Hvilken makt har fagbevegelsen under ei Arbeiderpartiledet regjering? Spørsmålet er naturlig å stille etter at Fellesforbundet på sitt nylig avholdte landsmøte gikk i mot både forbundsledelse og Arbeiderpartiledelse.
Med 3/4 flertall ville de nærmere 500 delegatene som representerte forbundets 170.000 medlemmer, ha Norge ut av ACER, reforhandle strømavtalene med utlandet, innføre et toprissystem, og opprette et statlig strømselskap som skulle sikre både industrien og forbrukerne levelige strømpriser.
At vedtaket har sendt sjokkbølger både inn i regjeringskontorene og til NHO (Næringslivets hovedorganisasjon), er en god ting. Når det største forbundet innafor privat sektor krever handling framfor fortsatt uforpliktende løfter, kan det true fortsatt EU-tilnærming.
Strøm som spekulasjonsvare, det vil si underlagt markedskreftenes frie spill, er ingen stemmesanker for partier som skal være for folk flest. Heller ikke en energiminister Aasland, som var i Brussel under landsmøtet og som der beklaget at nasjonalistiske og populistiske løsninger vant fram i norsk energipolitikk.
At løsere EU-tilknytning er et sjansespill som setter norske arbeidsplasser i fare, har i alle år vært en NHO-påstand fjernt fra virkeligheten. Det har snarere vært omvendt: Til mer EU, til større fare for norske arbeidsplasser.
«Like spilleregler» – som er en grunnpillar i EU-systemet – er en illusjon fordi naturgitte og kulturelle forhold alltid vil variere.
Kraft til selvkost er en norsk kompensasjon for geografiske beliggenhet og større driftskostnader. Mister vår eksportindustri denne fordelen, står EUs lavkostland i kø for å ta imot utflaggede bedrifter.
Fellesforbundets strømvedtak kan danne mønster for vedtak i andre forbund, og det kan bidra til at LO-kongressen om halvannet år sier nei til EØS. Da forvitrer Arbeiderpartiets grunnfjell ytterligere – i hvert fall om en handlingslammet partiledelse fortsatt velger Brussel framfor krav fra egne kjernevelgere.
Få tror at den eliteutdannede rikmannssønnen Jonas Gahr Støre fra Oslos beste vestkant – som mange betrakter som en trojansk hest innafor arbeiderbevegelsen – kan snu den skuta han klamrer seg til.
EØS er hans hjertebarn.
Hans «europeiske» identitet trumfer den norske.
I en sånn situasjon har Arbeiderpartiet bare to valg:
– De kan kvitte seg med Støre som partileder, eller
– De kan gi han fornyet tillit.
Velger de det første: Hvem skal overta?
Er det noen kjente EU/EØS-kritikere i Arbeiderpartiet? Eller velger de alle å holde lav profil for ikke å ødelegge framtidige karrieremuligheter?
Blir Støre sittende, er det kun mirakler som kan sikre framgang ved neste valg.
Da er det lettere i Høyre. Til tross for ektemannens aksjespekulasjoner, troner fortsatt Erna Solberg over de andre. Går alt som prognosene sier, blir hun valgets seierherre i 2025.
Vil hun bry seg om fagbevegelsens strømkrav? Neppe.
EU-tilnærminger som Arbeiderpartiledelsen ønsket, men ikke fikk til, vil gå glatt gjennom. Uten at fagbevegelsen blir hørt.
Full tilslutning til ACER kan da bli et av resultatene – uansett hvilken ACER-dom som Høyesterett måtte komme fram til på kommende tirsdag.
Som motstander av både EU og EØS ønsker jeg framgang for partier som er minst mulig belastet av tidligere strømsynder, og som ledes av folk med klare nasjonale strømkrav – inkludert å betrakte elektrisitet som viktig del av vår infrastruktur.
Om Fellesforbundets strømvedtak skal bli noe mer enn slag i løse lufta, er verken Høyre eller dagens Arbeiderparti noe alternativ.
Heller ikke å tro på NRK-Dagsrevyen som folkeopplyser. Der i gården er Fellesforbundets oppsiktsvekkende vedtak forbigått i stillhet.
Jan Christensen