oss 100 kroner!
Eskaleringer kan ikke stoppes – Det hvite hus er nervøst, eskaleringer kan smelte sammen til «en». Realiteten om nødvendigheten av krig gjennomsyrer bredt bevisstheten til den arabiske og islamske verden, skriver den tidligere britiske diplomaten og erfarne analytikeren Alastair Crooke.
Tom Friedman kom med sin alvorlige advarsel i New York Times torsdag 19. oktober:
«Jeg tror at hvis Israel nå skynder seg hodestups inn i Gaza [ensidig] for å ødelegge Hamas – vil det være å gjøre en alvorlig feil som vil være ødeleggende for israelske interesser og amerikanske interesser.»
«Det kan utløse en global brann og sprenge hele den pro-amerikanske alliansestrukturen som USA har bygget … Jeg snakker om fredstraktaten fra Camp David, Oslo-avtalen, Abraham-avtalene og den mulige normaliseringen av forholdet mellom Israel og Saudi-Arabia. Det hele kunne gå opp i flammer.»
«Dessverre, fortalte den høytstående amerikanske tjenestemannen [Friedman], er israelske militære ledere nå faktisk mer krigerske enn statsministeren. De er røde av raseri og fast bestemt på å levere et slag mot Hamas som hele nabolaget aldri vil glemme.»
Friedman snakker her selvfølgelig om et amerikansk alliansesystem, dreid rundt ideen om at Israels militære dyktighet er uovervinnelig – det «lille NATO»-eksemplet som fungerer som den essensielle substansen for spredningen av den amerikansk-ledede, regelbaserte orden gjennom Vest-Asia.
Det er i noen sammenhenger sammenlignbart med underlaget til NATO-alliansen, hvis påståtte «evne til å stå uutfordret» har understøttet amerikanske interesser i Europa (i hvert fall frem til Ukraina-krigen).
Et israelsk regjeringsmedlem uttalte til den israelske forsvarskorrespondenten Ben Caspit, at Israel simpelthen ikke kan tillate at den langsiktige avskrekkingen undergraves:
«Dette er det viktigste punktet – «vår avskrekking», sier den høytstående kilden i krigskabinettet. «Regionen må raskt forstå at den som skader Israel slik Hamas gjorde, betaler en uforholdsmessig høy pris. Det er ingen annen måte å overleve i vårt nabolag enn å innkreve denne prisen nå, fordi mange øyne er festet på oss og de fleste av dem har ikke våre beste interesser på hjertet.»
Med andre ord, det israelske «eksemplet» er avhengig av å manifestere overveldende, knusende kraft rettet mot enhver ny utfordring. Dette har hatt sin opprinnelse i USAs insistering på at Israel både har det politiske forspranget (alle strategiske beslutninger lå hos Israel unikt under Oslo-avtalen), og likeledes at det har militæret som også går foran alle sine naboer.
Til tross for at det blir presentert som sådan, er dette ikke en formel for å nå noen bærekraftig, fredelig avtale, der resolusjonen fra FNs generalforsamling fra 1947, nr. 181 (delingen av Palestina-mandatet) i to stater kan nås. Snarere har Israel under Netanyahu-regjeringen, beveget seg nærmere og nærmere en eskatologisk, en endetids-grunnleggelse av Israel på det (bibelske) ‘Israels land’ – et trekk som utrydder Palestina helt.
Det er ingen tilfeldighet at Netanyahu viste et kart over Israel under sin tale til generalforsamlingen i forrige måned, der Israel dominerte fra elven til havet – og Palestina (faktisk ethvert palestinsk territorium) var ikke-eksisterende.
Tom Friedman kan i sine refleksjoner i New York Times, frykte at akkurat som NATOs svekkede prestasjoner i Ukraina har brutt «NATO-myten», så kan også det israelske militæret og etterretningskollapsen den 7. oktober og det som skjer i kjølvannet av Gaza, «sprenge hele den pro-amerikanske alliansestrukturen» i Midtøsten.
Sammenløpet av to slike ydmykelser kan brekke ryggraden til vestlig overhøyhet. Dette synes å være kjernen i Friedmans analyse. (Han har sannsynligvis rett).
Hamas har lyktes i å knuse Israels eksempel for avskrekking: De var ikke redde, IDF viste seg langt fra uovervinnelige, og den arabiske mannen i gata har mobilisert som aldri før (forvirrende vestlige kynikere som ler av selve forestillingen om at det finnes en «arabisk enhet»).
Vel, det er der vi er – og Det hvite hus er nervøst. Axios-sjef Jim VandeHei og Mark Allen har tatt til pennen for å advare:
«Aldri har vi snakket med så mange toppembetsmenn som privat er så bekymret … [at] et sammenfall av kriser utgjør episk bekymring og historisk fare. Vi liker ikke å høres dystre ut. Men for å slå en alarm av klinisk, klarøyd realisme: Amerikanske tjenestemenn forteller oss at inne i Det hvite hus var dette den tyngste, mest skremmende uken, siden Joe Biden tiltrådte for litt over 1000 dager siden … Tidligere forsvarsminister Bob Gates forteller oss at USA står overfor de største kriser siden andre verdenskrig endte for 78 år siden.
«Ikke én av krisene kan løses og krysses ut: Alle fem kan spinne ut i noe mye større … Det som skremmer tjenestemennene, er hvordan alle fem truslene kan smelte sammen til en. (Spre krig når Israel går inn i Gaza; Putin-Xis «anti-amerikansk allianse»; et «ondsinnet» Iran; «en ukontrollert» Kim Jon Un og falske videoer og nyheter).
Men det som mangler fra Friedmans stykke i New York Times, er den andre siden av mynten – for det israelske eksemplet har to sider: den indre sfæren, som er atskilt fra det eksterne behovet for å innkreve en uforholdsmessig pris fra Israels motstandere.
Den interne «myten» hevder at den israelske staten «dekker ryggen til sine borgere», uansett hvor jøder bor i Israel og i de okkuperte områdene – fra de fjerneste bosetninger, til smugene i Jerusalems gamleby. Dette er mer enn en samfunnskontrakt, det er snarere en åndelig forpliktelse overfor alle jøder som bor i Israel.
Denne «sosiale kontrakten» om sikkerhet kollapset imidlertid. Kibbutzene rundt Gaza evakueres, tjue kibbutzer er evakuert i nord, og totalt 43 grensebyer er evakuert.
Vil disse fordrevne familiene stole på staten igjen? Vil de komme tilbake til bosetningene en dag? Tilliten er brutt. Likevel er det ikke Hizbollahs raketter som skremmer innbyggerne, men bildene fra 7. oktober i Gazas omliggende samfunn – gjerdet som ble brutt på dusinvis av steder; de overkjørte militærbasene og postene der; byene som ble okkupert av Hamas-styrker; de påfølgende dødsfallene; og det faktum at ca. 200 israelere ble bortført til Gaza – har ikke overlatt noe til fantasien. Hvis Hamas lyktes slik, hva vil stoppe Hizbollah?
Som i det gamle barnerimet: Ingen mann i dette land, Lille Trille bøte kan.
Det er dette som bekymrer teamet i Det hvite hus. De er dypt usikre på at en israelsk invasjon av Gaza vil bøte «Lille Trille» sammen igjen. Snarere frykter de at hendelsene kan gå dårlig for det israelske militæret, og videre at bildene som sendes over hele Midtøsten av Israel, som ved hjelp av overveldende makt mot sivile urbane omgivelser, vil føre til revolt fra den islamske sfæren.
Til tross for vestlig skepsis er det tegn på at dette opprøret i den arabiske sfæren er annerledes, og ligner mer på det arabiske opprøret i 1916 som styrtet det osmanske riket. Det markerer seg en tydelig «front» når både sjia- og sunnimuslimske religiøse myndigheter erklærer muslimers plikt til å stå sammen med palestinerne. Med andre ord, når den israelske politikken blir tydelig «profetisk», så er den islamske stemningen i sin tur i ferd med å bli vendt mot endetid.
At Det hvite hus skullet teste ut prøveballonger om ‘moderate’ arabiske ledere som presset ‘moderate’ palestinere til å danne en israelsk-vennlig regjering i Gaza, som ville fortrenge Hamas og innføre sikkerhet og orden, viser hvor avskåret Vesten er fra virkeligheten. Husk at Mahmoud Abbas, general Sisi og kongen av Jordan, (noen av regionens mest føyelige ledere), poengtert nektet og ikke engang ville møte Biden etter sistnevntes tur til Israel.
Sinnet i hele regionen er reelt og truer «moderate» arabiske ledere, hvis handlingsrom nå er begrenset.
Så brennpunktene sprer seg, og det samme gjør angrep på amerikanske utplasseringer rundt om i regionen. Noen i Washington hevder å oppfatte en iransk hånd, og håper å utvide et vindu for krig med Iran.
Det panikkslagne hvite hus overreagerer og sender store konvoier (hundrevis) av transportfly, lastet med bomber, missiler og luftforsvar (THAAD og Patriot) til Israel, men også til Gulfen, Jordan og Kypros. Spesialstyrker og 2000 marinesoldater blir også utplassert. Pluss to hangarskip og deres støttefartøy.
USA sender dermed en veritabel armada for full krig. Dette kan bare eskalere spenningen – og fremprovosere mottrekk: Russland utplasserer nå MiG-31-fly utstyrt med hypersoniske Kinzhal-missiler (som kan nå den amerikanske hangarskipsstyrken utenfor Kypros), og Kina har angivelig sendt marinefartøyer til området. Kina, Russland, Iran og Gulf-statene er engasjert i et vanvidd av diplomati for å begrense krigshandlingene, selv om Hizbollah skulle gå dypere inn i konflikten.
For øyeblikket er det lagt vekt på frigjøring av gisler som skaper mye (bevisst) støy og forvirring. Kanskje noen forventer at håpet om løslatelse av gisler kan forsinke, og til slutt stoppe den planlagte invasjonen i Gaza. Imidlertid insisterer den militære kommandoen i Israel, og offentligheten, på at Hamas må ødelegges (så snart de amerikanske fartøyene og nytt luftforsvar er posisjonert).
Uansett er realiteten at Hamas Qassam-brigader har knust både Israels interne og eksterne eksempler for avskrekking. Avhengig av utfallet av krigen i Gaza/Israel, kan brigadene likevel påføre ytterligere skade på den politiske kroppen, som «utløser en global brann – og sprenger hele den pro-amerikanske alliansestrukturen som USA har bygget» (med Tom Friedmans ord).
Skulle Israel gå inn i Gaza (og Israel kan bestemme seg for at det ikke har noe annet valg enn å starte en bakkeoperasjon, gitt den innenrikspolitiske dynamikken og den offentlige oppfatningen), er det sannsynlig at Hizbollah gradvis vil bli trukket lenger inn, og etterlate USA med det binære alternativet å se Israel beseiret, eller starte en stor krig der alle brennpunktene blir smeltet sammen «til ett».
På en måte kan den israelsk-islamske konflikten nå bare løses på denne dynamiske måten. Alle anstrengelser siden 1947 har bare sett splittelsen bli dypere. Realiteten av nødvendigheten av krig gjennomsyrer bredt bevisstheten til den arabiske og islamske verden.
Originalen til denne artikkelen finner du her:
Escalations Cannot Be Stopped – The White House Is Rattled; Escalations Might All Fuse Into ‘One’
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Tidligere britisk diplomat, grunnlegger og direktør for Beirut-baserte Conflicts Forum.
Aktuelt:
Parlamentet i Algerie gir enstemmig sin fullmakt til at presidenten kan gi militær støtte til Gaza.
Se også:
