienes forskjellsbehandling av kriger?
R2P – Responsibility to protect, gjemt og glemt?
(sendt til KK 30. oktober).
R2P bygger på en oppfatning om at det internasjonale samfunnet har et ansvar for, om ikke en plikt, til å beskytte sivilbefolkninger mot kommende eller pågående folkemord eller krigsforbrytelser. Det har blitt henvist til massedrapene i Rwanda og Srebrenica på 1990-tallet og det sies at man må hindre at slikt skjer igjen. Eller, for å sitere FN-sambandet:
Responsibility to Protect – ansvar for å beskytte Det er seks kriterier som må være oppfylt hvis FN skal kunne gripe inn militært mot menneskerettighetsbrudd i et land:
1) Det må være en saklig grunn: a) at mange liv går tapt på grunn av handlinger staten gjør, eller fordi staten ikke vil/kan gripe inn b) etnisk rensing, enten gjennom drap, utvisning, terror eller voldtekt
2) Det må ligge riktige intensjoner bak intervensjonen 144 Hovedmålet med å gripe inn skal være å stanse menneskelige lidelser. Dette sikres best hvis mange land er med på operasjonen, og hvis den har støtte i regionen og blant ofrene det gjelder.
3) Det må være siste utvei Alle diplomatiske, humanitære og andre fredelige metoder skal være testet før FN kan bruke militære midler.
4) Omfanget av intervensjonen må være så lite som mulig
5) Det må være grunn til å tro at intervensjonen fører fram Det skal være en rimelig sjanse for å lykkes med å stanse overgrepene. Det skal være sannsynlig at konsekvensene av å gripe inn er bedre enn konsekvensene av ikke å gripe inn.
6) Intervensjonen skal vedtas av FNs sikkerhetsråd.
Dette prinsippet ser ut til å være glemt i dag, forsåvidt av gode grunner, da NATO-land misbrukte det til å ødelegge Libya, basert på løgner om folkemord.
Det samme ble forsøkt gjort ift Syria. Men da hadde Russland og Kina sett hvordan NATO misbrukte FN-mandatet til å ødelegge Libya, så de la ned veto.
Men det som pågår i Gaza er verre enn Srebrenica og det blir verre for hver dag. Det er allikevel ingen medier eller politikere i Norge som nevner RP2.
Jeg mener for ordens skyld ikke at det skal innføres en bombekampanje mot Israel. Men verden bør bruke andre tvangsmidler, som sanksjoner, noe USA/Vesten gjerne bruker mot andre land. Vesten bør i det minste slutte å hjelpe Israel. Israel hadde ikke klart seg i mer enn tre dager uten vestlig hjelp, som Erdogan nylig sa. Det var nok en overdrivelse. Men Israels bakkeinvasjon skjedde ikke før Israel hadde fått det de mente var tilstrekkelig hjelp av USA (jeg vet ikke noe om hvorvidt andre NATO-land hjelper Israel).
Vesten mot Resten – vi ser det klarere og klarere. For folk i andre deler av verden er det enda lettere å se det. Og det skyldes kun Vestens hykleri, blandet med ekstrem villighet til å bruke makt mot andre land enn Israel.
