oss 100 kroner!
I USA blir de som motsetter seg Israels grusomheter rammet av anklager om antisemittisme. Dette gjenspeiler en nasjon i tilbakegang, som ikke lenger vet hvordan den skal forstå seg selv.
2. november 2023, ScheerPost.
Diego Ramos, ScheerPosts administrerende redaktør, videresendte meg et videoklipp i forrige uke som han mente jeg burde se. Ved å sende den under emnefeltet «Urovekkende trend i Israel», må min kollega ha regnet med at jeg ikke har blitt tilstrekkelig sjokkert over hendelsene i Israel og Gaza siden Hamas iverksatte et angrep inn i det sørlige Israel den 7. oktober og det israelske forsvaret begynte en bevisst uforholdsmessig respons på angrepet – med vilje uforholdsmessig, som et spørsmål om offisiell politikk siden David Ben-Gurion satte det på plass under sin statsministerperiode på 1950-tallet.
Diego gjorde sitt urovekkende arbeid. Videoen han videresendte overgår alt så langt, ved å provosere en avsky så dyp som noen jeg noensinne har følt. Den inneholder en rekke scener der israelere filmer seg selv med en sadistisk latterliggjøring av palestinere, på det mest feige og grusomme vis. De imiterer palestinske barn som dør eller sulter. De bruker rasistisk støtende sminke. De ler og danser mens de slår lys av og på, og mens de prangende drikker vann fra kranene – dette siste for å spotte innbyggerne i Gaza mens Israel fratar dem strøm, drikkevann, mat og mye annet.
Og jeg beskriver barna i disse videoene, alt i alder fra, kanskje, 6 eller 7 til et sted i tenårene eller tidlig i tjueårene. Mødrene står bak dem og smiler anerkjennende og glade. Her er videoen som ble postet av Al Jazeera English i forrige uke. Jeg har siden sett flere andre som den.
Ved felles enighet blant mange jurister, folkerettsforskere, spesialrapportører og lignende – inkludert israelere på disse feltene – er det vi daglig er vitne til nå, etter alle akseptable definisjoner, et folkemord. Hvorvidt Israel, hver time, begår krigsforbrytelser eller ikke, er ikke engang verdt å diskutere.
Jeg er nå opptatt av synet av mennesker som har tillatt seg å bli ødelagt i navnet til en ideologi, som viser seg å være like rasistisk som den var, da FNs generalforsamling i 1975 erklærte sionismen for å være slik. Resolusjon 3379 ble opphevet i 1991. Det skulle den ikke ha blitt.
Jeg blir minnet om det jeg lærte for mange år siden da jeg studerte den keiserlige japanske hærens oppførsel i Kina og Korea, før og under andre verdenskrig og den lange historikken til Kempeitai, kjent som det keiserlige Japans tankepoliti. Mennesker som gjør andre mennesker til ofre, kom jeg til å konkludere med overbevisning, er også ofre. Dette gjelder for folk i videoene jeg nylig har sett og for alle israelere iført en uniform fra det israelske militæret.
De har blitt fratatt all vanlig anstendighet av de radikale ideologene i ‘’den jødiske staten’’. De kan le eller håne eller trykke på alle knappene de liker: Deres liv har også blitt ødelagt. Se på videoene: Beviset på dette er i hvert bilde.
«Nothing human disgusts me,» ikke noe menneskelig er avskyelig for meg, er en replikk jeg husker godt fra Iguananatten, skuespillet fra 1961, av den suverent menneskelige Tennessee Williams. Jeg holder fast ved denne tanken (selv når jeg leser utenrikssidene i The New York Times).
Det som har skjedd med personene i videoene må vekke avsky hos oss. Men det de lider av som ofre, kan skje med alle, selv de sterkeste blant oss. De er forferdelige eksempler på menneskeheten, men de er mennesker. Når vi finner veien til en moralsk, intellektuelt forsvarbar høyde under grusomhetene vi er vitne til daglig, må vi huske på dette.
Statens instrumenter
Og dette også: Disse videoene ble ikke tatt opp isolert. De gjenspeiler en kultur av rasisme, fremmedfrykt, hat og – vi ser dette nå – sadisme som har vært stolt av seg selv i mange år. Disse følelsene er statens instrumenter, nøye dyrket.
Du husker kanskje videoene som ble tatt opp under Al-Aqsa-krisen for to år siden. Unge israelere i glitrende skoleuniformer eller stilige klær, hoppet opp og ned i et slags vanvidd i Jerusalems gater mens de ropte: «Død over alle arabere.» Jeg studerte disse bildene når jeg så frem og tilbake: De var blomstene av den israelske statens århundre med offisiell indoktrinering og et forspill til videoene som kommer ut nå.
Arnold Toynbee, den store, om ikke lenger fasjonable historikeren, hevdet i sin 12-binds A Study of History at sivilisasjoner oppstår når kreative eliter reagerer på nye omstendigheter med fantasi og mot, mens de avtar, i sin tur, ikke som følge av eksterne faktorer, men på grunn av åndelige sammenbrudd internt.
Dette er Bibi Netanyahus Israel, det Israel hvis plan, vet vi i form av et offisielt dokument lekket i helgen, er å etnisk rense Gaza og innlemme det i den jødiske staten. Dens ledere er brutale og – som videoene jeg refererer til viser – de har ødelagt Israels menneskelige ånd.
Jeg så et intervju på søndag med en kontraktør i forsvarsdepartementet som har besøkt Israel dusinvis av ganger over mange år i arbeid for forsvarsdepartementet. Han fortalte om den stadige nedgangen i enhver tro på en fredelig løsning på Israel-Palestina-krisen, som han har oppdaget siden 2007. For de fleste israelere, observerte han, handler det om vold nå.
En overskrift i mandagens utgaver av Times, som registrerer disse skiftende ønskene og forventningene: «Jeg har ikke den empatien. Det er ikke meg lenger.» Dette er stemmen til en nasjon som har ødelagt seg selv i sine forsøk på å ødelegge andre.
For et par uker siden publiserte jeg på scheerPost.com, en kommentar som hevdet at tostatsløsningen på Israel-Palestina-spørsmålet er død, og en enkelt, sekulær stat er den eneste veien fremover. Jeg fikk noen e-poster etterpå, om at en enstatsløsning er for langt fra virkeligheten til å tenke på.
Jeg vil her svare at disse leserne har forstått problemet opp ned. En enstatsløsning er nå den eneste realistiske ideen som er verdt å vurdere. Inntil israelerne aksepterer at de må leve i en enkelt nasjon, der palestinerne bor som likeverdige borgere, er det ikke mer fremtid for dem enn det er for palestinerne. De, israelere, vil bli dømt til å leve i en inngjerdet garnisonsstat, som vil komme til å se stadig mer ut som en romslig versjon av «friluftsfengselet» vi snakker om når vi snakker om Gaza.
«Lysets folk»
«Vi er lysets folk, de er mørkets folk,» sa Netanyahu i en mye bemerket tale til nasjonen i forrige uke, «og lyset skal seire over mørket.» Dette er ytringen til en ødelegger – av mennesker, av håp – en mann som ikke kan finne veien ut av Det gamle testamentet og meningsløst krever at vi lever i det testamente sammen med ham, en mann som ganske enkelt ikke burde lede noe i det 21. århundre.
Og vi, vi amerikanere, blir daglig oppfordret til å støtte den fordervelsen som denne mannen fører Israel stadig dypere inn i. Netanyahus fordervelse, Israels, må også bli vår. Vi oppfordres nå til åpent å støtte krigsforbrytelser og folkemord. Og derfor lar vi også en apartheidstats forsettlige, terroriserende kampanje mot palestinerne, akselerere vår ikke altfor solide nasjon inn i den typen internt sammenbrudd som Toynbee beskrev som undergangens dynamikk.
Å forskjønne systemisk villskap
Over hele landet finner du konfrontasjoner mellom de som argumenterer på vegne av sin samvittighet og de som sensurerer, skjeller ut, fjerner meningsmotstandere fra medieplattformer, eller på annen måte forsøker å ødelegge dem, for at de ikke støtter en åpenbar drapssak.
Ved University of Pennsylvania truer velstående givere med å holde tilbake sin støtte dersom administrasjonen ikke kommer ut til fordel for denne villskapen. Writers Guild of America West er under angrep for å avstå på samme måte. Artforum, den månedlige kronikøren av galleriscenen, sparket redaktøren for å ha signert et åpent brev som krevde våpenhvile, hvorpå samlere nå truer med å «selge eller fjerne» verkene til kunstnere som også signerte. La oss legge til dette, en 71 år gammel manns drap på en 6 år gammel palestinsk gutt i nærheten av Chicago for to uker siden, en hendelse som etterlot hans mor i kritisk tilstand.
Disse implisitte forsvarene for systematisk villskap må selvfølgelig forskjønnes. Og så kaster USA seg ut i det skammelig kyniske argumentet om at å motsette seg den israelske operasjonen i Gaza er antisemittisk. Kineserne strekker hendene i været for å bidra til en våpenhvile og snakker om en varig løsning av et eller annet slag, men Kina er antisemittisk fordi de ikke har fordømt Hamas-angrepet.
En museumsbyråkrat ved navn Sarah Lehat Blumenstein, går nå etter kunstnere som signerte brevet som fikk Artforums redaktør sparket. Hun truer dem med «en plan for salg eller fjerning, for å dempe kunstnernes status». I et intervju med Times forklarte hun der at hennes innsats gjenspeiler «en frykt for at økende antisemittisme truer hennes rett til å eksistere».
Anti Defamation League kan ønske å komme etter meg for denne artikkelen, slik har det blitt, men denne uttalelsen foreslår en åpenbart latterlig ekvivalens, om enn en symbolsk for klimaet etter 7. oktober. Hvis du er motstander av israelernes operasjon for folkemord og bare ber om våpenhvile, er en museumsfunksjonær redd for at livet hennes er truet? Jeg ser på dette som mer enn et vulgært misbruk av historien og en foraktelig bruk av offerkortet. Dette gjenspeiler en nasjon som ikke lenger vet hvordan de skal forstå seg selv.
Jeg elsket, i denne forbindelse, et stykke Times kjørte i forrige lørdagens utgaver, for å forskjønne, som et spørsmål om personlig hengivenhet, det som må være Biden-regimets verste politiske fiasko til dags dato. Joe Biden bare elsker Israel, vil Peter Baker, Times‘ korrespondent i Det hvite hus, at vi skal vite, og vi bør forstå dette – og underveis akseptere hans «urokkelige støtte».
«Noen fortrolige,» skriver Baker deretter, «sa at Mr. Bidens irske arv får ham til å forholde seg til situasjonen til historisk marginaliserte mennesker, og at hans egen familietragedie knytter ham til sorgen til de som har mistet så mye.»
Lesere, ta så mye tid som dere ønsker til å dvele over Bakers setning, blant de mest absurde setninger skrevet, for å forklare amerikansk politikk siden volden brøt ut 7. oktober.
Vi foreslår å forby utøvelse av samvittighet, fordømmelser av den ukontrollerte volden til en åpent rasistisk nasjon. Nei, det kan du ikke tenke. Nei, det kan du ikke si. Du må tenke og si dette. Vi forteller oss selv historier om hvilke gode, velmenende medmennesker de er, som støtter grusomheter.
USAs utenrikspolitikk har ikke, i mange tiår, hatt mye å gjøre med den vestlige sivilisasjonens idealer, slik vi ble lært opp til å tenke på dem. Nå oppfordres amerikanere, hvis skatter betaler for politikken, til å komme rett ut med det: Ja, vi godkjenner krigsforbrytelser, vold mot ikke-stridende, etnisk rensing. Hva koster Israel amerikanerne? Oss selv og vår selvrespekt, vår evne til å se sammenhenger, vår respekt for historien, vår kultur og vår menneskelighet.
Israel, USA og resten av Vesten kan ikke få seg til å erkjenne den alvorlige, alvorlige feilen al-Nakba utgjorde i 1948, da palestinerne ble tvangsflyttet fra sitt land. Se Toynbee-referansen ovenfor: Ingen ved makten har kreativiteten, fantasien eller selvtilliten til å konfrontere nåtiden, som konsekvensen av denne feilen og begynne å handle for å rette den opp.
Og så vil Israel fortsette å trekke oss i feil retning – eller videre i feil retning, må jeg si. Jeg håper jeg ikke er i nærheten hvis amerikanerne noen gang starter med sadistiske videoer.
Patrick Lawrence, korrespondent i utlandet i mange år, hovedsakelig for International Herald Tribune, er spaltist, essayist, foreleser og forfatter, senest av Journalists and Their Shadows. Andre bøker inkluderer Time No Longer: Americans After the American Century. Twitter-kontoen hans, @thefloutist, har blitt permanent sensurert.
TIL MINE LESERE: Uavhengige publikasjoner og de som skriver for dem når et øyeblikk som er vanskelig og fullt av løfter på en gang. På den ene siden påtar vi oss stadig større ansvar i møte med mainstream medias voksende forsømmelser. Jeg tar opp akkurat dette temaet i kommentaren du nettopp har lest. På den annen side har vi ikke funnet noen opprettholdende inntektsmodell, og må derfor henvende oss direkte til leserne våre for støtte. Jeg er forpliktet til uavhengig journalistikk for det langsiktige: Jeg ser ingen annen fremtid for amerikanske medier. Men stien blir brattere, og som den gjør det, trenger jeg din hjelp. Dette haster nå. Hvis du allerede er supporter, stor takk. Hvis du ikke er, vær så snill, for å opprettholde mine fortsatte bidrag til ScheerPost og i anerkjennelse av forpliktelsen til uavhengig journalistikk jeg deler med denne fantastiske publikasjonen, bli med ved å abonnere på The Floutist, eller via min Patreon-konto.
Denne artikkelen er fra ScheerPost.
Patrick Lawrence: Deeper Into Depravity (consortiumnews.com)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
