oss 100 kroner!
Den vestlige alliansen kan ikke kjempe på to fronter.
I måneden siden Hamas’ angrep har den reduserte dekningen av Ukrainakrigen vært en blandet velsignelse for Zelensky og hans internasjonale støttespillere. Det er kanskje mest åpenbart at det har fått Ukraina til å stupe blant Vestens prioriteringer, i en tid da den politiske støtten til fortsatt militærhjelp allerede var i ferd med å avta. Men den har også skjult en ubehagelig sannhet for offentligheten: Ukraina – og Vesten – taper krigen.
Selv de ivrigste tilhengerne av det maksimalistiske seier-for enhver pris-narrativet begynner nå å innrømme at den Nato-støttede motoffensiven har mislykkes. Til tross for at milliarder av dollar er brukt og titusenvis av ofre, har Ukraina knapt oppnådd noen territorielle gevinster i det hele tatt, mens Russland fortsetter å gjøre betydelige framskritt, for det meste i nord-øst.
I en gjentakelse av sin ett år lange kampanje for å erobre byen Bakhmut, dobler Russland nå innsatsen for å erobre den østlige byen Avdiivka, som har vært et symbol på ukrainsk motstand siden 2014. Ifølge Oleksiy Arestovych, Zelenskys presidentrådgiver fram til januar 2023 og nå en solid motstander, er Avdiivkas fall nesten sikkert. Det ville i så fall være den sjuende byen på rad som er tapt av Ukraina. «Alle i militæret vet at tropper fra sørfronten er blitt overført til Avdiivka; dette betyr farvel til den sørlige offensiven,» bemerket han videre.
I en samtale med The Telegraph kalte Arestovych også motoffensiven en «katastrofe» og anklaget Zelensky direkte for å gjøre flere strategiske feil: «Det vil ikke bli noen retur til grensene fra 1991, og det vil ikke bli noe Krim i nær framtid,» sa han. Ikke en gang USAs høyt lovpriste bidrag av langdistanse ATACMS-missiler – som har gjort det mulig for Ukraina å angripe flere mål på Krim – ser ut til å leve opp til forventningene: Russlands militære hevdet nylig at de hadde skutt ned to av dem, og viste at det tilpasser seg raskt til nye militære forhold.
Denne virkeligheten – som mange hadde spådd – begynner nå å gå opp selv for vestlige pro-krigsforstandere. Som Max Hastings, en langvarig tilhenger av militær støtte til Ukraina, sa det slik: «Uansett hva haukene måtte si, er det usannsynlig at frigjøringen av Krim og den østlige Donbas vil skje».
Det virkelige sjokkeren er imidlertid at dette nå erkjennes, om enn i litt mer nyanserte termer, av Ukrainas øverstkommanderende, general Valery Zaluzhny. I forrige uke, i et overraskende åpenhjertig intervju med The Economist, sa Zaluzhny at «akkurat som i første verdenskrig har vi nådd det teknologiske nivået som setter oss i en fastlåst tilstand. Det blir mest sannsynlig ikke noe dypt og vakkert gjennombrudd». Dette ville kreve en viss militær-teknologisk innovasjon – men «det er ingen tegn på at dette er rundt hjørnet», la han til.
Zaluzhny kom med flere andre bemerkelsesverdige innrømmelser. Ifølge generalen mistet Russland minst 150.000 soldater – et mye lavere estimat enn tallene som tidligere ble sirkulert av ukrainske og vestlige kilder. Hvis det skulle være sant, betyr det at Russland i så fall har mistet nesten like mange soldater som Ukraina, til tross for at de har en mye større befolkning. Amerikanske og europeiske estimater anslår det ukrainske dødstallet til godt over 100.000. Ikke bare har dette undergravd Ukrainas antakelse om at det kunne stoppe Russland ved å blø troppene sine, som Zaluzhny innrømmer, men det avslører at det faktisk er Ukraina som har blitt tappet for tropper, i stor grad som et resultat av selve motoffensiven. Som generalen sa det: «Før eller siden kommer vi til å oppdage at vi rett og slett ikke har nok folk til å kjempe.» Regjeringen har som svar reagert med å vedta strengere vernepliktspolitikk, men disse viser allerede sine begrensninger. Som viseforsvarsministeren Natalia Kalmykova nylig innrømmet i et TV-intervju, «prøver hundretusenvis av innbyggere for tiden å unngå mobilisering».
Zaluzhny går ikke så langt som å si at offensiven bør oppgis, men dette er en konklusjon som kan trekkes ut fra hans vurdering om at krigen har nådd en fastlåst tilstand. Gitt Zaluzhnys rang – og det faktum at han gikk ut med denne ekstremt dystre analysen – er det ikke overraskende å høre at denne vurderingen deles av de fleste i Zelenskys følge. I forrige ukes Time magazine-forside hevdet Simon Shuster at «Zelenskys medarbeidere selv er ekstremt skeptiske til den [nåværende] politikken».
Den ene personen som ser ut til å være uvillig til å møte virkeligheten, er Zelensky selv. I et nylig intervju med NBC irettesatte den ukrainske presidenten forestillingen om at krigen er i en fastlåst tilstand – og faktisk refset hans kontor offentlig Zaluzhny for påstandene hans, og antydet at hans kommentarer ville hjelpe den russiske invasjonen. Som The New York Times bemerker, «signaliserer dette en ny splid mellom det militære og det sivile lederskapet i en allerede utfordrende tid for Ukraina, som bekreftes av den nylige oppsigelsen av Ukrainas sjef for spesialoperasjonsstyrker. I det nevnte intervjuet gjentok Zelensky sin langvarige holdning: at Ukraina ikke vil forhandle med Russland før det trekker seg helt ut av ukrainske territorier, og konkluderte med at Ukraina ikke er klar til å gi sin frihet til «den jævla terroristen Putin».
Som Shuster imidlertid bemerket, «har Zelenskys tro på Ukrainas endelige seier over Russland hardnet til en form som bekymrer noen av hans rådgivere», som beskrev Zelenskys overbevisning som «urokkelig, på grensen til det messianske». «Han lurer seg selv,» sa en av hans nærmeste medhjelpere til Shuster i frustrasjon. «Vi er tom for alternativer. Vi vinner ikke. Men prøv å fortelle ham det.»
Slik pessimisme, og mistillit til landets sivile ledelse, er til å ta og føle på selv i frontlinjen. «Vi går ikke videre,» sa assistenten. Noen frontlinjekommandører, fortsatte han, har begynt å nekte ordre om å rykke frem, selv når de kom direkte fra presidentens kontor. Han bemerket videre at selv om USA og dets allierte kommer gjennom med alle våpnene de har lovet, har ikke Ukraina nok soldater til å bruke dem.
Det bildet som framstår av Zelensky er derfor et virkelig desperat bilde: en stadig mer isolert leder med vrangforestillinger og som går opp og ned i bunkeren sin og krever en total militær seier som alle vet er umulig. Det som er tragisk er at mange av påstandene som nå sendes ut av Zelenskys egne folk, har blitt fremsatt av kritikere av Nato-strategien i Ukraina i over et år – bare for å bli avvist som «Putin-talepunkter». Hvor mange liv ble ofret i jakten på et umulig militært mål? Og hvor mange kunne vært reddet hvis Vesten hadde vært mer villige til å tolerere en åpen diskusjon om begrensningene til Ukrainas og Natos uttalte mål?
For bare 10 måneder siden, tross alt, var Shuster selv blant dem som framstilte Zelensky som en løve og skrev artikkelen der den ukrainske presidenten ble kåret til Time Magazines «Person of the Year» og dermed bidro til å skape den Hollywood-aktige karakteren han nå ikke kan unnslippe. Den gang hadde de vestlige mediene sine egne talepunkter, men de ser nå ut til å ha endret seg. Shusters siste artikkel, og andre i samme retning, signaliserer ikke bare en splid i de ukrainske rekkene – men også i vestlige rekker. Meldingen til Zelensky fra visse hold ser ut til å være: «Det er på tide å falle inn på linje.»
Så hva kommer nå? Gitt situasjonen er det ikke mange alternativer igjen for Ukraina. Den ene er å krumme seg sammen og forberede seg på en lang utmattelseskrig – en der Russland har fordelen, som Zaluzhny selv bemerker. Men dette ville kreve en konstant tilførsel av våpen fra Vesten, i enda større mengder enn nå, noe det er synkende politisk støtte til, spesielt i USA. Rett før Hamas’ angrep hadde Kongressen fryst amerikansk bistand til Ukraina.
Biden håpet å overvinne republikansk motstand mot å sende mer penger til Ukraina ved å knytte bistand til Ukraina og bistand til Israel (som det er overveldende støtte fra to partier til) til en enkelt regning verdt hele 100 milliarder dollar. For å drive budskapet videre, trakk presidenten en direkte forbindelse mellom Putin og Hamas: «Hamas og Putin representerer forskjellige trusler, men de deler dette til felles: de ønsker begge å fullstendig utslette et nabodemokrati.» Han gjentok også påstanden om at «hvis vi ikke stopper Putins appetitt på makt og kontroll i Ukraina, vil han ikke begrense seg til Ukraina».
Slike høyspente argumenter veier imidlertid stadig mindre i Washington. Faktisk avviste den nye GOP House-taleren, Mike Johnson, Bidens forespørsel og krevde en avstemning om Israel-hjelp alene, i et bevis på hvor giftig spørsmålet om finansiering av Ukraina har blitt blant republikanere. USA kunngjorde en ny sikkerhetspakke på 425 millioner dollar sist fredag, men kom langt under de 60 milliarder dollar som Det hvite hus ba om. Det er sannsynlig at en ny runde med bistand til Ukraina vil bli godkjent til slutt, men det er klart at USAs støtte til Ukraina nærmer seg utløpsdatoen.
Når det skjer, gitt at EU verken er i stand til eller villig til å tette gapet etter USA, vil Ukraina ikke sitte igjen med noe annet valg enn å forhandle fram en våpenhvile, om ikke en faktisk fredsavtale, som nødvendigvis vil involvere en slags territoriell kompromiss med Russland. Ifølge NBC har Vesten allerede startet hemmelige samtaler med den ukrainske regjeringen om hva fredsforhandlinger med Russland kan innebære. Offentlig er temaet imidlertid fortsatt tabu – ikke bare fordi det ville være en de facto innrømmelse av nederlag for Nato, men også fordi det måtte forklare hvorfor det forbød Kiev å føre fredsforhandlinger med Moskva i mars 2022, da Ukraina hadde en sjanse til å avslutte konflikten på bedre vilkår enn de noen gang kunne håpe på i dag.
Denne situasjonen har blitt ytterligere komplisert den siste måneden. For krigene i Israel-Gaza og Ukraina er nærmere beslektet enn man kanskje tror – ikke i de forenklede god-mot-ondskapene som brukes av Biden, men fordi de effektivt representerer to fronter av en global proxy-krig der Vesten har satt sine styrker inn mot en voksende front som omfatter Russland, Kina og Iran. Dette er grunnen til at Vesten for øyeblikket ikke kan akseptere et offentlig nederlag i Ukraina. Det som skjer i Midtøsten har direkte implikasjoner for konflikten i Ukraina og omvendt, og begge sider vet det.
Til sjuende og sist, akkurat som i Ukraina, er det imidlertid vanskelig å se hvordan Vesten kan vinne i Gaza. Selv om Israel lykkes i å fullstendig utrydde Hamas, vil det høye antallet sivile dødsfall bare forsterke anti-vestlige følelser i regionen og i resten av verden. Hvis Vesten trodde at å oppmuntre til krig ville gjenopplive sin avtagende innflytelse i Øst-Europa og Midtøsten, ser man tvert om ut til å kjempe en tapende kamp på begge fronter.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av UnHerd:
