Bokomtale av Klimakunnskapskrisen av Geir Hasnes.
Av Jon Sandvik, leserinnlegg.
Geir Hasnes har utgitt «Klimakunnskapskrisen». Det er en samling avisartikler fra de siste 5 årene, og den bærende tråd er at klimakrisen ikke fins.
Hasnes er ingeniør ved Kongsberg Maritim og unversitetslektor II ved NTNU, institutt for teknisk kybernetikk. Han er en typisk realist; han har sans for tall, og hvis han syns noe er dumt så sier han det. Det er klart at med en samling avisartikler så blir det en del gjentagelser og lite rom for å «ta innover seg» og «gå i dybden på» enkelte problemstillinger. Samtidig er han Chesterton-fan og donaldist, så det blir underholdende, hvis du er enig med ham. Hasnes er også tidligere presentert på steigan.no.
Keiserens nye klær
En nøkkel for å forstå Hasnes, er HC Andersens eventyr «Keiserens nye klær». Folk husker kanskje bare punchline fra dette eventyret, men utgangspunktet for historien er altså at keiseren var spesielt forfengelig, og «mens man sa om en konge at han er i rådet, så sa man om denne keiseren at han alltid var i garderoben»
«En dag kom det to bedragere til byen som sa at de kunne veve det vakreste tøyet man kunne tenke seg, og at klærne som ble sydd av tøyet, hadde den forunderlige egenskapen at de ble usynlige for ethvert menneske som ikke dugde i embetet sitt, eller som var utillatelig dum.»
– Som for en del av oss er en treffende karakteristikk på dagens elite; forfengelige, kunnskapsløse og lette ofre for bedragere.
Vitenskap og profetier
Hasnes er en sånn type som faktisk leser FNs klimarapporter. Du finner ikke uttrykket «klimakrise» i disse rapportene. «Jeg fant et stort avvik mellom klimarapporten og avisartiklene. Klimarapporten opererte med modellkjøringer og sannsynligheter, avisene med profetiske utsagn.» «Klimapanelets rapport er i tre deler: Vitenskapen, følgene og tiltakene. Det begynte å slå meg at dersom følgene ikke skjedde måtte vitenskapen være feil. Og da ville ikke tiltakene være nødvendige.»
Boka har et eget kapittel om Profetiene, kap 7 s47. Fra 1982 for eksempel, hvor Mostafa Tolba, øverste direktør for FNs miljøprogram uttalte at: «Ved århundreskftet vil det bli en miljøkatasrofe hvor ødeleggelsen vil være så komplett og ugjenkallelig som et hvilket som helst kjernefysisk holocaust.» Men vi kjenner vel alle til disse katastrofealarmene,- klokka er alltid fem på tolv, og den som ikke ser dette er enten udugelig i embedet sitt eller utillatelig dum. «Jorda kan ende opp som Venus, hvor dagtemperaturen typisk kan komme opp i 500 grader Celsius.»
Vi har alle hørt uttrykket at 97% av alle forskere er enige om at vi har en menneskeskapt global oppvarming. Men da skeptikere gikk gjennom denne undersøkelsen fant de at 97% var enige i at menneskene kunne påvirke en viss oppvarming uten at denne var kvantifisert. Mens bare 0,3% mente at det var ganske sannsynlig at menneskene hadde forårsaket det meste av den globale oppvarmingen de siste 50 åra. (s 91)
Så mens forskerne driver med sine modellkjøringer og setter opp scenarier, overøser massemedia oss med dommedagspropaganda. Og det finnes en egen propagandasentral. https://coveringclimatenow.org har mer enn 500 nyhetspartnere og hevder å nå ut til mer enn to milliarder lesere. Blant samarbeidspartnerne er den britiske avisen The Guardian, som har egne retningslinjer for valg av vokabular omkring klimarapportering: «Bruk klimanødssituasjon, krise eller sammenbrudd istedenfor klimaendring. Bruk global oppheting istedenfor global oppvarming. Bruk klimavitenskapsbenekter eller klimafornekter istedenfor klimskeptiker.» (www.theguardian.com/environment/2019/may/17 )
I en del år var isbjørnene det fremste ikonet på den kommende klimakrisen. Men det viste seg at verdens populasjon av isbjørner var svært levekraftig. Den var satt på «rødliste» utelukkende basert på en modell og ikke som resultat av noen form for telling. FNs modell var veldig enkel: det blir varmere, isen i Arktis smelter, dermed forsvinner isbjørnenes habitat. Men det var ikke riktig, bestanden øker. Isen i Arktis smelter om sommeren og legger på seg om vinteren. Det er mange år siden nå at Nordpolen ble spådd å skulle bli isfri i løpet av – 2011, eller 2016 eller…(tenk på et tall), men så har ikke skjedd. Så når spådommene ikke slår til må vitenskapen være feil, ikke sant? Svaret på dette er gjerne av typen – det er veldig mye plast i naturen, eller at det er usunt å spise kjøtt (god dag mann økseskaft, altså).
Vi som bor på landet ser jo selv at det ikke er noen klimakatastrofe. Været skifter, og den eneste underholdningen vi har her ute i fjordgapet er å følge med; på høy og lavvann, storm og stille. Men for folk som får sine eneste doser av natur gjennom facebook og dagsrevyen kan det enkelte ganger virke skremmende – blir slike folk også skremt av at værkartet er farget rødt? Hvis du lurer på hvordan det går med dommedag kan du bare konsultere Bjørn Lomborg («Falsk alarm», Wigestrand forlag); orkanene avtar, skogbrannene avtar, koralløyene drukner ikke, polisen er ikke i ferd med å forsvinne.
CO2 og temperatur
Politikere har erklært krig mot CO2, som de kaller en gift. Men CO2 er livets gass. Gjennom fotosyntesen omgjøres CO2 til plantemateriale. Den økende mengden CO2 i atmosfæren de siste 60 årene har gjort kloden merkbart grønnere. Siden 1979 har klodens grønne dekke økt med mellom 15 og 20 prosent. Noe av dette skyldes intens skogplanting i Kina og India, men en NASA studie fra 2015 konkluderte med at økningen av CO2 i atmosfærene bidro med 70% til dette grønne skiftet.
Men temperaturen på kloden øker og CO2 i atmosfæren øker, ikke sant, det må da være en sammenheng? Både ja og nei. CO2 endringene er relativt rett fram, de har økt tilnærmet lineært , og mye, siden målestasjonen på Mauna Loa ble etablert i 1958. si at den har økt fra 300 til 420ppm, som er en økning på 40%. men den globale lufttemperaturen har økt langt mindre, kanskje 1 grad i samme tidsrom. Sammenlignet med absolutt null (-273C) er dette forsvinnende lite, men særlig sammenlignet med den naturlige dag til dag variasjonen et hvilket som helst sted på jorden, eller sammenlignet med spennet av temperaturer over kloden som helhet, minus 50 til pluss 50 ? – er denne ene graden økning i temperatur forsvinnende liten. Usikkerheten i temperaturmålingene gjør det svært vanskelig å si hvilken sammenheng det skulle være mellom CO2 og temperatur. Og det ser vi når de som modellerer klimaet forsøker å projisere sine modeller noen år fram i tid, prediksjonene spriker.
Vi ser for eksempel at lufttemperaturen henge sammen med sirkulasjonsmønstrene i de store havene, en kraftig el niño vil for eksempel gi en temperaturøkning på 0,5 grad over et par år, som forsvinner når el niño avtar. Likedan vil de store og langsomme svingningene i sirkulasjonsmønsteret i Atlanteren gi en temperaturøkning på 0,5 grad som så forsvinner igjen over de neste 50 årene. Det er her ikke meningen å forklare eller bortforklare temperaturøkningen, snarere å antyde at det er nær umulig å forklare denne, implisitt å fastslå et årsak-virkningsforhold mellom CO2 og temperatur.
«En Maksimallion»
Gjengitt i boka er en serie innlegg Hasnes hadde i Universitetsavisa Ved NTNU hvor han viser at «Det grønne skiftet er ugjennomførlig» (s 281- 318). Det er underholdende, hvis du har sans for tall. Disse var de mest leste innleggene i Universitetsavisa i 2021. Han beregner at for å oppnå null utslipp i 2050 må du bygge 14 Altakraftverk pr dag, eller 2 atomkraftverk pr dag, eller 2080 vindturbiner pr dag, eller 208 km2 solpanel pr dag. Kostnadene ved dette vil være astronomiske, for ikke å snakke om naturødeleggelsene. I tillegg kommer kostnadene (og energiforbruket) ved produksjon, transport og installasjon av disse energiprodusentene. Dernest utbygging av overføringsnettet og backup-energiproduksjonen når sola ikke skinner eller vinden ikke blåser, eller blåser for mye. Problemet er at alternative energikilder som sol og vind er upålitelige og har liten energitetthet, sammenlignet med hydrokarboner.
Hasnes viser til historien fra 1965 da Onkel Skrue ble saksøkt av en viss Skalpnik som hevdet å ha blitt allergisk av Skrues parykker. Skalpnik blir tilkjent en Maksimallion i erstatning. Da juryen blir spurt hvor mye penger dette er, svarer den: «Vet ikke, men det høres rimelig ut» – hvor det til sist bringes for en dag at dette er 900 ganger mer enn det finnes av penger i verden.
De siste åra av sitt liv ble min mor lett dement. Hun satt relativt godt i det, med egen pensjon og etterlattepensjon etter far. Hun pleide å si «pengær nok» med et lurt smil. Faktum er at hvis hun hadde fått et større renovasjonsprosjekt på huset, som å bytte taket, så hadde hun ikke hatt «pengær nok». Og det er greit for en lett dement dame. Men for politikere som forfekter å styre hele Europa burde man kunne forvente en litt grundigere konsekvensanalyse for det grønne skiftet, enn bare en antagelse av at dette klarer vi, «wir schaffen das». Hasnes viser på 10 sider at dette klarer vi ikke.
Hvis vi ser på CO2 utslippene i Norge de siste 30 årene har de vært ganske konstante. Det sammen gjelder resten av vesten. All økning i utslipp kommer i Kina, India og resten av det globale Syd. Det som er pussig er at det er liten refleksjon over hvorfor det har blitt slik. Saken er at vesten avindustrialiseres. Vår fordums stolthet, skipsverftene, er for eksempel borte. De ensidige industriområdene er lagt ned, Rjukan er redusert til et flyktningmottak. Vi kan fortsatt kjøpe industrivarene vi trenger for at samfunnet skal gå rundt, men de må produseres, bare et annet sted. For å gripe dette trenger vi ikke tunge konsekvensanalyser, vi må bare tenke litt lenger enn et barn, som tror melka kommer fra kjøledisken på supermarkedet.
Vi er i en situasjon hvor virkelighetsfjerne politikere har startet gigantiske prosjekter som ikke kan gjennomføres, og de sender regningen til skattebetalerne. De fortsetter å kaste penger i tapssluk og har ingen anelse om den gamle devisen: «Cut your losses».
«Sitter den ikke godt?» sa keiseren.
«Gud hvordan de kler deg godt, hvordan de sitter vakkert!» sa de alle sammen. «Hvilket mønster! Hvilke farger! Det er en kostbar drakt!»
Jon Sandvik
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.