oss 100 kroner!
Hva bestemmer prisen på en vare?
– Det som varen koster å produsere, tillagt en rimelig fortjeneste?
– Det som folk er villig til å betale for denne varen?
– Det som staten bestemmer at varen skal koste?
Ved utbruddet av første verdenskrig ble mat knapphetsvare. Matprisene ble skrudd opp, folk fikk panikk. Regjeringa grep inn med reguleringer. Blant annet gjennom å innføre maksimalpriser. Etter hvert ble det også bygd opp et landsomfattende kontrollapparat som på det meste bestod av nærmere 200 ansatte og fylkesvise distriktskontorer.
Tilslutt endte vi opp med Statens Pristilsyn som skulle sørge for forsvarlige priser og hindre urimelig fortjeneste. Blant annet når det gjaldt på boligmarkedet.
Etter 80-års virke, gikk priskontrollen i grava. Inn kom Konkurransetilsynet.
Datoen når dette skjedde er verdt å merke: 1. januar 1994.
Samme dato som EØS-avtalen trådte i kraft.
I EU står fri flyt av varer og fri konkurranse uten statlig innblanding, sentralt.
Prissettinga er overlatt til markedskreftene. Den frie konkurransen er viktigere enn forbrukernes interesser.
Friest mulig konkurranse gir de billigste varene, får vi høre.
Pristilsynet var i strid med EØS-avtalen. Derfor ble det nedlagt. Konkurransetilsynet skulle være et viktig redskap for mest mulig sømløs konkurranse. Både innafor og utafor landegrensene. Derfor ble det opprettet.
I dag er stort sett all kontroll med priser opphørt. Prisene bestemmes av tilbud og etterspørsel, og hva folk er villige til å betale. Uavhengig av produksjonsprisen. Siden folk flest i Norge har høy kjøpekraft, blir også prisene deretter.
Det betyr blant annet at
– Prisen på nødvendige varer kan gå til himmels.
– Strøm kan selges for det hundredobbelte av produksjonskostnadene.
– Tjenester som før nærmest var gratis, eksempelvis gebyr for å betale regninger på «gammeldags» måte, kan være høyere enn selve regninga.
Konkurransetilsynet har som mål å hindre både ulovlig prissamarbeid, misbruk av markedsmakt, og sammenslåinger. Noen ganger kan det virke som de – eller deres klagenemnd – motarbeider egne målsettinger:
- Finans
Skandiabanken/Sbanken, den første internettbaserte bank i Norge, ble etablert i 2000. Med sine gebyrfrie tjenester, rimelige lån og gode innskuddsrenter, ble banken en brysom konkurrent for andre banker – ikke minst for delvis statseide DnB.
DnB har nå løst dette problemet, gjennom å kjøpe opp sin argeste konkurrent. Riktignok sa Konkurransetilsynet nei, men med Konkurranseklagenemndas velvilje gikk kjøpet allikevel i orden.
- Dagligvaremarkedet
I Norge domineres dette fullstendig av tre hovedaktører: Norgesgruppen (Kiwi/Spar/Meny), COOP, og Rema1000. Kjedene sitter igjen med milliardoverskudd, fordi kjøpekrafta til nordmenn flest er høy, og fordi Konkurransetilsynet har tillatt at disse kjedene har fått vokse seg store og mektige. Kjedene har også fått aksept for å hindre innsyn i sin innkjøps- og prispolitikk, argumentert med at dette er forretningshemmeligheter. Mange mener at kjedene seg i mellom driver prissamarbeid for å holde matvareprisene høye.
Dagligvaremarkedet preges også av såkalt egne merkevarer, EMV. For eksempel «First Price». I mange land er sånt forbudt. For å unngå monopolisering skal det være tydelig skille mellom hvem som produserer varene og hvem som selger dem.
- Strøm-markedet
I dag selges den samme strømmen av over 100 ulike strømselskaper. Alle mer eller mindre eksperter i å pønske ut smarte salgstriks som gjør at nettopp du velger deres selskap. Sluttregnskapet kan gjerne bli at det selskapet som for eksempel i en startperiode er billigst, etter få måneder ender opp med å bli dyrest.
Mens Konkurransetilsynet var mest opptatt av hvordan fakturaene utformes, foretok Forbrukerrådet nylig en undersøkelse av 19 strømselskaper. Alle 19 opererte i strid med lovverket.
Dette til tross: Konkurransetilsynet mener at strømmarkedet fungerer bra.
Andre hevder at et utall strømselskaper er ressurssløsing, muliggjort gjennom kjempeprofitt på strømsalg – og EØS-avtalen.
Statens rolle i prissettinga varierer.
At for eksempel norske alkoholpriser på grunn av statlige avgifter er blant verdens høyeste, er både sannhet og løgn. Høye om vi ser isolert på utsalgsprisen, snarere omvendt om vi ser på hvor mye alkohol nordmenn kan kjøpe for ei timelønn. Når staten her griper inn med toll- og avgifter, er det både av edruskapshensyn, og fordi utsalgsprisen også inkluderer fellesskapets helserelaterte kostnader ved alkoholmisbruk.
På varer importert av land utafor EU/EØS kan det også være toll. Ofte avhengig av hvilke land det gjelder, og i hvilken grad disse varene konkurrerer med norske varer. Sånt er spesielt aktuelt for landbruksvarer.
Salg av større landbrukseiendommer er fortsatt underlagt priskontroll. Gårdsbruk skal ikke være for spekulasjon, men for folk som vil drive jorda. Settes prisen på landeiendommen for høy, vil færre ha råd av frykt for å ende opp som gjeldsslaver. Nyrekruttering til bondeyrket hindres.
Med ei høyreside på fremmarsj, står sånn tenking for fall. Særregler for landbruket skal vekk!
Konkurranse på såkalt «like vilkår» kan på mange områder være bra.
På andre områder kan den være både fordyrende og gi usikre og lite forutsigbare tjenester.
Her er det selvkost med rimelig påslag, eventuelt også med offentlige subsidier, som bør gjelde.
Dette vil i første rekke omfatte varer og tjenester vanlige folk trenger for et verdig liv: Basismatvarer, nødvendige sosial/helsetjenester og eldreomsorg, infrastruktur som strøm, vann, transport og renovasjon, utdanning og bolig.
Med fortsatt EØS-avtale og et stortingsflertall av EU-vennlige politikere, er priskontroll og maksimalpriser noe som dessverre hører fortiden til.
Stadig flere ser motsetningen mellom fri prisdannelse og lønnsoppgjør. Hva er vitsen med gode lønnsoppgjør om prisveksten etter kort tid spiser opp lønnstillegget og mer til?
Sånne problemstillinger er uaktuelle for dagens Konkurransetilsyn og et flertall folkevalgte. For tidligere tiders Pristilsyn og folkevalgte, var de høyst reelle.
Jan Christensen
Dette innlegget ble først publisert i nyhetsbrevet til Drammen Nei til EU.
