oss 100 kroner!
Illusorisk snakk om en «fastlåst situasjon» og amerikanske følere om fredssamtaler, understreker at Ukraina ikke har noen alternativer igjen og at Russland har flere, skriver Tony Kevin.
7. november 2023
Spesielt for Consortium News
Det har i den siste uken vært snakk i vestlige medier om en påstått «fastlåst situasjon» på den ukrainske slagmarka, noe som har ført til en rapport som siterer amerikanske tjenestemenn som sier at det er på tide for Ukraina å akseptere at de har tapt og bør forhandle med Russland.
En annen vestlig rapport sier at det finnes en «vrangforestilling» om at Ukrainas president Volodymyr Zelensky er den eneste som holder ut, og nekter å akseptere nederlaget.
Oxford Dictionarys definisjon av en fastlåst situasjon – enten i sjakk, politikk eller krig – gjelder ikke for Ukraina: «En situasjon der videre handling eller fremgang fra motstridende eller konkurrerende parter synes umulig.»
Scott Ritter oppsummerte situasjonen utmerket i Consortium News nylig:
«Krigen i Ukraina er etter denne definisjonen ikke fastlåst. Krigen har definitivt gått Russlands vei militært og politisk siden september 2022, etter alle relevante målestokker.»
Russland har militær overlegenhet over Kiev når det gjelder soldater, utstyr, mannskapsreserver, lederskap, nasjonal moral og kapasitet til å mobilisere våpen. Det er nå Russlands valg å enten starte en høstoffensiv, vente på en vinteroffensiv, eller bare å vente på at moralen skal kollapse i Kiev, for så å produsere Moskvas ønskede politiske endringer der. Kort sagt, Putin styrer nå tempoet i spillet.
I slagene om Avdiivka og Kupiansk langs frontlinjene, har Russland formet slagmarken til «semi-gryter» ved hjelp av, som Ritter bemerker:
«Det russiske målet er å sette den ukrainske kommandoen i et dilemma, der å forlate Avdiivka kan føre til at moralen kollapser blant de ukrainske forsvarerne, og videre forsvar kan føre til et massivt tap av liv på grunn av vanskelighetene forbundet med å forsterke garnisonen.»
Valerij Zaluzhnyj, sjef for Ukrainas væpnede styrker, kom med denne vurderingen til magasinet The Economist for en uke siden:
«General Zaluzhnys vurdering er tankevekkende: det er ingen tegn til at et teknologisk gjennombrudd, enten det gjelder droner eller elektronisk krigføring, er rett rundt hjørnet. Og teknologien har sine grenser. Selv i første verdenskrig var ankomsten av stridsvogner i 1917, ikke tilstrekkelig til å bryte den fastlåste situasjonen på slagmarken. Det tok en rekke teknologier, og mer enn et tiår med taktisk innovasjon, for å produsere den tyske blitzkrigen i mai 1940. Implikasjonen er at Ukraina sitter fast i en lang krig – en krig der han erkjenner at Russland har fordelen. Likevel insisterer han på at Ukraina ikke har noe annet valg enn å beholde initiativet ved å være på offensiven, selv om den bare beveger seg med noen få meter om dagen.»
Zaluzhny prøver fornuftig å bevare sine uerfarne og uegnede gjenværende styrker, men er under politisk press fra Zelensky og NATO for ikke å avstå noe territorium. Mandag ble Zaluzhnyjs nære rådgiver, major Gennadiy Chastiakov, myrdet av en bombe, kamuflert som en bursdagsgave.
Det ukrainske militæret har ingen alternativer igjen: Russland har flere. Dette er en situasjon der to åpenbart ulike stridende parter venter på en slutt, og venter på en militær eller politisk løsning på denne krigen.
I mellomtiden på slagmarkenene er det ingen tilfeldighet at ukrainsk beskytning av Donetsk by, fra nærliggende Avdiivka, som har pågått i årevis, praktisk talt har opphørt. Ukrainske forsyninger til Avdiivka har blitt kvalt av den halve militære omringingen der.
Hvorfor venter Putin?
Først og fremst for å fjerne Zelensky og for å se hva som følger i Kiev. Han fortsetter å legge vekt på å forsøke å minimere ytterligere skade og tap av mennesker i Ukraina, som fortsatt er en del av den russiske verden, slik han ser det.
En Telegram-blogg kalt UKR LEAKS_eng, av den ukrainske spesialtjenestens tidligere offiser Vasilij Prozorov, tilbyr et vell av daglige detaljer om hvordan politikken i Kiev går inn i en ganske flytende tilstand, der moralen ved fronten kollapser og mens Washington forbereder en mulig sak for å kaste Zelensky til ulvene.
Situasjonen i Kiev ser ut til å kreve en syndebukk og en viss grad av regimeskifte. Men vil en etterfølger forhandle frem en realistisk fred med Russland, eller vil han forsøke å føre krigen på en ny måte? Han vil ikke ha noen nye militære alternativer, ressursene er oppbrukt og moralen borte.
Det vestlige verktøykassa med vidundervåpen er tom. Alternativer innen terrorisme, for eksempel et nytt angrep på Kertsjbroen eller et politisk attentat på høyt nivå i Russland, er alltid mulig, men mindre sannsynlig nå. Sikkert er det at de mer fornuftige menneskene i Kiev, for eksempel Zelenskys tidligere medierådgiver Oleksiy Arestovych, allerede sender ut diskrete fredsfølere til Moskva.
Det er snakk om at Biden foretrekker å opprettholde nåværende situasjon til det amerikanske presidentvalget, om et år fra nå. Men bare en stjerneklar optimist kunne forvente at denne vaklende politiske og militære situasjonen fremdeles vil være den samme om 12 måneder. Noe må gi etter.
NBC- og TIME-rapportene
Ifølge amerikanske tjenestemenn sitert av NBC News, har USA begynt å ta opp temaet om at Ukraina aksepterer at de vil miste territorium til Russland, og at de seriøst bør vurdere å inngå fredssamtaler med Moskva. I rapporten heter det:
«Diskusjonene er en anerkjennelse av dynamikken militært på bakken i Ukraina og politisk i USA og Europa, sier tjenestemenn.
Diskusjonene begynte med bekymringer mellom amerikanske og europeiske tjenestemenn, om at krigen har nådd en fastlåst situasjon og om evnen til å fortsette å gi hjelp til Ukraina, sa tjenestemenn. Biden-administrasjonens tjenestemenn er også bekymret for at Ukraina går tom for styrker, mens Russland har en tilsynelatende endeløs forsyning, sa tjenestemenn. Ukraina sliter også med rekruttering og har nylig sett offentlige protester mot noen av president Volodymyr Zelenskys vernepliktskrav, uten noen tilsynelatende slutt i sikte.
Og det er uro i den amerikanske regjeringen med hvor mye mindre offentlig oppmerksomhet krigen i Ukraina har fått siden Israel-Hamas-krigen begynte for nesten en måned siden, sa tjenestemennene. Myndighetene frykter at skiftet kan gjøre det vanskeligere å sikre ytterligere hjelp til Kiev. …
Tjenestemenn har også privat sagt at Ukraina sannsynligvis bare har til slutten av året eller kort tid etterpå, før mer presserende diskusjoner om fredsforhandlinger skal begynne. Amerikanske tjenestemenn har delt sine synspunkter på en slik tidslinje med europeiske allierte, sa tjenestemenn.»
Men er Russland interessert i forhandlinger på dette tidspunktet, gitt den fordelen landet har på slagmarken? NBC sier:
«Biden-administrasjonen har ingen indikasjoner på at Russlands president Vladimir Putin er klar til å forhandle med Ukraina, sier to amerikanske tjenestemenn. Vestlige tjenestemenn sier Putin fortsatt tror han kan «vente ut Vesten», eller fortsette å kjempe til USA og dets allierte mister innenlandsk støtte til å finansiere Ukraina, eller kampen for å forsyne Kiev med våpen og ammunisjon blir for kostbar, sier tjenestemenn.»
Ifølge TIME Magazine blir slike antydninger om å være klare til å gå inn i fredssamtaler, bare motgått av Zelensky selv i Ukrainas ledelse.
«Zelensky føler seg forrådt av sine vestlige allierte. De har etterlatt ham uten midler til å vinne krigen, bare midler til å overleve den.
Zelenskys stahet, sier noen av hans medhjelpere, har skadet landets innsats for å komme opp med en ny strategi, et nytt budskap. Mens de har diskutert krigens fremtid, har ett spørsmål vært tabu: muligheten for å forhandle frem en fredsavtale med russerne. Å dømme etter nylige undersøkelser ville de fleste ukrainere avvise et slikt trekk, spesielt hvis det innebar tap av okkupert territorium.»
Ikke lenger så lang tid som det tar
Å utvide krigen er sikkert ikke lenger et NATO-alternativ, til tross for all den tidligere retorikken om «så lang tid det tar». På hver sin måte registrerer flere og flere EU-regjeringer og befolkninger sin utmattelse og misnøye med denne tapte krigen.
De som sitter ved roret i EU og Nato, Ursula von der Leyen, Josef Borrell og Jens Stoltenberg, er nå ødelagt politisk gods. Viktor Orbán i Ungarn har økende tyngde og prestisje, og Slovakia har fått en ny antikrigsregjering. Polen, de skandinaviske landene og Baltikum har stilnet.
Den andre store grunnen til at Putin kanskje vil vente, er den farlige ustabiliteten i Midtøsten. Så merkelig som det kan høre ut, mistenker jeg at Putin kan være opptatt av å ikke på farlig vis, overbelaste de svake og uberegnelige beslutningstakerne i Washington.
Han vil kanskje gi Biden og hans rådgivere litt politisk rom til å prøve å tøyle Israels statsminister Benjamin Netanyahu og få den humanitære krisen i Gaza, nå i tragisk fritt fall, under en slags amerikansk kontroll. Som stort sett de eneste voksne i rommet nå, må russerne og kineserne håndtere Biden med omtanke og omsorg.
Den såkalte fastlåste situasjonen i Ukraina er derfor en illusjon. Det passer derfor både russisk og kinesisk statsmakt å la Ukraina drive en stund.
Putins status i det globale sør fortsetter i mellomtiden å vokse. Han la ut en uttalelse den 4. november fra Det russiske nasjonale sikkerhetsrådet, som bestemt henger bjella på katten til Washingtons arrogante og hensynsløse globale destabilisering, til tross for sin svekkede geostrategiske posisjon.
Disse utdragene gir en smak på den politiske retningen:
- «Ulike midler og instrumenter, inkludert løgner, provokasjoner, sofistikerte teknologier for psykologisk og informasjonsaggresjon, blir brukt mot Russland for å destabilisere og polarisere vårt multinasjonale og multireligiøse samfunn.
- USA mister grepet som supermakt, mister momentum, verden med bare en hegemon kollapser. Men USA er ikke klar til å akseptere dette faktum; tvert imot søker landet å utvide sin dominans, sitt globale diktatur. Ved å skape kaos ønsker de å begrense og destabilisere sine motstandere.
- De styrende elitene i USA og deres satellitter sender våpen og penger til konfliktsonene, inkludert Ukraina og Midtøsten. Siden de mislykkes i å oppnå resultater på slagmarken, søker de å splitte oss, splitte Russland fra innsiden, for å svekke landet vårt og spre splid.
- Jo sterkere Russland er, jo mer konsolidert vårt samfunn er, jo mer effektiv er vår innsats for å forsvare våre egne nasjonale interesser og interessene til folkene som ble offer for vestlig nykolonialisme.»
De som ønsker en realistisk og varig fred i Ukraina, må kanskje være tålmodige litt lenger.
Tony Kevin er en tidligere australsk seniordiplomat, etter å ha tjent som ambassadør til Kambodsja og Polen, samt vært stasjonert ved Australias ambassade i Moskva. Han er forfatter av seks publiserte bøker om offentlig politikk og internasjonale relasjoner.
Joe Lauria bidro til denne rapporten.
Denne artikkelen ble først publisert i Consortium News:
Is an End Game in Sight for Ukraine?
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
